mandag 28. august 2017

Det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i

(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)

(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)

Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.

Og så leste jeg Vannfall.

Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.

Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.

Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.


Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.




Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.

Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.

Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?



Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:



Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:


Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:



For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.

Jeg veit ikke om dette engang var en bokomtale.

2 kommentarer:

  1. Utrolig fascinerende og interessant innlegg som jeg kommenterer med et snev av ærefrykt fordi det fortjener noe mer innsiktsfullt enn jeg evner å tilby. Selv er jeg jo fra Oslo og utenom et år på folkehøgskole har jeg bodd i Oslo hele livet så jeg kan ikke fullt ut forstå det å komme fra en småby, men jeg vet at jeg liker å skrive om det, jeg liker småbyer generelt sett som setting (samtidig som alt jeg skriver som foregår på småsteder nok er preget av det at jeg er en bymus siden det er småbyer som selvsagt har bokhandel og kafé og bibliotek og teater tilgjengelig siden jeg ikke klarer å se for meg å ikke ha det tilgjengelig og i ekte småbyer tror jeg nok å ha både bokhandel, bibliotek, kafé og teater snarere hører til unntaket enn regelen). Og jeg mangler litt rastløsheten selv for jeg drømmer om å reise mer, men samtidig foretrekker jeg det trygge og vante som regel. Jeg har lyst til å bo her jeg bor nå bestandig, jeg vil få en jobb på teater eller med bøker og ha den bestandig, jeg vil bare ha en trygg økonomi sånn at jeg slipper å tenke på eller å bekymre meg for penger og når jeg bruker tid på å misunne broren min for ting han har som jeg ikke har er det ikke fordi jeg vil ha de tingene, men fordi han har friheten til å kunne ta en hel del ting for gitt som for meg ikke er opplagte og som jeg ikke vet om noen gang vil være opplagte. Og det var en slags digresjon, men samtidig ikke fordi det handler om denne rastløsheten som noen har, mens noen mangler den. Og ingenting er mer riktig enn det andre, det bare fascinerer meg hvor lik man kan være andre og likevel så fundamentalt ulik på andre punkter.

    Uansett vet jeg ikke selv om dette var en bokomtale, like lite som jeg vet om dette var en ordentlig kommentar, men dette var fryktelig fascinerende lesning og det er noe eget med det når en film eller bok eller noe annet gir så sterk opplevelse at det nærmest er som en psykose. Selv vet jeg ikke om jeg noen gang har blitt eller blir så berørt, men noe av det nærmeste er vel følelsen jeg noen gang har når jeg har sett noe helt fantastisk på teater og det er så altoppslukende at det føles som om jeg ikke er helt tilbake i virkeligheten igjen før flere dager senere. Next to Normal var slik, Parade var slik og, jeg håper noe jeg ser denne høsten er slik og :)

    SvarSlett
  2. Syns ikke du trenger å ha noe særlig ærefrykt, altså. Syntes dette var en kjempefin og utfyllende kommentar. Og så fint at du syntes dette var interessant! Var litt usikker på om dette kanskje fortonte seg mest som usammenhengende babbel for en utenforstående. Denne følelsen er både fantastisk og litt skremmende, men jeg elsker at kunst har evnen til å gjøre nettopp dette med mottakerne sine.

    SvarSlett