Også, wow, jeg brukte virkelig en hel roman på anekdotiske "så gjorde vi det, så gjorde vi det"-scener, før alt dramaet, som ideelt sett burde vært litt jevnere fordelt utover, kommer hulter til bulter og alt på én gang og som julekvelden på kjerringa helt i siste kapittel. Med dét sagt, er det jo på et vis det samme jeg fortsatt sliter med når jeg skriver. Det språklige er i stor grad på plass (påstår ikke at det var det i 2004, altså, haha), men det å konstruere et solid narrativ? Oh boy, fortsatt vanskelig. Jeg har nok også blitt flinkere til dét på tjue år, men jeg er den dag i dag glad i anekdotisk skriving og slices of life. Kausalitet er liksom ikke min sterkeste side. Men jeg prøver. Prøver stadig.
Klikk på Aloha verden-knaggen for å komme til hele arkivet med kapitler.
Vi var langt fra overlykkelige da flyet omsider landet. Vemodige tok vi imot bagasjen vår før vi tunge om hjerte steg inn i taxien.
Alle var triste, ja visst var vi det, men Sid var som et nervevrak. Han satt spent som en buestreng på hele veien til huset vårt og da vi gikk ut, så han seg nervøst rundt omkring. Fyren var paranoid, men jeg skjønner ham. Hadde jeg visst at en som tidligere hadde prøvd å ta livet av meg lurte et sted der ute, hadde jeg sannelig vært like anspent som Sid. Dessuten skvatt han utrolig lett med en gang vi var hjemme. Var det en liten lyd som kom uventet på ham, til og med mens vi var inne i huset, spratt han himmelhøyt og krevde at han fikk vite hva det var med vettskremte øyne. Øynene er, som sagt, sjelens speil og nå var det ikke den vanlige tristheten jeg så i øynene til Sid: Det var redsel. Han gikk rundt i flere dager hjemme, alltid på vakt, for mye på vakt, så mye at jeg begynte å bli redd for ham. Han var helt paranoid, konstant på grensen til panikk og jeg bekymret meg for ham. Han kunne rett og slett bli gæren av det.
Ei uke gikk, faren deres hørte vi ikke noe fra eller så ikke noe til, men Sid var fortsatt like skremt. Jeg var ikke den eneste som var engstelig for ham heller. De andre guttene, særlig Tobias, var like urolige for at dette faktisk skulle etter hvert gjøre Sid gal. Han var nesten gal allerede.
En kveld huket Tobias tak i meg og sa noe jeg kommer til å huske: ”Jeg tror vi er nødt til å sende ham på et sånt sykehus for mentalt syke, jeg. Han er ikke god. Vi burde gjøre det nå så han får behandling før det er altfor sent.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Såklart var også jeg livredd for at det virkelig skulle skje Sid noe, den snille, herlige og morsomme personen jeg hadde blitt så intenst glad i som nå hadde forandret seg til et nervevrak på tomgang. Han hadde paranoia, rett og slett, og det var umulig å få inn et fornuftig ord til ham. Samtidig ville jeg ikke at han skulle bli sendt bort, murt inn sammen med de som virkelig var gale, men jeg tenkte at hvis vi ikke fikk gjort noe med denne permanente panikken til Sid, kunne det gå med ham på samme måte. Derfor var det vel ekstremt motvillig at jeg til slutt sa ja.
Allerede neste kveld skulle Tobias og jeg prøve å få med oss Sid til (p)sykehuset. Det var allerede veldig sent. Hvor vi skulle, sa vi ikke noe om, han var jo alt nå like skvetten som et rådyr og det ville uroe ham enda mer hvis vi fortalte ham at vi hadde planlagt å legge ham inn… der.
”Blir du med å gå en tur?” spurte Tobias den en gang så bekymringsløse broren sin.
”Ut?” spurte Sid og så på ham med et vilt uttrykk i øynene.
”Ja. Det blir ikke langt”, prøvde Tobias å overbevise ham. Men Sid ville ikke bli overbevist. I stedet gjemte han seg bak en stol og hveste: ”Nei! Ikke ut!”
”Jo! Kom igjen, nå, kom igjen”, sa Tobias og nærmet han seg omtrent som man nærmer seg en forskremt kanin.
Jeg merket noe vått nedover kinnet mitt. Jeg var så lei meg. Jeg følte at alt dette var min feil, selv om det sikkert var dagen han så faren her i byen som gjorde utslaget. Å se Sid sånn skar meg i hjertet som kniver og jeg greide ikke engang å få et lite glimt av den han var før dette marerittet begynte. Han var livredd og panisk hele tiden og alt jeg kunne gjøre med det var… ikke noe. Eller kanskje jeg kunne det. Allikevel hadde jeg stått helt stille og sett på denne fantastiske gutten sakte, men sikkert, ble forvandlet til en høyspentledning. Det virket som om han ikke var hjemme, omtrent som i Exorcisten, filmen om ei jente som blir besatt av en demon. Det virket som om Sid også var besatt og det verste av alt var at det ikke fantes et spor Sid igjen.
”NEI! NEI! NEI!” De panikkslagne skrikene til Sid traff meg som spyd i hjertet. Jeg begynte å hulke høyt når jeg så hvordan Tobias dro ham i armen, men det eneste han gjorde, var å stritte imot og skrike. På nytt stirret jeg ham inn i øynene, men jeg fant ikke et snev av den gløden de en gang hadde hatt. Det eneste jeg så var noe vilt som ikke ville slå seg til ro. Han var helt besatt.
”Bare en kort tur?” ba Tobias, men nå hadde den infernalske hylingen til Sid gitt seg. Han hadde sluttet å kjempe imot, i stedet lot han Tobias trekke ham med seg mens han gråt og tryglet. Det gjorde meg virkelig vondt å se ham sånn.
”Sånn. Her er jakka di. Du får den på deg, ikke sant?” spurte Tobias mens jeg så at også han kjempet mot gråten.
”Ikke ta meg til ham, ikke ta meg til ham!” hikstet Sid mens Tobias tok på ham parkasen.
Da han til slutt var ferdig påkledd, måtte Tobias leie ham ut utgangsdøren mens jeg fulgte bak. Hele tiden prøvde Tobias å berolige ham, men han gråt hele veien. Folk på gaten snudde seg og så rart på oss og de tenkte nok sitt om Sid.
Jeg gikk, som jeg sa, bak dem. Jeg gråt. Strigråt. Jeg brydde meg ikke noe om at det var kaldt i luften og at tårene mine kunne fryse, jeg var bare så utrolig lei meg for Sid sin skyld. Kanskje det ikke var noen vei tilbake. Kanskje han fortsatte å være sånn hele sitt liv. Det var min feil også. Hadde jeg bare gått med på å ta ham til sykehuset for psykisk syke før, hadde det ikke gått så vidt. Kanskje han kunne reddes da. Ikke nå. Han var nok dømt til et liv i evig panikk.
Der var det. Sykehuset. Tobias og jeg stod på trappen med Sid imellom oss. Sid gråt. Jeg gråt. Tobias gråt. Tobias klemte meg og gråt intenst mot skulderen min mens den sinnssyke broren hans hadde kastet seg ned på knærne og gråt og gråt han også, men han fordi han nesten var lammet av redsel. Redsel for sin egen far.
Jeg kastet et blikk bort på Sid igjen og nok en gang følte jeg at tårene kom. Hvor hadde det blitt av gutten jeg hadde falt så for? Han var borte. Gutten jeg… elsket… var borte vekk. Som snø for solen.
Plutselig tok hulkingen til Tobias en brå slutt og han kikket opp fra skulderen min. Han hadde fått øye på noe.
”Å… å nei…” hvisket han, knapt hørbart.
Jeg snudde meg for å se hva han hadde fått øye på som satte et sånt sjokk i ham. Og stivnet. Der kom han. Én gang, én enslig gang, hadde jeg sett ham før, men det var nok. Mot oss kom faren til Sid og Tobias.
Plutselig fikk Sid øye på ham også. Han snudde hodet og stivnet et øyeblikk før han på nytt begynte å hyle. Deretter satte han seg opp og la på sprang.
”Nei! Sid!” ropte Tobias og kom etter ham, men Sid bare skrek og løp videre, mistet balansen, falt, kom seg opp og løp igjen. Men han hadde visst blitt mer skadet enn han trodde, for snart måtte begynte han å halte. Han hadde falt temmelig hardt.
Faren hans hadde sett ham også. Han satte også opp fart og gikk raskt og bestemt mot oss.
”Å herregud, hva skal vi gjøre?” hvisket Tobias før han foldet hendene og begynte lavt å be Fadervår. Hadde jeg vært kristen og hadde trodd på Gud, hadde nok jeg gjort det samme, men siden det ikke fins et spor av den kristne tro i meg, lot jeg være. I stedet så jeg vettskremt på mannen som var nesten-morder og nå nærmet seg faretruende raskt.
Plutselig skjedde alt så raskt at det er vanskelig å forklare. De bare dukket fram som fra ingensteder. Flere. En gjeng. Og de hadde våpen. En hadde kølle, en annen pistol. Siden det ikke var noen der bortsett fra nesten-morderen, Tobias, Sid og meg, flokket de seg rundt faren til Sid og han med kølla slo til ham så han deiste i bakken.
Da Sid så det, kom han hinkende mot oss. Han sa ikke et ord, men et blikk inn i de uttrykksfulle øynene hans, og jeg forstod. Han så fortsatt redd og trist ut, men også noe nytt. Han virket lettet. Lettet over at faren hans kanskje snart skulle bli drept.
Han med kølla slo til faren deres så blodet begynte å strømme fram. Vi tre stod bare som forheksede å så på.
Da fyren med kølla løftet seg for å slå nok en gang, rykket det til i Sid, men Tobias holdt ham tilbake. Nå hadde også hans øyne forandret seg og de lyste kun av en altoppslukende følelse. Hat. Hat mot faren sin som nesten hadde tatt livet av sin egen sønn og hans bror.
”Han drepte deg nesten. Hvorfor vil du redde ham?” snerret Tobias til Sid, men jeg så at Sid bare ble engsteligere og engsteligere. Jeg så det på øynene hans.
Jasså, der har du det. Det måtte sitte langt inne i ham, men Sid hadde fortsatt litt til overs for sin egen far som nesten hadde drept ham. Nå var han redd disse folkene skulle drepe ham.
Plutselig begynte de å fjerne seg! Gruppen med mennesker hadde nok tenkt å la faren til tvillingene ligge der, forslått.
Ikke alle dro. En ble igjen. Han hadde pistol. Nå siktet han på nesten-morderen som lå der hjelpesløs i snøen og tryglet for livet sitt.
”Trykk på avtrekkeren. Trykk på avtrekkeren”, hørte jeg Tobias mumle mellom sammenbitte tenner.
Nå skjedde alt som i en storm! Alt gikk veldig, veldig fort. Fra det øyeblikket Tobias holdt et sterkt grep rundt høyrearmen til Sid til det øyeblikket Sid greide å rive seg løs fra grepet og storme i vei, kaste seg mot mannen med pistolen som straks ble slått i bakken. Pistolen gled ut av hendene på ham og Sid var rask med å plukke den opp og peke den mot den nå avvæpnede mannen som lå der under ham.
”Sid! Hva går det av deg? Sikt den mot pappa, sikt den mot pappa! Det monsteret fortjener ikke å leve!” skrek Tobias til ham. Sid ristet bare sammenbitt på hodet og da han gjorde seg klar til å trekke av, kom fyren seg fort på bena og sprang vekk. Det samme gjorde faren deres som nå lå bak Sid.
Sid virvlet rundt idet han hørte fottrinn bak seg. Faren løp vekk og med et forskremt blikk, så han seg over skulderen og ropte: ”Takk, Sid.”
Tilbake stod Sid. Han holdt fortsatt pistolen i hånden, men den gled rett ut.
Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten i beinet som sikkert hadde blitt sterkere etter det lynraske bykset eller om han rett og slett var… ja, jeg vet ikke engang hva slags ord jeg skal bruke for å beskrive det. I allefall segnet han om mens han skalv som et aspeløv over hele seg.
Tobias og jeg skyndte oss bort i ham. Nå som jeg skjønte hvor mye øynene kan fortelle, tok jeg titt på Tobias. Hatet var borte og nå så jeg bare omsorg. Han brydde seg virkelig om Sid.
”Åssen går det med deg?” spurte Tobias da vi var borte hos ham. Han satt fortsatt nede i snøen. Da Sid verken gjorde mine til å reise seg eller svare, satte Tobias seg ned ved siden av ham og la armen rundt skuldrene hans. De gjorde ikke noe, de bare satt der. Jeg hadde halvveis ventet at Tobias skulle si noe sånt som ”hvorfor drepte du ham ikke mens du hadde sjansen?”, men han gjorde ikke det. Kanskje han forstod Sid.
Plutselig reiste Sid seg på beina. Det samme gjorde Tobias.
Sid smilte til Tobias, et broderlig og varmt smil. Og øynene hans? Takknemmelighet og kjærlighet. De var virkelig bare helt utrolig glad i hverandre.
Lenge stod de bare slik. Så åpnet Sid munnen og sa: ”Takk”. ”Ingen årsak”, sa Tobias og ga Sid en rask klem.
Det virket som om Sid la merke til meg først nå. Han kom mot meg, smilende. Nå var han endelig seg selv igjen. Galningen hadde måttet vike for den ordentlige Sid.
”Hei”, sa han da han var borte mot meg.
”Hei”, sa jeg tilbake, kom ikke på noe annet å si.
”Takk skal du også ha”, sa Sid.
”Ingen årsak”, sa jeg og følte meg brydd.
”Hør her, jeg har kanskje oppført meg litt rart og sånn noen ganger, men… det har ikke alltid vært så lett”, sa Sid og så ut som han skulle begynne å forklare noe mer, men jeg bare sa til ham: ”Det er greit. Jeg skjønner deg.”
Lenge stod vi uten å si noe. Jeg lette etter noe å si, men hva enn jeg til slutt fant, virket det helt dumt og som om det ikke passet inn, så jeg lot heller være. Plutselig fant jeg ord allikevel. Det var ikke mye jeg sa, men det betydde så utrolig mye og da kunne det være samme hvor mye det var.
”Veit du, Sid?”, sa jeg, ”du er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt”. Sid satte opp et ansiktsuttrykk som minnet mest om en tiggende hund ved bordet idet han spurte: ”Bare en venn?” Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så gikk det opp for meg at han faktisk følte det samme overfor meg som jeg følte for ham, derfor sa jeg: ”Nei. Du er bare helt spesiell og enestående, du” – og kysset ham.
