Trettipunktersbloggutfordring #28: en måte du kunne tenke deg å tilbringe påskeferien på

Fortell meg at du ikke gjør denne utfordringa i sanntid uten å fortelle meg at du ikke gjør denne utfordringa i sanntid, si.

Jeg innrømmer glatt at jeg er jævlig uinspirert på bloggfronten for tida, fordi det eneste jeg egentlig klarer å vie tankekraft til om dagen er TV-spill, og jeg hjemsøkes litt av, vel, tilbakemeldinger jeg har fått om at jeg kan være ganske plagsom når jeg ikke klarer å holde kjeft om TV-spill. Dermed har jeg fått for meg at siden det eneste jeg egentlig har lyst til å bruke denne bloggen til i disse dager er gamingsnakk, er det best å holde kjeft for å unngå å irritere noen, selv om jeg jo i teorien veit at å lese denne bloggen er helt frivillig, og at det vanligste å gjøre når man kommer over noe som ikke interesserer en, er å ignorere det, heller enn å… nei, jeg veit helt ærlig ikke hva alternativet skulle vært, og jeg veit ikke helt hva jeg er redd for at skal skje. Men det at jeg ikke helt veit om jeg har ord for å beskrive tinga jeg føler på omkring gjennomspilling nummer to av BG3, bærer vel også litt av ansvaret for stillheten her inne. 

TL;DR: å bruke en lørdagskveld i august på å snakke om hva som skal skje i påskeferien om over et halvt år føles ganske abstrakt, både fordi det helt faktisk er sykt lenge til, og fordi jeg er i den sinnstilstanden nå at bare TV-spill interesserer meg, så å prøve å tenke på noe som helst annet, er både vanskelig og kjedelig.

Så for å svare på spørsmålet i tittelen: i skrivende stund vil jeg ingenting annet enn å vie en hel ferie, for eksempel påskeferien, til gaming og lite annet. Jeg veit allerede at min neste påskeferie skal tilbringes i Ski for å passe to herlige katter, hvis eiere har en TV som er mye større og finere enn min egen, og sist jeg var hos dem, tok jeg med meg Playstationen dit, og suksessen var så stor at det føltes litt skuffende å komme tilbake til min egen TV og oppdage hvor liten skjerm jeg egentlig har og hvor dårlig bildekvaliteten er i forhold til nyere og mer fancy modeller. Med andre ord utelukker jeg ikke at min drømmepåskeferie som den arter seg akkurat nå, fort kan bli en realitet.

Heldigvis har verken jeg eller familien min noe sterkt forhold til påsken som høytid, så de siste åra har jeg tilbrakt den i fred og fordragelighet enten hjemme hos meg sjøl, eller sammen med kattene til stamkundene mine. 

… å skrive alt dette gjør at jeg innser at mitt neste innlegg sannsynligvis er nødt til å handle om TV-spill.

Juli 2025

Opplevelser: Middag og filmkveld med Hannah og Martina. Strandtur med Hannah. 

Innkjøp: Næh.

TV-serie: Jeg har vært på utkikk etter en forholdsvis lett serie med korte episoder å se på når tyngre serier med timeslange episoder virker for slitsomt, og jeg har ennå ikke lyktes sånn hundre prosent, mye fordi serier med korte episoder typisk er komiserier, og jeg er ekstremt kresen på komedie. Jeg så første episode av The Good Place, som jeg syntes var så dårlig at jeg faktisk blei litt provosert over at serien kom seg forbi pilotstadiet, så det ga jeg opp. Jeg prøvde Schitt's Creek, som jeg syntes var bedre og småartig innimellom, men det klassiske sitcom-formatet med minimal narrativ utvikling episodene imellom krever et høyere humornivå enn "småartig" for min del om det skal holde på interessen min, så etter tre episoder gadd jeg ikke mer. Jeg endte opp med å se de to første sesongene av Reservation Dogs, som til tross for strålende mottakelse skuffa meg litt, men engasjerte meg likevel akkurat nok til at jeg altså satt gjennom atten episoder, uten at jeg føler noen brennende trang til å prioritere å se tredje sesong med det første. Nå om dagen ser jeg mest Cobra Kai, som jeg også er sånn moderat investert i, men fordi det har et tydeligere narrativt fokus, gjør serien det lettere for meg å ha lyst til å følge historien videre, pluss at det for en åttitallsentusiast som meg (til tross for at jeg aldri har vært ekstremt fan av Karate Kid) er massevis av gøyale referanser og kule detaljer å la seg begeistre av.

Spill: Jeg er ferdig med min første gjennomspilling av Baldur's Gate 3, og noe av det som har fascinert meg mest, er utviklinga karakteren min gikk gjennom. Jeg begynte som en good cowboy, men gradvis og nesten umerkelig sklei han over i en slags Daenerys Targaryen-aktig story arc der han blei mer og mer korrupt og maktsjuk etter hvert som historien utspilte seg. Som et sannsynlig resultat av de mer eller mindre tvilsomme valga jeg tok underveis, fikk jeg ikke en slutt jeg elska, men den var uansett uendelig mye lettere å godta enn alle de grusomme Cyberpunk-sluttene jeg har lidd meg gjennom. Ikke minst klarte jeg i denne omgang å innfinne meg med at dette er et spill, for uansett hvor mange gode kvaliteter BG3 har, føltes det aldri like realistisk og ekte for meg som Cyberpunk, og jeg har jo snakka om det før, men hei og hå, det har vært utrolig deilig å kose seg med et spill uten å føle at det stod om liv og død, og at et bedre utfall aldri var lenger enn en reload unna. Fordi jeg ikke fikk det nære, intense forholdet til BG3 som jeg hadde til Cyberpunk, var også tanken på å foreta en radikalt annerledes gjennomspilling i framtida enklere å akseptere, så dermed plagde ikke den ikke-helt-perfekte slutten meg nevneverdig. Problemet var bare at nå måtte jeg jo begynne på noe nytt… Jeg har spilt litt Date Everything, som til tross for at det har fått meg til å le høyt flere ganger, fort blei litt repetitivt og ikke noe jeg gadd å spille i timesvis om gangen (som overhodet ikke er negativt ment, for noen ganger er det akkurat det man trenger av et spill), men det jeg var på utkikk etter var jo egentlig en ny, stor, episk og altoppslukende opplevelse. Hannah, som har veldig lik smak i spill som meg, mente det var på høy tid at jeg spilte yndlingsspillet hennes Mass Effect, og det begynte jeg på, men fant fort ut at jeg ikke likte hovedpersonen jeg hadde lagd meg, så jeg lagde meg en ny karakter. Likte kanskje den nye karakteren hakket bedre enn den forrige, men det var noe annet som ikke stemte. Jeg gjorde noe så klassisk og banalt som å gå inn i meg sjøl og spørre meg om hva jeg egentlig ville og hva som var poenget med å tilbringe timene før leggetid med TV-spill på bekostning av hva enn som helst annet man måtte finne på å gjøre på fritida si, og svaret er jo hårreisende enkelt: jeg ville ha det gøy. Og bare fordi jeg var ferdig med BG3, var jo ikke BG3 ferdig med meg. I et samfunn som etter alt å dømme setter effektivitet og produktivitet høyest av alt, er det lett å tenke at også kos og avslapning må være så "effektivt" som mulig, hvert fall når man er meg, og det føles mer "produktivt" å bruke tid på noe nytt enn på noe jeg allerede har spilt. Men the heart wants what the heart wants, og hjertet mitt ville ha mer BG3, så nå har jeg starta et nytt spill, som på grunn av valg jeg har tatt tidlig i spillet (BG3 har angivelig over 17000 mulige slutter) allerede er en ganske annerledes opplevelse denne gangen. Jeg er glad i min nye hovedperson Mímir, men min forrige hovedperson Natt vil alltid være med meg. ♥

Film: Det blei visst null nye filmer på meg i juli. Sånn går det når man ikke klarer å slutte å spille.

Musikk: Jeg er strålende fornøyd med at jeg i juli endelig klarte å finne ut at den tullete fengende låta jeg har hatt på hjernen, uten å vite hvilken sang det er, i noe som føles som årevis, er ingen ringere enn italodisco-vidunderet Tarzan Boy av Baltimora. 

Trettipunktersbloggutfordring #27: fem steder som er fine å være på

Jeg liker at jeg skriver punkt nummer 27 på den 27.!

1. Katten

Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."

2. Ole Bjørns plass

Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt. 

3. Toppen av Sloreåsen

Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.

4. Teknisk museum

Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.

5. Sometimes studio

Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører. 

Det blei ikke noe av, men det har en verdi likevel

Denne sommeren har jeg vært, og er fortsatt, fullbooka for kattepass, og jeg har ikke lyst til å klage på at businessen min går bra, men y'know. Jeg så dermed for meg at denne sommeren skulle jeg få skrevet masse, men sånn har det ikke blitt. Jeg skylder litt på det faktum at jeg har dratt med meg Playstationen min rundt til de forskjellige stedene der jeg passer (langt mye mindre styrete enn jeg hadde sett for meg, faktisk), fordi jeg er så innmari inni gaming for tida at en hel måned uten faktisk virka ganske smertefullt, men jeg har vært flink og bare spilt på kveldene etter middag sånn at jeg teknisk sett har hatt hele dagen og ettermiddagen på meg til å skrive, og så har det likevel ikke blitt noe særlig skriving. Jeg er litt redd for at jeg underbevisst prokrastinerer bort skriving rett og slett fordi jeg nærmer meg slutten av romanen jeg jobber med, og med én gang slutten er på plass, er jeg ferdig med den gøye delen av prosessen, og den ekte – og fryktinngytende – jobben begynner. Men i går var jeg på digitalt skrivemøte med noen av skrivevennene mine for første gang siden i fjor, og de klarte å trøste meg litt med at jeg likevel fortsatt skriver mer og raskere enn de fleste andre som skriver, og at det er naturlig at kreativ inspirasjon kommer og går i bølger – og at man blir daffere og mindre arbeidssom om sommeren er heller ikke unaturlig. Så jeg prøver å trust the process, hvor vanskelig det enn er (men yoga hjelper).

Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.

Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige. 

Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre. 

Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

   Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.

   ”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.

   ”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.

   ”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.

   ”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.

   ”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.

   ”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”

   De andre stirra på meg.

   ”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”

   ”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.

   ”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.

   De andre utveksla blikk.

   ”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.

   Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.

   ”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”

   ”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.

   ”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.

   ”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.

   ”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”

   ”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.

   ”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.

   ”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.

   Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.

   ”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.

   ”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.

   ”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.

   ”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.

   ”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker. 

   ”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.

   ”Prøv”, sa han.

   Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.

   ”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”

   ”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”

   Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”

   Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.

   ”Hei.”

   Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg. 

   ”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.

   ”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.

   ”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.

   ”Syns du det? Takk”, sa jeg.

   ”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.

   Jeg gnidde meg i panna, i øya.

   ”Hva har skjedd?” spurte Erlend.

   ”Hæ?” Jeg så på ham.

   ”På armen din.” Han pekte.

   Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.

   ”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.

   Erlend nikka.

   Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.

   ”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget. 

   ”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.

   ”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.

   Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.

   ”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.

   ”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.

    ”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”

   Jeg stirra på meldinga på skjermen.

   ”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.

Juni 2025

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bryllupet til Mari og Joakim. Boblete med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Strengt tatt kjøpte jeg Baldur's Gate 3, men i hodet mitt klarer jeg ikke helt å akseptere at å kjøpe ei digital nedlastingsfil teller på samme måten som å kjøpe en fysisk ting.

TV-serie: Jeg har egentlig bare holdt meg til nye sesonger av gamle favoritter i juni; Love, Death + Robots, The Handmaid's Tale og The Last of Us. De fleste jeg kjenner blei ganske skuffa over andre sesong av sistnevnte, noe jeg på sett og vis kan forstå, for jeg var sjøl litt ambivalent til spillet det er basert på, og serien ligger fortsatt ganske tett opp til spillet (selv om jeg var litt misfornøyd med forholdet mellom Ellie og Jessie i serien, der de føltes mest som rivaler som alltid krangla, mens de var gode kompiser i spillet, noe som ville gitt større slagkraft til andresesongens siste episode om de hadde beholdt dynamikken dem imellom som den var, istedenfor å falle for fristelsen til å skape mer ⋆｡°✩drama✩°｡⋆).

Spill: Ja, dere, som kjent er jeg nå i gang med Baldur's Gate 3, etter en opprivende kjærlighetssorg i kjølevannet av Cyberpunk 2077. En litt gøyal ting med det, er at jeg ikke aaaante hva det faktiske plottet i BG3 var på forhånd, og ganske fort viste det seg å være… nesten nøyaktig det samme som plottet i CP77? Jeg føler lowkey at de to egentlig er det samme spillet, bare i henholdsvis fantasy- og sci-fi-versjon. Og helt ærlig: det har jeg ingenting imot, selv om det ikke desto mindre er enkelte ganske vesentlige forskjeller mellom de to. CP77 har et tempo og en realisme som BG3 ikke har, og BG3 føles sånn sett i større grad som et spill heller enn en interaktiv opplevelse for meg, og som jeg har sagt før: det er helt ærlig litt deilig. BG3 er et erkeklassisk RPG i lignende stil som Final Fantasy til og med X, komplett med turbasert kampsystem og det hele. Syns forøvrig også det er litt lol at da CP77 kom, blei det mye oppstyr og kontrovers rundt det faktum at spillet inneholder enkelte forholdsvis grafiske sexscener. En av yndlingspodcastene mine kalte det til og med for "the penis game" i en episode. Jeg syns helt ærlig ikke at sexscenene i CP77 er spesielt pornografiske av seg, bare realistiske, og syntes dermed alle de sjokkerte reaksjonene var ganske overdrevne. Like fullt gikk jeg dermed cirka automatisk ut fra at CP77 offisielt er det mest seksualiserte TV-spillet som fins på markedet, så da det etter kort tid med BG3 viste seg at dette basically er en interaktiv romantasy, blei jeg litt sånn… åssen slapp BG3 unna med dette mens CP77 fikk gjennomgå (ifølge Kit er det sannsynligvis bare fordi CP77 gjorde det først)? Det plager meg overhodet ikke, jeg bare syns kritikken mot CP77 var veldig uberettiga, og den framstår enda mer uberettiga etter å ha sammenligna det med BG3, haha. Det er ikke bare det at BG3 inneholder faktiske sexscener, men oh man, det er så mange innuendos hele tida, og et av de tidlige sideoppdraga er bokstavelig talt at hovedpersonen min blir piska i en dungeon mens han stønner høyt og dramatisk (I swear to God, dette er ikke noe jeg finner på). Det eneste som bekymrer meg litt – og jeg veit jeg tar sorgene på forskudd nå – er at tenk om jeg ikke noen gang kommer til å klare å nyte et nytt spill igjen, etter både CP77 og BG3, som ifølge mange er sånn… to av de beste TV-spilla verden noen gang har blitt skjenka, og jeg stiller meg fullt og helt bak det utsagnet. Hva om alt som er verken CP77 eller BG3 blir kjedelig i forhold? Jo mer jeg spiller, jo mer innser jeg at jeg vil at alle spill skal være åpen verden-RPG med muligheter for romantikk, og jeg er er litt redd for at for få spill skal oppfylle de krava, i tillegg til å nå opp kvalitetsmessig til standarden CP77 og BG3 har satt for meg. Er jeg i ferd med å bli for kresen og snobbete på TV-spill fordi mine seineste spillopplevelser rett og slett har vært for bra? Jeg prøver å ikke tenke for mye på det og bare kose meg med BG3, som jeg fortsatt har mange, mange timer igjen av, og godt er det.

Film: De to eneste filmene jeg så i juni, var M3gan og The Beach. Og jeg må si at jeg blei veldig positivt overraska over M3gan! Altså, for all del, så vidt jeg veit har filmen jevnt over fått god mottakelse, men etter skuffelsen som var Longlegs, har jeg blitt litt mer skeptisk til veldig hypa skrekkfilmer, fordi skrekk er en sjanger der mye er gjort før. M3gan var mer kul enn skummel, uten at det nødvendigvis gjør noe, og kunne fint passa inn som en av de lengre episodene av Black Mirror. 

Musikk: Veit ikke helt hvorfor det blei sånn, fordi som regel når jeg plutselig får hekta på en sang, fins det en eller annen form for katalysator, som at jeg hørte den i en film eller i et spill eller noe, men en vakker intetanende dag i juni fikk jeg det for meg at jeg hadde lyst til å høre på Heads Will Roll av Yeah Yeah Yeahs, og så bare fortsatte jeg med det resten av måneden (kaosmagikeren i meg tolka det som en synkronisitet at låta inneholder gjentagende bruk av orda "glitter" og "chrome" som et passende nikk i retning CP77).

Trettipunktersbloggutfordring #26: forklar åssen det kjennes for deg å være forelska

Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are. 

Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.

Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:

Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen. 

Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.

Så eh, happy pride, I guess?

Emosjonell gamer prøver å navigere følelser i et samfunn som mener at TV-spill ikke er "på ekte"

Jeg skulle gjerne ha blogga oftere, jeg bare… har ikke hatt lyst. Jeg har tilbrakt dagene med å trene, spille og til og med skrive litt, altså skjønnlitteratur, dessuten har jeg ikke hatt så mye å snakke om. De siste månedene har Cyberpunk vært det eneste jeg har klart å tenke på, og jeg har skrevet mange nok blogginnlegg om akkurat den saken som det er. Samtidig har jeg ikke lyst til å bare ignorere hvor stor plass det har tatt i livet mitt heller; det høres sikkert fryktelig trivielt ut for folk som ikke er like lidenskapelige gamere som jeg sjøl er, men sannheten er den at jeg – dessverre? – ofte påvirkes sterkere av ting som skjer med meg i virtuelle virkeligheter enn av livet i den konkrete virkeligheten som min fysiske kropp eksisterer i. Mye av grunnen til det er nok at livet mitt utenom spillverdener er ekstremt lite dramatisk av seg, så jeg trur ikke nødvendigvis det er en dårlig ting.

Sist jeg var innom her leid jeg av post-game blues, og jeg har gleden av å meddele at det går litt bedre med meg nå. Men det var dramatisk en periode. Den 25. mai skreiv jeg i dagboka mi:

Det er snart slutt for alvor. Og jeg veit virkelig ikke hva som skal skje med livet mitt når jeg har fullført spillet. Jeg kan selvfølgelig begynne å spille noe annet, ja, men for det første er det snart sommeren og masse passeroppdrag som følger, så timinga er egentlig veldig lite optimal for å få hekta på noe nytt. For det andre er det så klart det faktum at jeg virkelig bare vil spille Cyberpunk. Researchen jeg har gjort så langt omkring hva jeg eventuelt må erstatte det med når den tid kommer, fordi jeg kan jo ikke gå rundt med et hull i hjertet, er Baldur’s Gate 3, på grunn av hvor altoppslukende det er, men det er samtidig noe heeelt annet reint atmosfærisk. Baldur’s Gate 3 er basert på Dungeons and Dragons, og er sånn sett et helt klassisk fantasyspill. Jeg liker fantasy, men jeg må bare innrømme at sci-fi ligger hjertet mitt aller nærmest. Det er det samme problemet jeg har nå som jeg i sin tid hadde med både Subnautica og Rød selvbiografi: jeg vil ha mer av det samme, men det fins jo ikke. Bortsett fra at Subnautica hadde Below Zero og Rød selvbiografi hadde Red Doc>, som gjorde overgangen fra en besettelse til virkelighet litt mindre brutal. Cyberpunk 2077 skal få en oppfølger, men den er mange år unna, og jeg trenger den nå.

For hva gjør man egentlig når det eneste man vil er å spille, men jo mer man spiller, jo mer framskynder man slutten på en opplevelse man vil at skal vare evig?

Og så, den 29. mai:

I går valgte jeg å fullføre hovedhistorien i Cyberpunk fordi det var egentlig siste anledning før høst, fordi det føltes som en for big deal til å bare gjøre etter trening eller noe sånt, og siden jeg er ekstremt opptatt med kattepass i sommer, var det siste dag med ingen planer før i august. Og… jeg fikk overhodet ikke den slutten jeg hadde ønska meg. Jeg har jo alltid tenkt at jeg ikke kom til å ville spille slutten flere ganger, fordi det har tidligere i spillet føltes feil å spille om igjen sekvenser der jeg valgte «feil» fordi det er jo ikke sånn det er i virkeligheten, og Cyberpunk har føltes virkeligere enn virkeligheten omtrent hele veien for meg, men jeg trur faktisk jeg er nødt til å gjøre det, litt hjulpet av at etter rulleteksten lasta spillet tilbake til en checkpoint der V står og lener seg mot et gelender, som ikke er der jeg sava og forlot ham før jeg gikk for å møte Hanako på Embers, som forsterker litt følelsen av at alt det som utspilte seg i går var enten en slags visjon om framtida han hadde, eller noe han så for seg at ville komme til å skje om det var dét han valgte. 

Den 3. juni:

Jeg har nå fått tre ulike slutter i Cyberpunk, den ene mer deprimerende enn den andre (…).

Veit ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg veit ikke om sjela mi takler å bli knust enda en gang av enda en hjerteskjærende slutt, samtidig som det kanskje er verre å ikke gjøre noe, for den til enhver tid nyligste slutten er ikke et behagelig minne å ha sittende i hjernen, og jeg er temmelig desperat etter å bytte det ut med noe jeg i større grad klarer å godta, selv om jeg innser at dette ikke er et spill der det fins noen Hollywood-slutt.

Og så den 4. juni:

Jeg var temmelig ute av meg i går og grein masse. Jeg sendte meldinger til alle som jeg har endt opp med å involvere i sagaen, og Hannah sa noe som trøsta meg: hun syntes det hørtes fornuftig ut å legge bort Cyberpunk for nå, og så begynne å spille Baldur’s Gate 3 og lage en slags fantasyversjon av V og leve videre gjennom ham der. Jeg trur ikke jeg kommer til å lage en fantasyversjon av V, men jeg trur det er en god idé å vente litt med å begynne på nytt i Cyberpunk, forhåpentligvis lenge nok til å at det blir spennende igjen å gjøre de samme oppdraga på nytt, men ikke så lenge at jeg glemmer bort hvor det gikk gærent. Kommer til å prøve å lage neste V – for det er ikke mulig å begynne på nytt med samme karakter – så lik som mulig den første og la ham være nomade (…), i det hele tatt la ham være ganske lik originalen i valg og ymse, bortsett fra de stedene der jeg åpenbart føkka det opp. Jeg syntes det var gøy å se på Vibeke spille som street kid kvinnelig V da jeg var hos henne i helga, men jeg er så knytta til min V at jeg har ikke lyst til å lage noen ny karakter.

Så nå har jeg kjøpt og lasta ned Baldur’s Gate 3. Spent på åssen det går å kaste seg inn i erkeklassisk high fantasy etter et halvt år i futuristiske neonbelyste Night City. Tenk om jeg ender opp med å få så hekta på BG3 at jeg glemmer bort Cyberpunk, haha, det hadde vært litt av en plot twist.

Jeg har ikke fått så hekta på BG3 at jeg har glemt bort Cyberpunk, men det jeg derimot har fått hekta på, er et spill som (foreløpig?) ikke har dratt meg fullt så mye inn i handlinga som det CP77 gjorde, og det er utrolig deilig. Jeg trudde at savnet som oppstod i livet mitt etter å ha fullført CP77 med alle de forferdelige sluttene bare ville kunne helberedes av en ny og tilsvarende altoppslukende besettelse, men jeg innser nå hvor utrolig behagelig det er å faktisk kunne sette meg ned og slappe av og kose meg med et TV-spill, as God intended. Misforstå meg rett: CP77 er også et gøy spill når det er gøy, men det er samtidig så mørkt og intenst at det etterlot meg uthult da det var ferdig med meg. Den gritty realismen som gjorde at spillet føltes så uendelig viktig og high stakes, gjorde også at oppturene sendte meg inn i en berusende tåke av endorfiner, som om jeg var forelska – noe jeg jo på et vis også var. Jeg har venner som har det samme forholdet til Baldur's Gate 3 som jeg har til Cyberpunk – hvilket jo også var grunnen til at det var akkurat BG3 som fikk æren av å bli mitt neste spill – men i skrivende stund må jeg innrømme at jeg nyter litt å bare være moderat investert, at det er en viss distanse mellom hovedpersonen min Natt og meg sjøl – selv om jeg, uten å egentlig gå inn for det, endte opp med å gi ham nesten nøyaktig samme sveis som meg:

Det er til og med der at den nye patchen som skal komme til CP77 ikke føles like… akutt lenger. For all del, jeg gleder meg, men da nyheten først nådde meg, var jeg klar til å kaste alle andre planer ut av vinduet og umiddelbart gi meg atter hen til Night City ved første anledning, til tross for at jeg eeegentlig hadde bestemt meg for å vente litt lenger med å gi spillet ei ny gjennomspilling. Nå som jeg er i ferd med å finne fotfestet litt i BG3, tenker jeg at jeg egentlig har fortjent å bare tøse litt rundt (ja, hovedpersonen min Natt har vist seg å bli temmelig slutty, noe som egentlig overraska meg litt fordi det overhodet ikke var planlagt, men det er vel bare enda et bevis på at jeg underbevisst hadde behov for ei pause fra rollen som kjærlighetsmartyr som jeg endte opp med å ta på meg i CP77) og banke goblins enda ei stund til. Det har rett og slett vært fryktelig behagelig med fri fra søvnløse netter og nerver i høyspenn fordi grensa mellom V og Kristine nesten var fullstendig utviska, og bare tillate meg litt god, gammaldags moro uten å føle at det er liv og død. Hvem veit, kanskje kommer også BG3 til å ta over livet mitt etter hvert som jeg kommer dypere inn i historien, men den tid, den sorg – og den glede. Jeg mistenker at det ikke kommer til å skje, bare fordi at CP77 var så ekstremt min greie også utover reint gameplay og karakterer; atmosfæren, estetikken, musikken og sci-fi-settinga var tilsynelatende finjusert for å matche mine nøyaktige frekvenser. Jeg liker klassisk fantasy, altså, for all del; Ringenes Herre var blant mine første ekte obsessions av en grunn, men det er noe med fokuset på vitenskap i sci-fi som bare har snakka sannere til meg; tanken på at dette kan skje, eller kunne skjedd hvis forholda hadde ligget til rette for det, mens fantasy i større grad representerer pur eskapisme for meg. Som det overhodet altså ikke er noe feil med. Som sagt: kanskje er det tvert imot nøyaktig dette jeg trenger akkurat nå. 

Kunne alt dette venta til spill-avsnittet under månedsoppsummeringa mi? Sannsynligvis, men jeg er litt lei av å tilegne halvparten av oppsummeringa til nettopp spill, på bekostning av de andre punktene. Dessuten, kjenner jeg meg sjøl rett, kommer jeg helt sikkert til å ha gjort meg opp noen nye og flere tanker om BG3 innen den tid. Måneden er ennå ung. Relativt sett, hvert fall.