Om å savne

I går var siste skoledag før ferien. Og det fins vel knapt en frase som klinger bedre i enhver elevs ører enn "siste skoledag før ferien". For tenk deg godt om. Du kjenner den kriblende følelsen, ikke sant? Den ekstatiske gleden av å gli ut fra skolebygningen, la deg omfavne av vinden, se deg tilbake og tenke "so long, suckers", for du skal ikke tilbake til dette torturkammerset på leeenge. Og når du kommer hjem, da. Den altoppslukende roen, harmonien, lykken som venter innenfor dørterskelen. Ferie, kalles det. Ditt eneste håp, lyset i enden av tunnelen som gjør skoledagene utholdelige, det skjer akkurat nå. Det har skjedd. Nyt dine uker i himmelen.

Så hvorfor, åh, hvorfor er jeg nesten bare vemodig? Det er jo sjukt. Og det er ikke mitt siste år engang, for hadde det vært det, hadde det i det minste vært forståelig, men neida. Jeg ser jo gjengen igjen etter to ukers fri, men likevel føltes det altså ufattelig tungt å klemme dem alle som en, ønske god jul, og se dem forsvinne til de forskjellige skolebussene som venta på å frakte dem hjem til seg sjøl. Og det til tross for at jeg og noen flere stakk av gårde til Lerretet i Drammen for å spise lunsj sammen som for å feire ferien. Det var ei verdig avslutning, for all del, men, ja, jeg er nesten melankolsk her jeg sitter.

Det er nok noe med rutiner og hva du er vandt med. Når du har gjort en ting dag ut og dag inn i flere måneder, er det ganske rart når du plutselig får friheten til å la være å gjøre det. Jeg mener, det er direkte berusende å ta en ekstra fridag når du egentlig ikke har den, men når du plutselig får så mye fri du vil, blir du plutselig tiltaksløs. Avspasering og god, gammeldags skulking fører med seg et hav av ting å gjøre - det handler om utnytting av fritida - men når det blir snakk om fri over et ganske mye større tidsrom, det er da ting blir vanskelige. Hva gjør man?

Nå har nok min berømte forelskelse noe med saken å gjøre og, det er jo ikke til å komme ifra. Han er på ferie, og jeg rakk ikke å ønske ham god jul engang. Og jeg vil ikke virke klengete ved å sende ham god jul-SMS heller. Ikke det at jeg trur det ville ha hjulpet på savnfølelsen, men likevel. Nå har jeg for så vidt avslutta skoleåret med en del gode minner, da, kanskje nyligst nevnte lunsj, men også juleballet. Skulle gjerne ha posta noen idylliske bilder her, men fordi det kan bli ramaskrik blant enkelte hvis de finner ut at jeg har blogga om dem - at JEG har blogga om dem, altså - så lar vi det være. Men det var koselig, veldig koselig.

Nå er det på en måte ikke noen trøst at skolen begynner igjen heller, for jeg liker ikke skole. Jeg tilber tidvis den sosiale delen av det, men den faglige kan gå og legge seg i en mørk kjeller og bli der. Men, som med så mye annet, har jeg ikke noe valg på det punktet, og det er kanskje like greit. For se for deg skuffelsen ved å møte opp på skolen, og bare halvparten av folka er der. Dét hadde vært trist, det, da hadde vi for alvor snakka om savn. Så det er kanskje greit som vi har det? Ikke veit jeg. Men jeg har mobiltelefon, og jeg har MSN, og selvfølgelig har jeg Facebook. Jeg har evnen til å holde kontakt med dem, og det akter jeg å gjøre.