A man dances alone at night

Jeg står på plass nummer sju på ventelista for å komme inn på tredjeåret i Tromsø, og det føles overraskende greit. Med tanke på at de tar inn seks stykker, innebærer det at en hel klasse pluss én til må si fra seg plassen før jeg kommer inn, så jeg gidder ikke å håpe på et mirakel, men jeg klarer faktisk å være fornøyd med å i det hele tatt ha kommet på venteliste, og det er jeg helt ærlig litt overraska over. Nesten så man skulle tru at jeg var mental friskere enn på lenge, si, kanskje mer enn noen gang. Er det luftakrobatikken som gjør det? Er det ADHD-medisinene? Samme kan det egentlig være, dette beviser i alle tilfeller at jeg for én gangs skyld har gjort noen veldig kloke valg i livet de siste åra eller deromkring, og dét er generelt noe jeg ikke har hatt for vane å gjøre.

Jeg fikk forresten nei fra litterär gestaltning. Som også føles helt greit.

For ei lita stund siden gjorde jeg noe som fortsatt føles ekstremt skummelt: søkte om bistand i hjemmet. Jeg har i løpet av alle mine år som udiagnostisert blitt fortalt at jeg er rotete og lat. De fleste har uttrykt at det er stort problem. Noen har uttrykt at de ikke bryr seg, fordi "det er opp til deg åssen du velger å ha det." Selv om sistnevnte reaksjon har føltes bittelitt mindre sårende enn førstnevnte, har den likevel føltes feil, fordi åssen jeg har det rundt meg har aldri føltes som et aktivt valg. Jeg har heller aldri likt rot spesielt godt. I likhet med de fleste andre, mistrives jeg i rot, men i motsetning til de fleste andre, er ikke det grunn nok for meg til å gjøre noe med det, og jeg har aldri skjønt hvorfor. Dermed har jeg gjort som vanlig er for oss som får diagnosene våre først i voksen alder: internalisert det jeg har blitt fortalt og gaslighta meg sjøl til å tru at grunnen til at jeg ikke får til det som alle andre gjør, er fordi jeg er lat og rotete. Til dags dato sliter jeg fortsatt med å skjønne at det ikke er sant, til tross for at vansker med eksekutiv funksjon er vanlige trekk både hos folk på autismespekteret og for folk med ADHD. Jeg prøver å minne meg på noe som min sjukepleier Åshild sa til meg en gang, som tross alt gir veldig mye mening: jeg kan jo umulig være lat, jeg som går nesten overalt istedenfor å kjøre kollektivt, og som trener hver dag. 

Når man snakker om at autisme er et spekter, er det mange som trur at det spekteret består av "bare litt autistisk" i den ene enden og "ekstremt autistisk" i den andre. Det er ikke helt riktig. YoSamdySam på YouTube har brukt en av mine favorittmetaforer: det er mer som et miksebord.

Selv om treble er skrudd høyt, kan fortsatt bass være skrudd lavt.

Mange går automatisk ut fra at fordi jeg er relativt flink sosialt (jeg syns ikke sjøl at jeg er det, men jeg innser jo at i en autistisk målestokk er jeg faktisk det), må dermed også de andre autistiske trekka mine være lite framtredende, noe som i sin tur gjør det vanskelig for meg å få hjelp. Noen som snakker så godt for seg, kan umulig slite særlig mye på andre områder, liksom. Sannheten er at min eksekutive funksjon er temmelig ræva. Før jeg skulle ha første møte med hverdagsrehabilitering (som det så fint heter) var jeg derfor veldig redd for at jeg skulle bli avfeid og ikke tatt på alvor, som ofte er tilfellet ellers. Heldigvis blei jeg veldig positivt overraska, og satt igjen med et ganske godt inntrykk av hele opplegget. De skal komme hjem til meg på befaring i midten av august, og jeg gruer meg skikkelig, for det er omtrent ingenting i verden jeg skammer meg mer over enn min manglende evne til å ta vare på meg sjøl og leiligheten min, noe som også er mye av grunnen til at det har gått såpass lang tid før jeg søkte om hjelp. I det lengste håpa jeg jo at jeg skulle klare å fikse det sjøl, siden den lille stemmen inni meg som sier at jeg er lat og rotete aldri holder helt kjeft, og hvis man er lat og rotete, så betyr det at man bare kan ta seg sammen. Men jeg er ikke lat og rotete, jeg er autist med ADHD, og utfordringene mine er like reelle som de til noen med ei fysisk funksjonshemming. Så jeg håper at dette skal være litt som da jeg endelig fikk psykisk helsehjelp for tre år siden: dritskummelt i starten, men så utrolig verdt det på lang sikt.

Apropos ingenting: jeg trur hovedpersonen i denne musikkvideoen faktisk kan være Marerittgutten i den novella mi som før het Hesten og som nå heter Eventyr: