Mai 2020

Opplevelser: En aldri så liten sammenkomst hos Mari.

Innkjøp: Bestilte et par plater for lenge siden som endelig har kommet fram! Det er Soft Kills Heresy på sjøgrønn vinyl, og Holy Hell av Foie Gras, som jeg blant annet snakka om her.

TV-serie: Jeg har faktisk ikke sett veldig mye på serier den siste tida. Jeg holder på med Killing Eve, men egentlig vil jeg heller snakke om Betty, som slippes episode for episode på HBO i disse dager. Jeg skjønner nesten ikke hvorfor jeg liker det, for det er veldig lite konflikt og en veldig løs narrativ struktur, men det er så fint fotografert og med så mye fin musikk, og jeg liker jentene det handler om så godt. Jeg ville ikke trudd at skatemiljøet i New York i utgangspunktet ville interessere meg så mye, men Betty har bare ei så utrolig chill stemning, og jeg trives så godt i den, at jeg merker at jeg egentlig ikke bryr meg så mye om at det ikke har noe særlig handling. 

Spill: Jeg har runda Tomb Raider 3!!!! Det er ikke sikkert det er så mange som har bekymra seg for åssen det skulle gå etter at jeg blei stående fast en gang på nest siste brett, men jeg begynte på nytt på brettet og sparte bedre på save crystalene mine, og nå har jeg altså runda det. Jeg har begynt på Tomb Raider 2, men jeg er bare på andre brett, Venezia, der jeg nok en gang står fast på nøyaktig samme sted som sist jeg prøvde å spille Tomb Raider 2 for mange år siden.

Film: Jeg fortsetter trenden med å se veldig mye film, tydeligvis. I mai så jeg Hereditary, Whiplash, Mindhorn, The Exorcism of Emily Rose, The Founder, Rust og bein, Neon Bull, Dune (altså den til David Lynch fra 1984), The Craft, But I'm a Cheerleader, It Comes at Night, First Man og Gone Girl. Når jeg ser så mange filmer gjør det nesten litt at de drukner i hverandre, men dere kan jo for eksempel få se traileren til It Comes at Night, som var en av filmene jeg vurderte å inkludere på denne lista, men så blei prioriteringer gjort og så videre og så videre. Men den er bra! Og før jeg så den ante jeg ikke at den skulle vise seg å basically være covid-19 the movie.




Bok: Jeg har omsider! lest ut Dune, og akkurat nå merker jeg at jeg har egentlig ikke så mye å si om den som jeg ikke allerede har sagt, men hvis det viser seg å være veldig spesiell interesse for det, kan jeg alltids gå enda litt mer i dybden på den ved ei seinere anledning. Nå leser jeg Echo Mountain av Anna Kleiva, ei bok som ikke akkurat gjør LA-FOMO'en min noe svakere, og så har den ei så utrolig pen framside at jeg liksom ikke klarer å la være å ta bilde av den overalt. Ikke minst føles den plutselig ekstremt aktuell når den blant annet tar opp politivold mot ikke-hvite (jeg tar gjerne imot et godt norsk tilsvarende uttrykk for "people of colour"), bortsett fra at den er jo egentlig ikke "plutselig" ekstremt aktuell, politivold mot ikke-hvite, og særlig mot svarte, har dessverre vært aktuelt i hundrevis av år, dette er jo ikke et problem som nylig har oppstått, det er bare det at USA nylig har nådd et nytt bristepunkt, et bristepunkt jeg som en hvit person fra Norge aldri fullt og helt kommer til å forstå, men jeg lover at jeg framover vil prøve mer aktivt å lytte til svarte perspektiver. Ikke minst gjelder dette bøker. Jeg innser at bøkene jeg leser er skrevet av en overveldende overvekt hvite forfattere. Så om du kan anbefale meg ei bok av en svart forfatter, tar jeg gjerne imot tips!

Musikk: Jeg var på besøk hos mine venner Marie og Pål for to dager siden, hvor jeg for første gang satte ord på noe jeg har følt på mye i det siste, nemlig at jeg trur jeg er ganske ensom, særlig nå som jeg er permittert og bor aleine. Jeg savner å ha noen å snakke med om en bra film jeg har sett, jeg savner å oppdage musikk og umiddelbart vise det til noen som jeg veit ville elska det, jeg savner å sitte ved siden av noen i sofaen. Jeg har egentlig vært ganske trist både i går og i dag, og ofte når jeg er trist hører jeg på techno. Det virker sikkert ganske rart hvis man ikke kjenner sjangeren så godt, men noe av den vakreste og mest melankolske musikken jeg veit om kan kategoriseres som nettopp techno. Nå som jeg uansett er mye hjemme, prøver jeg å bruke det som ei anledning til å sjekke ut pionerer og sjangerdefinerende artister som jeg veit at jeg indirekte kan takke mye av dagens musikk som jeg liker for, og å bli kjent med diskografien til Orbital har vært et av prosjekta mine denne måneden. For eksempel One Perfect Sunrise er temmelig, vel, perfekt. Og ikke minst er den både ei melankolsk låt, men også på et vis ei gladlåt, det kommer helt an på hvilket humør man er i allerede, trur jeg. Det er ei gå-tur-i-solskinnet-låt, men også ei gråtelåt. Og det er i det magiske ekvilibriet mellom glede og tristhet at den beste musikken etter min mening oppstår.

Jeg vil leve i disse musikkvideoene

(Jeg vil for den saks skyld også leve i Netflix-filmen Mute, men bortsett fra det visuelle, er den egentlig ikke så veldig bra, så du trenger ikke å se den med mindre du er spesielt interessert.)

Desember 2018

Opplevelser: Tobias og dagen det smalt på Black Box Teater. Julemarked på Norsk Folkemuseum. Konsert med Seigmen. Pizza på Villa Paradiso og kinotur med Jørgen. Julaften (duh) med familien min i Lier. Enda en kinotur med Jørgen.

Innkjøp: Prøver å unngå å kjøpe ting til meg sjøl i desember, så denne måneden har jeg bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg kom helt plutselig på at jeg ikke har pleid å regne true crime-dokumentarseriene og -filmene jeg ser med til disse månedsoppsummeringene mine? Er litt usikker på hvorfor, egentlig. Jeg ser en god del av det, sånn i tillegg til all fiksjonen, mener jeg. Uansett, jeg liker orden og systemer og har ikke helt kapasitet til å gå tilbake til gamle innlegg og rette opp i det, så nå veit dere at jeg ser masse dokumentarer i tillegg, både på serie- og filmfronten. Og hva angår fiksjonsserier så jeg i desember Kidding og første sesong av American Crime Story, som altså handler om O.J. Simpson (fiksjon og fiksjon, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg var veldig nysgjerrig på Kidding, i og med at Michel Gondry, en regissør jeg har veldig sansen for, har vært med på og lage det. De to første filmene hans, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og The Science of Sleep ELSKER jeg, men jeg blei veldig skuffa over tredjefilmen Be Kind Rewind. Siden har han liksom forsvunnet litt. Men nå er han altså tilbake, og at hjernen hans har vært med på å skape Kidding er – heldigvis – veldig tydelig. De absurde DIY-animasjonssekvensene er lett gjenkjennelige, det samme er melankolien og humoren som går hånd i hånd. Jeg liker nesten ingen Jim Carrey-komedier, men når han faktisk får spille seriøse roller, kommer det tydelig fram hvilken fantastisk skuespiller han egentlig er. Jeg gleder meg allerede til neste sesong.



Film: Bird Box (jeg ser den har fått ganske blanda kritkker, men jeg likte den! Effektiv og suggererende thriller som jeg følte meg dratt inn i, noe som ikke på langt når gjelder alle filmer for min del), Colette (likte den òg, nesten overraskende godt) og Sorry to Bother You. Jeg så en trailer for Sorry to Bother You en gang for lenge siden, og trudde jeg visste sånn cirka hva jeg gikk til da jeg satte meg i kinosalen. Det skulle vise seg at det gjorde jeg på ingen måte. Filmen er en gjennomført satire, en skikkelig god satire vel å merke, men i løpet av den første halvtimen eller deromkring kan man bli henleda til å tru at dette er en mer eller mindre realistisk film. Dere veit, forankra i vår virkelighet. Det er den ikke, og det blir bare villere og villere underveis. Når man bare aksepterer filmen på filmens premisser, er den hylende morsom og treffsikker, men for å bli litt forfatterstudent her, så gjør den ikke en veldig god jobb med å etablere universet sitt innledningsvis, noe som gjorde i væffal denne seeren ganske overraska da ting begynte å gå over stokk og stein. Men når ting først gjør det: ikke kjemp imot. Det er best sånn. Dette var mye rarere enn jeg hadde forestilt meg, men gode, rare filmer er alltid et kjærkomment skue.



Bok: Jeg leser Kjell Askildsens novellesamling Hundene i Tessaloniki for tida, mest fordi jeg har lyst til å skrive flere noveller (jeg har begynt å innse hvor ekstremt langt unna jeg er å fullføre en roman, og novellesamling virker i første omgang mer overkommelig). Jeg liker den godt, altså. Det skjer lite på det ytre plan i disse novellene, men det er i detaljene at alt dramaet utfolder seg. Jeg trur rett og slett jeg kan lære veldig mye av Askildsens måte å skrive på. Novelle goals.

Musikk: For noen av pengene jeg fikk til jul har jeg bestilt en nyutgitt utgave av debutalbummet til Soft Kill, på limited edition farga vinyl. Jeg er rett og slett ekstremt svak for limited edition farga vinyl, det er nesten så jeg kjøper hva som helst så lenge det er et begrensa opplag og fin farge på vinylen, jeg er ganske overfladisk sånn sett. Jeg har glemt litt bort å snakke om Soft Kill på denne bloggen, men det er et post-punk-band jeg har oppdaga ganske nylig via Black Marble, og det er veeeeeldig fint. Denne låta er fra debutalbummet deres som jeg altså skal få i posten om sikkert noen uker, og heller enn å snakke om enkeltlåter, syns jeg det er lettere å snakke om det generelle soundet deres: for det er vanskelig å sette fingeren på det, men lyden av dem gir meg akkurat den riktige stemninga, det er Halloweensk og mørkt og retro, og jeg vil at denne typen musikk skal være soundtracket til livet mitt alltid, og det minner meg om hvorfor musikk er så viktig og hvorfor vi føler følelser og hvem jeg er innerst inne. Jeg veit ikke helt hva jeg sier, men jeg liker dette skikkelig, skikkelig godt.