Dette er skrevet i dag

Ylva kjørte meg til togstasjonen etter skolen, jeg tok toget inn til Oslo og satte meg på den bussen jeg hadde lært meg at jeg skulle ta og møtte de andre i øvingslokalet. De andre hadde satt sammen et sett som bestod av femti-femti nye og gamle låter som vi skulle spille på slippfesten til andreplata, og jeg sang meg gjennom settet på autopilot, satt oppå forsterkere og fikla med glidelåsen i hettejakka mi mens de andre stemte om og kobla effektpedaler inn og ut, de snakka om folk jeg ikke kjente, brukte referanser jeg ikke tok, snakka bare til meg om det var absolutt nødvendig, hadde noen ganger med seg øl til å drikke underveis og etterpå, og så hendte de at de ville ut når vi var ferdige, og jeg kunne jo ikke bli med, så jeg dro bare hjem, Ylva henta meg på togstasjonen, i bilen hørte vi på CD’er hun hadde brent, og jeg likte ikke engang The White Stripes, men jeg sang likevel med på bassgangen til Seven Nation Army, helt til Ylva fortalte meg at det faktisk ikke var en bass, men en halvakustisk gitar som var stemt en oktav ned, og jeg blei flau og hun lo, og vi kjørte innom bensinstasjonen og Ylva kjøpte pølse og jeg kjøpte en halvliter Pepsi Max.
   Og på kvelden, jeg hadde akkurat lagt meg, ringte telefonen min, og det var Tobias.
   ”Hallo?” sa jeg, jeg hadde mobilen inn til øret, krøyp innunder dyna, lå i stummende mørke og dårlig luft mens jeg hørte på bakgrunnsbråket i den andre enden, det gikk sikkert fem sekunder før jeg hørte han si: ”Hallo?”
   ”Hallo, ja. Du ringte meg?” sa jeg.
   ”Jeg savner deg så jævlig”, sa han, rasling i den andre enden, forvrengt støy på den måten bare telefoner får til.
   ”Hvor er du?” sa jeg.
   ”Jeg jobber sammen med ei som i tillegg jobber på Blå, så vi kom inn der”, sa han, ”vent, da, skal bare tenne en røyk.”
   Mer støy, hakkete lyder, svisjing og rasling.
   ”Sorry, mista telefonen i bakken”, sa han, ”hva gjør du nå?”
   ”Jeg har akkurat lagt meg”, sa jeg, ”hvor mye har du drukket?”
   ”Jeg veit ikke helt, seks eller sju øl”, sa han.
   ”Oisann”, sa jeg.
   Jeg hørte ham puste ut i den andre enden, jeg forestilte meg ansiktet hans i mørket, røyken som seiv ut mellom leppene.
   ”Du veit at den eneste grunnen til at jeg aldri snakker til deg lenger, er for å unngå å tenke på at jeg angrer på at jeg dumpa deg?” sa han.
   Pusten min var klam mot dynetrekket, det svømte inni meg.
   ”Sånn seriøst”, fortsatte han, ”hver gang du smiler til meg eller tar på meg eller noe, så blir jeg bare deppa fordi jeg veit at dette her hadde jeg en gang, men jeg har det ikke lenger.”
   ”Du er full”, sa jeg.
   Han lo. ”Du sier ikke det.”
   Det var stille i noen sekunder. Jeg svelga. ”Jeg savner deg òg.”
   Han pusta tungt ut i den andre enden. ”Faen, Kristian. Jeg har så jævlig lyst på deg akkurat nå, og så er du ikke her engang. Sex med alle andre enn deg er kjedelig.”
   ”Har du ligget med mange etter meg?” sa jeg.
   Han var stille, jeg lo.
   ”På miksinga sa du at det ikke blei et album nummer tre”, sa han, ”men du må ikke slutte i bandet. Vær så snill og ikke slutt. Hvis du slutter, har vi ingen unnskyldning til å fortsette å henge med hverandre.”
   Lyder, svisjing og rasling, dunk og puff, lyden av stemmen til Tobias var plutselig fjern, han lo og banna.
   ”Halla!” Det var plutselig stemmen til Øyvind inn i øret mitt, jeg lo.
   ”Hei, Øyvind”, sa jeg.
   ”Må bare stikke fra Tobben, han prøver å ta tilbake telefonen sin”, sa han.
   ”Hva skjer, ’a? Har dere det gøy?” sa jeg.
   ”Ja, ass. Hva var det dere snakka om, ’a?”
   ”Tobias vil ikke at jeg skal slutte i bandet”, sa jeg.
   ”Det er det ingen som vil”, sa han.
   ”Ikke du engang?” sa jeg.
   ”Nei, nei, nei. Har du fått inntrykk av det? Du er en sykt intens vokalist, og vi er et mye bedre liveband etter at vi fikk med deg. Jeg veit at jeg kan bli litt kjerring noen ganger, det er bare det at bandet betyr så mye for meg, skjønner du hva jeg mener?”
   ”Det er jo babyen din”, sa jeg.
   ”Ja, ikke sant! Og veit du hvem andre som er babyen min?” sa han.
   ”Jeg?” sa jeg.
   Han lo høyt og hjertelig. ”Nei, ikke deg. Sorry. Jeg tenkte på Tobias.”
   Lufta inne under dyna hadde begynt å legge seg som et lag med fukt over huden min.
   ”Jeg føler at jeg må passe litt på ham, skjønner du. Han er min første og største kjærlighet, helt siden vi møttes på kulturhuset da vi var fjortiser og elska Iron Maiden”, sa Øyvind, ”så noen ganger er jeg nødt til å være litt slem mot deg. Bare sånn, hvis jeg mistenker at du er i ferd med å såre ham, mener jeg. Fordi det får du ikke lov til.”
   ”Jeg trur jeg har gjort det noen ganger allerede”, sa jeg.
   ”Ja, det har du. Derav min slemhet, mener jeg”, sa han.
   ”Men to be fair så har han såra meg òg”, sa jeg.
   ”Kanskje. Men de gangene han har såra deg, så har det i det minste vært rettferdiggjort. Oh no, he didn’t!” sa han, mer rasling, så var stemmen til Tobias der igjen: ”Unnskyld på vegne av Øyvind, han er full og veit ikke hva han gjør.”
   ”I motsetning til deg?” sa jeg.
   Han lo. ”Jeg bør sikkert legge på og gå tilbake til de andre. Jeg hører noen rykter om at Håkon av alle ting har begynt å danse, og det vil jeg jo ikke gå glipp av.”
   ”Kommer du til å huske denne samtalen i morra?” sa jeg.
   ”Sikkert deler av den, og så kommer jeg til å bli flau”, sa han.
   ”Da kan du jo føle litt på åssen det er å være meg”, sa jeg.
   ”Tenk på meg når du runker etterpå, da”, sa han.
   Jeg lo. ”Jeg er for trøtt til den slags nå. Jeg kan drømme om deg isteden.”
   ”Gjør det, du, og så skal jeg hooke opp med en random og fantasere om deg”, sa han.
   ”Hæ?” sa jeg.
   ”Ha det”, sa han og la på.
   Og ganske riktig, da jeg satt og spiste lønsjen min i aulaen med Ylva dagen etter, fikk jeg en SMS fra Tobias: ”Har et vagt minne om at jeg ringte deg i går. Beklager om jeg sa noe altfor cringeworthy, jeg mente det sikkert ikke.” 
   Jeg lukka meldinga, jeg så for meg at han i akkurat dette øyeblikket reiste seg fra senga til den fremmede, kledde på seg så stille som mulig, gikk ut av soverommet på bein som føltes som om de kunne svikte under ham når som helst, måtte støtte seg mot kjøkkenbenken mens han lukka opp skapdørene for å finne et glass, at han skalv på fingrene idet han skrudde på springen og fylte glasset med vann, drakk det i én eneste slurk, at han hadde vondt i hodet, at ansiktet hans kjentes varmt og pulserende, at han ikke helt huska om at han hadde brukt kondom eller ikke, at han håpa han hadde det, at han så etter i søplebøtta, men fant ingenting, fikk et øyeblikks panikk der alt blodet forsvant fra hodet hans, før han lukka opp soveromsdøra på nytt og pusta letta ut idet han fikk øye på en brukt kondom på gulvet, den hadde ikke blitt knytt igjen og sæden hadde rent ut, i senga lå den fremmede fortsatt og sov med ansiktet inn mot veggen og bustete hår, han lukka døra til soverommet, kjente hvor svimmel han var idet han bøyde seg ned for å knyte skoa sine, tok på seg frakk og låste seg ut av leiligheten, gikk ned trappene, så ned i gulvet idet han passerte en nabo, holdt på å skli på den glatte asfalten idet han gikk ut gjennom porten, frøys selv om det ikke var så veldig kaldt, fikk satt seg på en t-bane der han lente hodet mot glasset og var trist uten å vite hvorfor, at han masserte panna si med tommelen og pekefingeren, at han lukka øya og prøvde å huske hva det var han hadde sagt til meg i går, men at det eneste han huska, var lyden av stemmen min og ikke orda.
   ”Har du forsvunnet inn i hodet ditt igjen?” sa Ylva.
   ”Sorry, sa du noe?” sa jeg.
   ”Bare at vi har engelsk nå”, sa hun og heiste sekken sin opp på skuldera.