Innkjøp: Har kjøpt et nytt par gode joggesko fordi jeg trenger å ha noe å bytte på Hoka-skoa mine med (i andre farger enn pastell, fordi det tross alt ikke passer til absolutt alt). Har også kjøpt det nyeste nummeret av TWIMC-magasinet, både fordi det er masse interessant lesestoff og for å vise at jeg setter pris på den kulørte presse, også i vår digitale tidsalder. ♡
TV-serie: I all hovedsak har jeg sett House of the Dragon, og jeg skal være forsiktig med å utrope serien til like bra som Game of Thrones, samtidig som… den kanskje er det? Med timeslange episoder skal det faktisk godt gjøres, hvert fall når publikummet er meg, å etterlate seeren med følelsen av ER EPISODEN FERDIG ALT??? MÅ JEG VIRKELIG VENTE EI HEL UKE PÅ MER???? men det er tilfellet med House of the Dragon. Og! Jeg har gjenoppdaga Better Things. I alt styret og omorganiseringa av HBO via HBO Max til Max, mista jeg tråden og antok at jeg hadde sett alle sesongene, men nylig fant jeg ut at jeg mangla femte og siste sesong! Nå er jeg helt i sluttspurten, og det er en serie det er lett å bli glad i. Anbefales til alle som likte Pørni.
Film: The Greatest Showman, Inside Out, Naked, Kinds of Kindess, The Zone of Interest, Troll 2 og Prey. Kinds of Kindness er like morsom, grotesk og forskrudd som man forventer av Yorgos Lanthimos, selv om tre-novellefilmer-stappa-inn-i-én-lang-langfilm-formatet kan gjøre det vanskelig å holde tunga rett i munnen. Men en like stor plass i hjertet mitt som høykulturell kunstfilm, har tross alt lavbudsjettert B-film, fordi inne i meg eksisterer motsetninger på generell basis side om side i perfekt harmoni. Endelig fikk jeg sett Troll 2, som har vært på ønskelista mi i årevis nå. Filmen har forøvrig ingen sammenheng med Troll som kom noen år tidligere; tittelvalget blei utelukkende gjort av såkalte utspekulerte distributører som ville lure de som hadde sett Troll til å se Troll 2. Og dere, det er faktisk en egen kunst å lage severdige dårlige filmer. Problemet med de aller fleste dårlige filmer er at de rett og slett er skikkelig kjedelige. Derfor er jeg enormt takknemlig for filmer som The Room og Troll 2 som klarer å underholde hele løpet igjennom.
Musikk: TR/ST har annonsert nytt album, noe jeg selvfølgelig gleder meg til, samtidig som jeg helt ærlig er en anelse bekymra, for bortsett fra The Shore, som jeg elska, har alle de nye låtene i beste fall vært middelmådige. Den nyeste singelen, All At Once, har vokst litt på meg siden jeg hørte den første gang, og den er ikke dårlig, men den lever likevel ikke opp til standarden TR/ST har satt for meg med alle sine tidligere utgivelser. Begynnelsen av låta gir meg litt Black Marble-vibber, men der den varme og djupe vokalen til Chris Stewart umiddelbart påkaller en lengtende følelse av nostalgi, klarer ikke den særegne nasale syngestilen til Robert å kle låta på samme måten. Vokalen hans bærer kjølige, urovekkende låter mye bedre enn den bærer sommerlige pop bops som All At Once. Dessverre. Men noen som virkelig har lagd en helt perfekt pop bop, er Chappell Roan, som jeg liksom hadde bestemt meg for å ikke bli fan av, bare fordi det verka litt i hipsterhjertet mitt å like noe som alle andre også liker, men Hot To Go! er jo virkelig det sommerdrømmer er lagd av. Jeg fikk et mildt sjokk da jeg fant ut hvor ung Chappell Roan er, ikke fordi hun ser gammal ut, men fordi jeg var helt sikker på at noen som var i stand til å lage musikk som dette, måtte ha vokst opp på åtti- og nitti-tallet, med alt det innebar av new wave og jock jams.
Fin oppsummering. Syns det er kult at du har fått sett Inside Out (må huske på å ta Joy med hvis jeg skriver en liste over fiktive karakterer jeg relaterer meg særlig mye med) og The Greatest Showman (som jeg syns kan oppsummeres som underholdende frustrasjon, for alt jeg likte med den filmen selv så er det ting jeg fant irriterende). Heier ellers på å fortsatt kjøpe fysiske blader og syns Chappell Roan-låta (siden jeg er veldig dårlig oppdatert på musikk og hva som er pop eller ei så hadde jeg ikke hørt om henne, men likte stemmen hennes og looken hennes) var veldig fengende og kul. Og er enig i at den føles som den er laget av noen som har vokst opp med et annet musikalsk vokabular enn man kanskje kan forvente av noen som ble født like før 2000-tallet, det er ganske stilig.
SvarSlettJeg må innrømme at jeg aktivt mislikte The Greatest Showman på en måte jeg sjeldent gjør med filmer, hahaha, men den var i det minste fin å se på. Og kult at du likte Chappell Roan, hun har flere bra låter!
Slett