300 (2006)

Historia her er relativt enkel og grei: perserne er hyppe på litt ekstra land, og tar en snakk med spartanerne. Spartanerne er ikke fullt så hyppe på å gi perserne land. Kong Leonidas er tvert imot mer hypp på å angripe dem, ettersom de var frekke nok til å foreslå noe sånt i det hele tatt. Regjeringa er ikke like hyppe, så kongen tar med seg dem som faktisk er det, som bare er 300 stykker, og marsjerer til krig.

Når man skal anmelde en film som 300, er det viktig å ta det som det den er. Og dette er først og fremst estetikk. Tviler du, er det fritt fram å betrakte illustrasjonsbildet enda nøyere. Sjølve plottet her er verken særlig innvikla eller dypt, og det er ikke det eneste. Klisjeer? Sure! Historiske ukorrektheter? In spades! Men dette er i første rekke en visuell opplevelse. Og da tenker jeg ikke bare på halvnakenheta som er høyst tilstedeværende i hele filmen. Hele dritten er filma gjennom et slags sepiafilter der bare fargen rødt er virkelig tydelig (og i og med at dette er basert på en tegneserie av Frank Miller, bør dette være et kjent fenomen - Sin City, anyone?). Kameraføringa er direkte rålekker. I tillegg er dette er en av virkelig få filmer jeg har sett som faktisk har slow-motion på de rette stedene.

Manuset er fryktelig pompøst. Men det kan virke som om regissørmannen Zack Snyder er klar over det, og bryter opp stemninga ved å svært vellykka slenge inn noen tøffe slengbemerkninger i hytt og gevær. Han gjør ikke narr av seg sjøl, for han er nok like klar over som publikum at i sånne filmer kan det faktisk ikke sies på andre måter, men det er mer som om han ganske enkelt sier ifra om at "dette er jeg klar over, men det er en nødvendighet." If that makes any sense.

Og filmmusikken! Jeg sitter og hører på den i dette øyeblikk, faktisk, fordi den er et helt kapittel for seg. Jo visst har den dramatisk orkester og kor og alle deres venner, men så kommer de elektriske gitarene inn, og gir meg ørgasme. Elektronikk og klassisk er noe som aldri kan blandes for godt. Dette er deilig å høre på.

Det eneste som er litt trist, er at sånne filmer på død og liv må ligne på hverandre. Jeg veit at det sikkert er vanskelig å være kreativ i en bransje der alt er funnet på fra før, men hallo? Ringenes Herre? 300 har jo praktisk talt olifanter og huletroll. Og koner i kornåkre akkompagnert av en skjør sopran er gjort før i Gladiatoren.

Men alt i alt: dette er kjempegøy. Det er ganske enkelt ufattelig suggererende, og noe av det visuelt voldsomste og vakreste jeg har sett på lenge. Og hvis jeg blir gud, vil jeg òg bli en skalla transe.

Dommeren har talt: 5