Fra skisseboka: kortprosa på toget

For cirka et år siden skreiv jeg kortprosa på toget. Hver morgen på vei til og/eller fra jobb prøvde jeg å skrive minst én slags kortprosatekst mens jeg uansett satt der, og det var ikke så farlig om det blei bra eller ikke, for teorien min var noe sånt som at hvis jeg skreiv én tekst hver dag, måtte det jo til slutt bli noe et eller annet sted i den etter hvert enorme tekstmengden som var sånn mer eller mindre brukbart.

Det blei aldri noen enorm tekstmengde, for jeg klarte ikke å holde denne vanen ved like, rett og slett fordi til og med enkle, uambisiøse tekster krever hjernekapasitet å skape. Det blei ganske enkelt slitsomt i lengden, og det frista mer å høre på musikk. Og hvis man plutselig havner der at man begynner å grue seg til å skrive, er det jo hvert fall ikke noe vits i. Jeg ville ikke risikere å ødelegge skapergleden min helt, så jeg slutta med det. Kanskje jeg tar opp denne vanen igjen hvis jeg finner det for godt i framtida.

Her er et knippe av tekstene som blei til i denne perioden. De er ekstremt uferdige, men da jeg leste over dem nå nettopp for første gang siden jeg skreiv dem, blei jeg faktisk positivt overraska. Jeg mener, det er godt mulig at det er antydning til noe som kan bli til noe flere steder her.



Hvis energi ikke kan forsvinne ut i ingenting, hvorfor ligger jeg da her på gulvet hjemme og får ikke puste? Prøver å fange den rømte energien med fingrene, men de treffer bare tomrommet mellom atomkjernen og elektronene.

Alt er tomrom og på kvantenivå er det ingenting som henger sammen. Prøver å forklare dette for meg sjøl der jeg leser sammenhenger inn i blikkunngåelsene dine.

Ingenting er raskere enn lysets hastighet, bortsett fra universets utvidelse. Jeg bor på en planet i en galakse i universets ytterkant, en planet der tida står stille, som fyker stadig nærmere grensa for alt som er, ei grense som forflyttes med økende hastighet. Sender et telegram hjem med lysets hastighet, det bruker fem milliarder år på å nå deg. Men telegrammet dine fjerne etterkommere omsider sender tilbake, når aldri meg, til tross for at tida står stille, til tross for at jeg aldri opplever ei annen tid enn akkurat nå, et eneste evig nå, alt på én gang, og likevel er ikke evigheten nok til at du kan nå fram til meg.

Den beste teorien vi har som kan forklare universets utvidelse, er teorien om mørk energi. Vi har lært at ingenting er raskere enn lyset, men mørk energi tvinger universet til å utvide seg i alltid økende hastighet, til slutt raskere enn lyset. Så mørket er sterkest, tenker jeg og drar dyna over hodet.

Det er ikke mulig for et objekt med masse å oppnå lyshastighet. All tilgjengelig energi kreves, noe masse overhodet er for mye masse. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag, jeg slanker meg ikke, jeg tilrettelegger bare for best mulige forhold så jeg kan bli det første mennesket som reiser med lysets hastighet. Bli tidløs og fri fra fengselet som er fysiske rom, og noe masse overhodet er for mye masse.

Sentrum av Melkeveien lukter som rom og smaker som bringebær, har forskning vist. De har funnet lukt- og smaksmolekyler der som er de samme som i drinken min, som jeg har komponert spesielt for å kunne drikke en liten bit av vår egen galakse. Føler meg ikke noe nærmere verken det ene eller det andre etter første slurk, men etter fem drinker etter hverandre gir alt så mye mer mening.

Jeg har et svart hull inni meg. Det suger til seg all energi som kommer for nær det, svelger det, det blir ingenting igjen, et tilsynelatende brudd på termodynamikkens andre lov, det er noe av grunnen til at mange forskere trur de kan være portaler til parallelle verdener, at det er dit de frakter asteroidene og stjernene de fortærer, hvor skulle det ellers blitt av. Du bør holde deg på avstand fra meg, har jeg lyst til å si når jeg møter nye mennesker, som en advarsel, men jeg vil jo så gjerne ha noen å være nær.

Men svarte hull er ikke helt svarte, de sender ut stråling, Hawking-stråling, og jeg merker jo det sjøl òg, kroppen min avgir så mye varme til omgivelsene i løpet av en dag at når kvelden kommer, sitter jeg som en skjelvende, kald klump på gulvet og orker ikke engang å ta vare på meg sjøl.

Kvantemekanikken er rotete og irrasjonell, det må du bare akseptere, sier forskerne. Jeg er rotete og irrasjonell, sier jeg til foreldre, venner og arbeidsgivere, men de ber meg bare om å ta meg sammen.

Når det fins bjørnedyr vi ikke ser, som er enda mindre klar over oss enn det vi er over dem, hvorfor skulle det ikke også kunne finnes tilsvarende store og intelligente skapninger, så mektige at vi ikke kan forstå dem, like lite som bjørnedyra forstår oss. De overvåker oss kanskje i dette øyeblikk, uvitende om at orda jeg skriver handler om dem, se på dette mennesket, sier de kanskje, den prøver å kommunisere med de andre menneskene på en indirekte måte fordi det ikke er en del av en flokk, noe som gjør samtaler med andre individer vanskelig. Ser for meg fortellerstemmen til David Attenborough.

Nick Cave synger at jeg må dytte himmelen bort, og det som åpenbarer seg under er fryktinngytende og vakkert: ei revne i romtida, et gapende sår av sønderslåtte atomer, kvarker som ikke veit hvor de skal gjøre av seg, lys i alle retninger.