Post-game blues i en blå desember

Sist jeg var innom her, nevnte jeg et blogginnlegg jeg hadde begynt på den 25. oktober, og nå, nesten to måneder seinere, har jeg omsider tid, mental ro og kapasitet nok til å sette meg ned og plukke det opp igjen. Og det har jo skjedd litt på to måneder, men det meste av det føles ekstremt lite interessant for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok dét, så jeg kan kanskje bare oppsummere det sånn: det er mørketid, dyremennesket jeg er har lyst til å gå i hi, men samfunnet jeg lever i forventer at jeg fortsetter som før, og denne konflikten gir både fysiske og psykiske utslag i kroppen min. Ingen grunn til å syns synd på meg, men jeg bruker mesteparten av tida mi på å bare holde følge, så overskuddsprosjekter – herunder blogging – prioriteres bort.

Og så var det dette vakuumet, da, som jeg på to måneder ennå ikke har klart å fylle. Hvor tomt livet plutselig føles når man på den ene eller andre måten er ferdig med det som har opptatt det aller meste av den ledige tankekapasiteten din fram til nylig er antakelig en uungåelig del av tilværelsen som følsom nerd, men den vissheten trøster mer i teorien enn i praksis.

Nå skal det sies at Baldur's Gate 3 på mange måter ikke er den verste besettelsen å navigere i kjølvannet av, rett og slett fordi det er basert på Dungeons and Dragons, og som et resultat av å sannsynligvis være en av verdens mest populære fandoms, er det myyyye å fordype seg i selv om man har spilt BG3 både én og to ganger. Det er også veldig mye lettere å finne miljøer rundt en fandom av denne størrelsen enn når det gjelder mine litt smalere interesser og diller opp gjennom. Selv om for eksempel Cyberpunk også er et sykt populært spill, både i digitalt og analogt format, hadde jeg ingen nære venner som hadde hekta på det samtidig som meg, mens BG3-perioden av livet mitt har inneholdt både memegruppechatten vår, DnD-økter og friendship bracelets, all of which forøvrig fortsatt lever i beste velgående. 

Det øverste armbåndet der er egentlig et sitat av Astarion. 

(Ja, konteksten er nøyaktig det det ser ut som, haha. IT'S NOT PORN, IT'S ART.)

Men da Karoline lagde armbåndet til meg, leste jeg den første biten ("delicious as you were") fonetisk, altså noe i nærheten av "DAVE", bare med en mer ekstravagant stavemåte, noe som igjen ga opphav til DnD-karakteren min Dayw, en dragonborn bard som ser sånn ut:

Og Dayw har allerede fått æren av å være den første karakteren jeg har spilt med i DnD, men i tillegg til dét har Kit og jeg planer om en low-stakes co-op kampanje i BG3 der vi begge spiller som bards og der vi respeccer alle de andre karakterene som bards og det hele ser foreløpig ut til å ligne på en særdeles tøysete verdensturné for et omreisende trubadurband som ennå ikke har fått noe bandnavn. Jeg liker hvert fall tanken på at selv om jeg ikke ser for meg en ny Stor og Seriøst playthrough av BG3 med det aller første, kan denne formodentlig kaotiske all bards-kampanjen ligge der som et mjukt og trøstende fløyelsteppe i bakhodet mitt som ei ekstra forsikring om at selv om jeg går videre med livet mitt og spiller andre spill, er ikke vennene mine i Faerûn lengre unna enn en multiplayer-session med Kit.

BG3/DnD tok meg også på min første ferietur utenlands siden jeg dro til Stockholm i 2019, og gjorde at jeg dro til… Stockholm, haha. Men Skandinavia er fortsatt utlandet! Kit og jeg dro på Comic Con sammen med Catrine og Vibeke, og jeg fikk se noen av skuespillerne fra BG3 i panelsamtale, og vi fikk også skvist inn DnD på hotellrommet flere av kveldene. 

Jeg veit ikke helt, dette er bare første gang på veldig, veldig lenge at jeg har funnet fellesskap i en fandom, for som regel er mine besettelser og diller ensomme affærer der jeg stort sett bare sitter for meg sjøl og jazzer, eventuelt plager intetanende venner som ikke har peiling og som egentlig ikke bryr seg med monologer og metaforiske Powerpoint-presentasjoner. BG3 og DnD har gjort meg mye mer sosial enn jeg pleier å være, og det har gitt meg lyst til å være sosial. Og denne sosiale komponenten gjør at det liksom ikke føles helt over likevel, selv om jeg prøver å komme videre i livet mitt ved å spille andre spill. Jeg er egentlig i sluttfasen av Clair Obscur: Expedition 33 for tida, men jeg multitasker litt ved å samtidig spille Cyberpunk for andre gang, fordi jeg har bestemt meg for at nå har det gått nok tid til at det er greit, og jeg må innrømme at de siste dagene har det blitt en overvekt av Cyberpunk, selv om jeg prøver å prioritere E33. Det føles tross alt mer nyttig/produktivt/sunt (?) å spille noe for første gang enn å spille noe for andre gang i løpet av et år. Men hey, jeg klarer ikke å la meg fange og oppslukes av E33 på samme måten som med Cybepunk og BG3, og som allerede sagt noen ganger nå: livet mitt føles litt tomt uten et noe som føles viktigere enn alt annet. Det er kanskje litt som å ha en bestevenn som flytter langt unna; det betyr ikke at dere aldri kommer til å se hverandre igjen, men du må likevel forberede deg på en hverdag der en viktig del av livet ditt bare… ikke lenger er der.

… jeg trur jeg, da jeg begynte på dette innlegget for lenge siden, hadde en litt mer substansiell plan med det enn som så, men som sagt: ting skjer på to måneder, og mye av det føles ikke like relevant å snakke om lenger. Jeg ville også bruke dette som ei anledning til å minne dere på at jeg lever, og at jeg egentlig liker bloggen min, jeg bare har vært litt overvelda av livet i det siste, og at jeg prøver å komme meg ut av en slags spillbasert kjærlighetssorg som gjør en del ting vanskeligere enn de trenger å være. 

Og god jul, I guess.

November 2025

Inne på adminsida til denne bloggen ligger det et utkast til et innlegg som jeg begynte på den 25. oktober, og som jeg altså ennå ikke har fått skrevet ferdig, fordi det omkring den tida begynte å skje veldig mange ting: det har vært medisinske kriser i nær familie, juridiske kriser i nær familie, minikrise i min egen leilighet, jeg pådro meg en skade i beinet, og nå på tampen av november, da jeg trudde jeg endelig skulle få muligheten til å fullføre og publisere det påbegynte innlegget mitt fra oktober, blei jeg på toppen av det hele sjuk med bihulebetennelse og feber. Det jeg prøver å si er: det er ikke frivillig at det har vært såpass lite aktivitet fra meg i det siste. Jeg veit ikke når ting vil roe seg, men jeg håper det er snart, for de siste ukene har det skjedd altfor mye for meg.

Opplevelser: Stockholm ComicCon. Kinotur med Vibeke. Boba på Teology med Hannah, Kit og Karoline. Brettspillkveld hos Martin. Konsert med Molly Nilsson på Blå. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: Hadde lovt Kit før vi dro at jeg på ComicCon skulle kjøpe meg minst én ubrukelig ting jeg hadde lyst på, og jeg kjøpte tre! 

TV-serie: Har vært på utkikk etter en ny stor og episk TV-serie å få hekta på, og Outlander tilfredsstiller kanskje ikke savnet mitt etter BG3, men det døyver de verste smertene litt å få oppholde seg i ei lignende atmosfære. Det er akkurat litt for såpeopera til at jeg klarer å uforbeholdent elske det, men det er underholdende og stemningsfullt ikke desto mindre.

Spill: Sist snakka jeg om at jeg sleit litt med å komme meg videre på spillfronten etter at jeg tidligere dette året hadde mine to aller beste og mest medrivende spillopplevelser kanskje noensinne. Jeg begynte som kjent altså på Mass Effect, men i begynnelsen av måneden mista plutselig kontrollen kontakta med enten kabelen eller konsollen, og siden jeg spille Mass Effect på PS4, avtalte jeg med Hannah å låne PS4-kontroll og -kabel for å teste ut hvilken som hadde streika så jeg kunne få bytta den ut. I mellomtida begynte jeg å spille Clair Obscur: Expedition 33 på PS5, og så kom jeg aldri så langt som å komme til bunns i mysteriet om PS4-kontrollen. Jeg har blitt pepra med anbefalinger om å spille E33 helt siden det kom ut, og kanskje var det disse høye forventningene som førte til at begeistringa lot vente på seg for min del? For all del, det er ikke et dårlig spill på noen måte som helst, det har bare fått den utakknemlige oppgaven å hoppe etter Wirkola, en oppgave jeg ga til BG3 i sin tid, men så viste det seg jaggu at BG3 også var Wirkola, så det var egentlig ikke noe problem. Jeg brukte lang tid på å komme inn i E33 – borti to tredjedeler av spillet – og nå, i siste innspurt, føler jeg endelig at jeg er i ferd med å få teken på det. Jeg trur jeg kommer til å snakke mer om det i et kommende innlegg – dette spøkelset av et tidligere nevnt blogginnlegg som jeg begynte på i oktober – men enn så lenge kan dere ta med dere dette: det er usedvanlig pent visuelt, har et gøyalt kampsystem og er forrykende godt stemmelagt av stjerner som Jennifer English og Ben Starr, og alle prisene det har vunnet den siste tida er ikke ufortjent.

Film: Frankenstein og Megalopolis. Frankenstein så jeg på kino med Vibeke, og jeg trur jeg likte den bedre enn hva hun gjorde. Jeg syntes filmen var en estetisk og scenografisk nytelse, og tårnet til Frankenstein minte meg om det ene tårnet man kan dra til i the Underdark i BG3, for ikke å snakke om at monsteret minte meg om my dearest durge baby. Megalopolis så også helt nydelig ut, men for min del virka den som altfor mange ideer sausa sammen til at noen av dem egentlig ga mening.

Musikk: Austra slapp nytt album i november, og det er såå bra. Jeg klarer ikke å velge et favorittspor av Fallen Cloud og The Hopefulness of Dawn, så dere skal få begge.

Oktober 2025

Opplevelser: Lønsj på Sara med Mari. Besøk hos Vibeke. DnD med Hannah, Kit og Karoline. Slippfest for Steder vi var av Silje Heier. Den uendelege historia på Det Norske Teatret og middag på Pincho Nation med Kit og Karoline. Tusenfryd med Karoline. Tur til Stockholm med Kit (og Catrine og Vibeke).

Innkjøp: På slippfesten til Silje kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes. Gleder meg til å lese! Og siden mine personlige emotional support stuffed animals (Dokka og Kosen) har blitt for slitte til at tør å ta dem med meg rundt omkring lenger, overtalte Kit meg til å kjøpe meg en ny reisevenn på Naturhistorisk museum i Stockholm, så folkens: hils på Alfira the rosy maple moth. Og før noen eventuelle besserwissere der ute påpeker at Alfira er et for feminint navn til en møll som har hannlig biologi, så kan jeg informere om at Alfira er trans og bruker hun/henne-pronomen. 

TV-serie: Det har vært spooktober, og jeg har benytta anledninga til å legge opp månedens TV-baserte underholdning deretter. Jeg så Wayward, som jeg alt i alt likte, men syntes slutten var for åpen til at jeg hadde lyst til at det skulle være en miniserie. I utgangspunktet har jeg ikke noe imot åpne slutter, men det var for mange elementer som vi bare fikk et overfladisk innblikk i som blei introdusert for seint i serien til at jeg syntes den føltes ferdig. Hadde jeg visst at jeg hadde en sesong to i vente, hadde det vært noe annet. Så også Monster: The Ed Gein Story og The Fall of the House of Usher, som jeg syntes var gode, men begge var dessverre for meg den svakeste sesongen av sine respektive antologiserier. 

Spill: Jeg er litt in between games for tida der jeg leiter etter det som føles riktigst akkurat nå. Jeg prøver standhaftig å komme inn i Mass Effect, særlig fordi det visstnok skal bli TV-serie i løpet av 2026, men jeg må innrømme at jeg sliter litt. Ikke fordi spillet er dårlig, det er bare jeg som er autist og har problemer med å skifte fra én modus til en annen. Å gå fra sci-fi (Cyberpunk) til klassisk fantasy (BG3) gikk litt hakkete sist, men da jeg først var klar til å omfavne forandringa, gikk jeg til gjengjeld all inn. Siden sci-fi er sånn cirka min yndlinssjanger innen alt av media noensinne, hadde jeg egentlig trudd at å skifte tilbake igjen til sci-fi skulle gå forholdsvis knirkefritt, men om jeg skal være helt ærlig, butter det mye mer imot nå enn da jeg begynte på BG3.

Film: Den eneste filmen jeg så i oktober var An Evening with Beverly Luff Linn, som er en sånn film som jeg mistenker at om den ikke er hundre prosent riktig for anledninga, så er den hundre prosent feil. Jeg var skikkelig sliten da jeg så den, og det viste seg å være helt perfekt sinnstilstand, for jeg lo mer enn jeg har gjort av en film på lenge. Nå har jeg også veldig sansen for den typen komedie Aubrey Plaza, Jemaine Clement og Matt Berry har en tendens til å by på (Matt Berry er en sånn type skuespiller som kan få meg til å le bare av å bevege seg), så for meg blei dette et herlig avbrekk av tullball i et liv som har inneholdt litt for mye seriøse greier for min smak i det siste.

Musikk: Jeg merker jeg blir litt vrang når jeg begynner å like en sang fordi den trender i sosiale medier, men Golden Brown av The Stranglers er oppriktig skikkelig fin (om enn litt ihjelbrukt i reels der den ikke nødvendigvis passer inn). Cembaloen gir låta et visst ｡ₓ ू ₒ ु fordums sus ू ₒ ु ₓ｡ som passer veldig godt inn i den delen av hjertet mitt som blei igjen i the Forgotten Realms, selv etter at siste kapittel av historien til både Natt og Mímir var fullført. Når koringa kommer inn mot slutten, blir jeg faktisk ikke så reint lite emosjonell.

Durge debriefing

Dette er Mímir.

Han er min andre hovedperson i Baldur's Gate 3, etter Natt. Jeg har nylig, etter mildt sagt jævlig mye om og men, klart å gi ham den lykkelige slutten han fortjener. Nå kan Mímir se fram til et nytt eventyr der han er elska og trygg, mens jeg, Kristine, befinner meg i dette helt spesielle vakuumet som jeg har en tendens til å havne i når jeg fullfører hva enn det er som livet mitt har handla om den siste tida. Det er jo ikke akkurat første gangen jeg har vært her, det veit alle som har hørt meg snakke om for eksempel Cyberpunk 2077, Subnautica eller Rød selvbiografi, så av erfaring veit jeg jo at det kommer til å gå over, men på et vis gjør det nesten hele greia verre, for en ganske stor del av meg har ikke lyst til at det skal gå over. Det er jo nettopp min motvillighet til å gi slipp som skaper dette tomrommet, det er det umulige ønsket mitt om at noe som har en en klart definert slutt faktisk skal vare evig. Det er hovedproblemet med å mer enn noe annet elske historiefortelling i alle former: et (narrativt) spill eller ei skjønnlitterær bok har unngåelig en slutt. Sist jeg fullførte en BG3-playthrough, begynte jeg nesten rett på en ny en, altså denne som jeg nettopp har fullført, med Mímir som hovedperson. Det var helt riktig avgjørelse den gangen, men nå merker jeg at jeg ikke har lyst til å begynne på enda en ny playthrough, selv om mye garantert vil være annerledes også i en runde nummer tre. Denne gangen føler jeg meg ferdig for nå, men det betyr derimot ikke at jeg føler meg klar til å gå videre, så nå er jeg på et særdeles frustrerende punkt der jeg ikke vil spille BG3 på nytt, men jeg vil at historien om Mímir på nye eventyr skal fortsette, men det gjør den jo ikke. 

Det er dette all over again:

Det er fare for milde BG3-spoilere i dette innlegget, men jeg sensurer bort alle som er mer enn milde. Men som jeg veit jeg har nevnt før, betyr ikke "spoiler" i BG3-sammenheng nødvendigvis det samme som "spoiler" i de fleste andre sammenhenger, på grunn av de titusenvis av variasjonene av den samme fortellinga som gameplayet innebærer. 

Dette er en oppfølger til dette innlegget, som er en oppfølger til dette innlegget, som er en oppfølger til dette innlegget. Kort oppsummert: for noen måneder siden begynte jeg å spille Baldur's Gate 3, fordi det etter nøye research virka å være det riktigste botemiddelet mot min forrige besettelse som jeg ikke ville gi slipp på, nemlig Cyberpunk 2077. Jeg lagde min første hovedperson, entertainer-druiden Natt, halvt skogsalv, og lot ham herje fritt i Faerûn til stormannsgalskapen tok ham, men han fikk det i all hovedsak som han ville til slutt, og jeg går ut fra at han fortsetter å leve lykkelig side om side med sin kjære Gale til cirka evig tid. Det var søtt, og jeg hadde det gøy. Så lagde jeg the dark urge Mímir, halvt drow og wild magic sorcerer, en recovering seriemorder som våkner opp med hukommelsestap, der det eneste han veit om seg sjøl er sitt eget navn og at det inni ham bor en overveldende trang til vold som han sliter med å undertrykke. 

Som jeg har snakka om i tidligere innlegg: Mímir var umiddelbart en mye mer interessant karakter enn Natt for meg, og sårbarheten og mørket hans gjorde at jeg brydde meg om ham på en lignende måte som jeg brydde meg om V i Cyberpunk, en type omsorg jeg aldri følte for Natt. En av mine, jeg veit ikke, kjepphester i mangel på bedre ord, er at jeg bestemt mener at det er nesten umulig å skape ekte kunst som rører og engasjerer hvis man ikke mestrer en balanse mellom lys og mørke (jeg snakker om det for eksempel her). Natt var for lys (ironisk nok, kanskje, med tanke på navnet hans) – og dermed litt for overfladisk – til at jeg klarte å bli glad i ham som om han var en ekte person. Og tilsvarende: om noe bare er mørkt og jævlig, er det liksom ikke noe vits for mottakeren (spilleren, leseren, lytteren, seeren, whatever) å heie på dem, for hvis alt er dømt til å gå til helvete, står det heller ikke noe på spill. Mímir starta riktignok reisen sin med lite annet enn sitt egen navn og en erkjennelse av at han djupest sett var ond, men han hadde også en samvittighet og en kvelende følelse av skam hengende over seg.

Jeg har sett intervjuer med skuespillerne som gestalter de forskjellige BG3-karakterene der de snakker om at fans forteller dem at de så seg sjøl i karakterene deres, at historiene deres gjorde at spillerne opplevde en form for katarsis. Spillere som har opplevd seksuelle overgrep følte at utviklinga Astarion går gjennom i løpet av spillet ga dem mot til å oppsøke hjelp til å bearbeide traumene sine, spillere som har vokst opp i undertrykkende og religiøse samfunn kjente seg sett og forstått av Lae'zel. Jeg veit ikke helt hva det sier om meg når the dark urge var den karakteren for meg. I min første playthrough som Natt følte jeg meg litt som en outsider som først og fremst var der for å observere alle andres historier – ikke helt ulikt Ishmael i Moby-Dick – men via Mímir opplevde jeg spillet fra et langt mer personlig perspektiv. I likhet med V føltes han mer som en versjon av meg sjøl enn som en oppdikta figur, og antakelig var det nettopp derfor at scena der han prøver å drepe Astarion i akt 2 gikk så innmari sterkt inn på meg.

For å sammenligne med Cyberpunk, der sjølve Vendepunktet, sjølve Øyeblikket spillet tok tak i meg og nekta å gi slipp, skjedde rett etter oppdraget The Heist (if you know, you know), kom dette Vendepunktet i BG3 for meg omkring 150% ut i spillet. Altså: cirka midt i playthrough nummer to. Det var the dark urge som skulle overbevise meg fullt og helt om at BG3 er et av spillhistoriens største mesterverk, det var the dark urge som plutselig viste meg at Natt sin versjon av historien bare er én mulig versjon – jeg visste jo teknisk sett det allerede, men noe helt annet var å få det så kraftfullt demonstrert i praksis. For ikke bare var Natt og Mímir sine respektive historier ulike versjoner av den samme fortellinga, men Natt sin historie var mer som et rammeverk der Mímir sin historie fylte ut denne ramma med mer farge og flere dimensjoner enn jeg fra Natt sitt begrensa perspektiv kunne forestilt meg på forhånd. Mímir sin smerte og indre kamp var min smerte og indre kamp, og sist gang jeg skreiv om dette spillet var traumabonding/drapsforsøk-scena med Mímir og Astarion fortsatt Øyeblikket, fortsatt sjølve Scena, for meg.

Men det var jo bare midtveis i akt 2.

For akt 3 gjenstod jo. 

Og jeg hadde riktignok spilt akt 3 før, men det var med Natt, en småslutty entertainer som egentlig bare var her for a good time, ikke en traumatisert og lobotomert seriemorder med verdens verste daddy issues. Mange av oppdraga i akt 3 er temmelig emosjonelt krevende, og jeg visste at de kom til å bli enda heftigere med Mímir nettopp på grunn av bakgrunnen hans.

Og wow, så rett jeg fikk.

Altså, I fucked up baaaaad. Som jo er en mulighet når man spiller den typen spill der alle valg man tar har reelle konsekvenser, og kanskje kunne psyken min tålt det om det ikke hadde vært for Astarion.

Okei, så litt kontekst: Mímir og Astarion er… vel, hva jeg vil kalle sjelevenner. Astarion var en av yndlingskarakterene mine fra første øyeblikk, men det var ikke før med Mímir at jeg blei cirka forelska i ham. Jeg elska hvem de var for hverandre, hvem de fikk hverandre til å bli, at de faktisk og helt på ordentlig fikk fram det beste i hverandre, noe som bare blei enda tydeligere av det faktum at de to i utgangspunktet var gjengens mest moralsk tvilsomme individer. Begge la ned en helt genuin og hard innsats i å jobbe med seg sjøl og sitt eget mørke, fordi de plutselig ikke bare hadde seg sjøl å bry seg om lenger, men ville bli psykisk sterke nok til å kunne støtte den andre gjennom sin respektive kamp mot egne demoner. Og det er altså cirka dét akt 3 dreier seg om: det siste oppgjøret mellom alle karakterene man har blitt så glad i og alt grumset fra fortida deres som tynger dem ned. Det er derfor det krever en viss mental beredskap å spille seg gjennom alle oppdraga i akt 3, fordi de er noe sånt som interaktive terapitimer. 

Og Mímir klarte å hjelpe Astarion til å hjelpe seg sjøl, noe Natt aldri klarte. Og det var vakkert og sjelevarmende. 

Men da tida var inne for Mímir sitt personlige oppgjør, så klarte han det ikke. Jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke å hjelpe babyen min med å fri seg fra styggen på ryggen. Og Astarion innså at Mímir også var utafor rekkevidde for hans hjelp.

Jeg var knust på en måte jeg etter playthroughen med Natt aldri hadde sett for meg at dette spillet kunne klare å knuse meg. Jeg hulka høyt og gråt meg i søvn påfølgende natt, for første gang i BG3-sammenheng. Dagen etter skulle det usedvanlig lite til for å få meg til å bryte ut i gråt igjen, og jeg gråt da katten jeg passa kom for å trøste meg. Sånn bortsett fra Cyberpunk må vi helt tilbake til TR/ST-konserten for et års tid siden sist noe gjorde så sterkt inntrykk på meg at psyken min var skjør i dagevis etterpå. 

Jeg hadde (heldigvis!) vett nok til å lagre rett før Mímir sitt final showdown, så jeg visste at jeg ville få muligheten til å prøve å fri ham fra sitt personlige helvete på nytt om det viste seg at alt håp faktisk var ute, men inntil jeg faktisk hadde fullført spillet, ville jeg ikke vite om en lykkelig slutt fortsatt var innen rekkevidde for ham uten å reloade. Så jeg fullførte spillet, og ikke ulikt de dagene av livet mitt der jeg torturerte meg sjøl kveld etter kveld på desperat jakt på en slutt i Cyberpunk som ikke ødela meg, kjempa jeg meg gjennom et knippe nådeløse slutter. Den lykkeligste slutten jeg fikk, var den der Mímir tok livet av seg etter å ha bekjempa siste boss, så jeg går ut fra at det forteller deg det du trenger å vite om resten av sluttene jeg fikk.

Så etter noe jeg lata som var noen slags visjoner Mímir hadde om hva som ville skje hvis han ikke klarte oppgaven han stod overfor, reloada jeg til øyeblikket rett før det gikk gærent og klarte det. Og fullførte spillet med alle bossekampene et cetera igjen. Fordi Mímir fortjente sin happily ever after etter alt han hadde vært gjennom. Og jeg kunne se rulleteksten flimre over skjermen og vite at jeg ikke hadde noe uoppgjort.

Og nå har altså Mímir etterlatt et slags tomrom i meg fordi jeg ikke kan følge ham lenger, i hvert fall ikke i BG3. Og det gjør meg litt lei meg fordi jeg fortsatt er så veldig glad i ham, og nå kan jeg ikke lenger være der sammen med ham for å passe på ham. Det hjelper litt at jeg veit at han har Astarion, da. Og at Astarion har Mímir.

Og BG3 er definitivt et sånt spill som tåler å spilles langt flere ganger enn bare to, men denne playthroughen med Mímir har føltes ekstra spesiell. Men midt oppi savnet etter ham føler jeg på en slags takknemlighet, tross alt, for at jeg er en sånn person som er i stand til å oppleve spill på den måten jeg gjør. Jeg har snakka om det med venner av meg, fordi jeg føler at jeg blir så mye mer oppslukt av TV-spill enn hva jeg mistenker at det er meninga at man skal bli; at enten gjør jeg noe helt feil når jeg spiller, eller så gjør jeg noe veldig, veldig riktig. Jeg velger å tru at det er sistnevnte. 

La meg bare avslutningsvis dele en liten sak med dere, som ikke er direkte relevant til den styggvakre opplevelsen en dark urge-playthrough er, men som sannsynligvis uansett ikke passer inn i noe framtidig innlegg sånn med det aller første, for BG3-relevant er det jo. Kanskje hadde det gitt mer mening å poste denne lille videoen aller først, for å gi deg muligheten til å høre på denne loopen mens du leser, men det var så mange andre måter som passa bedre å starte dette innlegget på. Uansett! Et av mine yndlingsøyeblikk fra BG3 som ikke har noe med durge å gjøre, er bakgrunnen for åssen The Steel Watch blei til. I et spill som aldri er redd for å tråkke over etablerte grenser for hva som er greit å inkludere av vold, sadisme og generell vederstyggelighet, står skapelsen av The Steel Watch igjen for meg som noe av det absolutt ondeste og tristeste. At det jeg liker å kalle hjernesangen, som spilles av når man befinner seg i det innerste kammeret av The Steel Watch Foundry, ikke er inkludert på det offisielle soundtracket, framstår for meg som en liten tragedie. Sånn reint bortsett fra instrumentalversjonen av I Want To Live, trur jeg ikke det fins et bedre lydspor å gråte over durge-relatert sjelesorg til enn dette.

September 2025

Opplevelser: Pizza og DnD-prep på Vaterland med Kit og Karoline. Bursdagsbesøk og perleworkshop hos Karoline. Besøk av Kit. Middag på Nordvegan og Dragonblood på Det Norske Teatret med Kit. Konsert med Dragongirl, Neko3 og Only Slime på Det Norske Teatret med Kit og Karoline. Kino med Vibeke. Middag på Nordvegan og dranks på Fuglen med Unn.

Innkjøp: Ikke denne gang.

TV-serie: Jeg så hele første (og foreløpig eneste) sesong av Overcompensating, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for innimellom. Ungdomsserier er ofte skikkelig comfort-TV for meg, uten at jeg helt kan forklare hvorfor, men ting har jo en generell tendens til å være ekstremt dramatisk i ungdomstida, og er det noe som aldri svikter som underholdning for meg, er det andres drama. Hovedpersonene i Overcompensating går riktignok på college, men jeg syns det tells som ungdommer. Dette var rett og slett veldig min humor.

Spill: Jeg mistenker at jeg, til tross for alt jeg allerede har skrevet om det, ennå ikke er ferdig snakka om Baldur's Gate 3, men jeg sparer det til en annen gang. Verdt å nevne for nå er at under septembers kattepassopphold i Ski bodde jeg i et hus der de hadde PS5 med Split Fiction, og jeg inviterte rett og slett Kit "hjem" til meg for å teste det ut. Det var riktig så gøy og vi spilte cirka hele dagen, og ikke minst var det veldig passende at de to karakterene man kan spille som er henholdsvis fantasyforfatter og sci-fi-forfatter, og Kit elsker fantasy og liker sci-fi, mens jeg elsker sci-fi og liker fantasy, så det føltes litt som at vi virkelig spilte som versjoner av oss sjøl. Vi tar det kanskje opp igjen seinere (etter at vårt neste samarbeidsprosjekt i slutten av oktober/begynnelsen av november er vel overstått – mer om det seinere), og jeg skal selvfølgelig gi nærmere rapport når jeg har spilt det mer, kanskje til og med fullført det.

Film: I bursdagen til Karoline så vi K-Pop Demon Hunters, som er en film jeg ikke følte meg helt i målgruppa for, men jeg klarte likevel å sette pris på de fine fargene og den fengende musikken. Noen uker seinere så jeg Misery sammen med katten jeg passa på Bjølsen, som jeg ikke klarte å engasjere meg fullt så mye som jeg hadde håpa på i, men jeg er glad jeg endelig fikk se Kathy Bates ikoniske tolkning av en psykisk sjuk superfan, som mer enn fortjener legendestatusen den har.

Musikk: Litt fordi den har trenda i sosiale medier, litt fordi jeg allerede har et nostalgisk forhold til den, og veldig fordi den har blitt et soundtrack for dark urge-karakteren min Mímir, har Animal I Have Become av Three Days Grace stått for flest solodanseøkter i det siste. 

Trettipunktersbloggutfordring #29: noen du savner

Okei, så punkter som dette gjør at jeg ofte føler meg ganske unormal, hahaha. Jeg må innrømme at jeg veldig sjeldent savner folk, kanskje på grunn av ute-av-syne-ute-av-sinn-mentaliteten som mange ADHD'ere opplever. Jeg trur dessuten at jeg oftere savner situasjoner enn mennesker, fordi i mange tilfeller er vedkommende mennesker strengt tatt fortsatt, hva skal jeg si, tilgjengelige for meg, men forholdet vårt er ikke det samme som det en gang var, og vi har begge forandra oss for mye. For eksempel kan jeg savne vennene mine fra folkehøyskolen, men jeg savner dem spesifikt som folka de var for femten år siden, og den overordna konteksten som gjorde oss til den gjengen vi var, og som det er umulig å gjenskape utenom (selv om jeg fortsatt er god venn med Trine den dag i dag!). Jeg savner også Jørgen, men ikke som kjæreste; jeg savner internhumoren vår og samtalene våre, og jeg savner familien hans, som tok godt imot meg fra første øyeblikk. Ikke minst kommer jeg aldri til å ikke savne katten vi hadde da jeg var liten, Mons, som oldemor, som bodde på samme gård som oss, fikk da jeg var kanskje omkring tre år, og som vi tok over da hun døde et par år seinere. Jeg klarer faktisk ikke å huske nøyaktig hvilket år han døde, men jeg har lyst til å si 2007, da jeg var søtten år. Med andre ord var han en del av nesten hele barndommen min, og jeg kan fortsatt ta meg i å kjenne at livet er tomt uten ham.

August 2025

Opplevelser: Middag på Monsun og kino med Kit.


Innkjøp: Stengene på mitt hyppigst brukte solbrillepar knakk, noe som nesten var full krise, for jeg haaaater følelsen av sol i øya, samtidig som jeg er ekstremt kresen på… de aller fleste ting, helt ærlig. Jeg er liksom ikke typen til å bare kjøpe noe; hver en ting jeg går til innkjøp av må liksom . ݁₊ ⊹ . ݁˖ . ݁spark joy ݁.˖ ݁.⊹ ₊ ݁.. Heldigvis tok Kit meg med på Flying Tiger og jeg fikk kjøpt meg et dugelig par. Ikke bare det, jeg kjøpte meg også et fryktelig søtt kjøkkenglass!

TV-serie: Jeg har vært ganske sliten og overvelda den siste tida, og TV-messig er det få ting som passer hjernen min bedre i sånne tilfeller enn naturdokumentarer som fokuserer mest på det visuelle, fordi det gjør at jeg lærer noe og underholdes uten at det gjør noe om jeg noen ganger soner litt ut. De siste ukene har dinodokuserien Prehistoric Planet, med ingen ringere enn legenden David Attenborough, tilfredsstilt akkurat det behovet for meg.

Spill: Jeg tviler på at er noe vits for meg å tilføre noe som helst om Baldur's Gate 3 etter mitt forrige innlegg i denne omgang, men det er kanskje verdt å nevne at en gang i august da jeg passa katt i en leilighet som ikke hadde TV, og dermed null mulighet for å spille PS5, lasta jeg ned Disco Elysium på Steam etter anbefaling fra Hannah. Å game på Mac er langt fra min yndlingsmåte å spille på, men enkelte typer spill egner seg faktisk dårlig nok på konsoll til at jeg kan tåle å spille dem på laptop, og Disco Elysium er et eksempel på nettopp det. Jeg har ikke kommet fryktelig langt ennå, og nå som jeg er atter gjenforent med min PS5 veit jeg ikke når jeg spiller det neste gang, men det var nesten latterlig tilfredsstillende å spille som en alkoholisert politietterforsker som er sykt boksmart, men så sosialt klønete at til og med jeg ville framstått karismatisk i forhold. Noe av det gøyeste med spill må jo være å kunne gjøre ting man innerst inne alltid har hatt litt lyst til å gjøre, innafor trygge rammer som ikke har konsekvenser i den virkelige verden, og å gå bort til folk og lire av seg verdens mest unhinged replikker som inntil nylig ga fullstendig mening i eget hode, er en uventa fornøyelse jeg har kost meg overraskende mye med.

Film: Sinners, Heretic, Talk To Me og Bring Her Back. Talk To Me er den første filmen til de australske tvillingregissørene Danny og Michael Philippou, Bring Her Back er deres andre film, og de var begge gode på hver sin måte. Begge er skrekkfilmer som har noe de vil utover å skremme, og i en sjanger der det ikke er en selvfølge, føles filmene deres ekstra velkomne. Talk To Me framstår for meg som den mest filosofiske av de to, en film som kjennes som om den fortsatt har et liv inni hodet mitt etter at rulleteksten er over, mens Bring Her Back virker mer avslutta på et vis; jeg følte meg ferdig med den da jeg gikk ut av kinosalen, uten at det nødvendigvis er ment som kritikk, heller et spørsmål om hva man sjøl liker best. 

Musikk: Jeg er ute av stand til å svare på hvorfor, men i august trengte jeg å høre usedvanlig mye på Dragula av Rob Zombie.