Chun gwong cha sit (1997)

Happy Together er engelsk tittel. Og det er den jeg kommer til å forholde meg til, ettersom jeg på ingen måte kan kinesisk.

Av-og-på-paret Fai og Ho er lei av Hong Kong, og drar til Argentina for å se fossene i Iguazú. Ting blir ikke bedre der, og midt under kjøreturen til Buenos Aires, stopper Ho bilen og bare går. Etter ei stund blir de gjenforent. Da er Fai dørvakt på en bar, mens Ho har blitt hore. De finner ut at de fortsatt elsker hverandre... eller gjør de det? Når de er sammen, gjør de ikke annet enn å krangle og true med å banke hverandre, og Fai, som har fått tak i en leilighet, truer Ho opptil flere ganger med å kaste ham ut. Men de ender alltid opp med å være sammen likevel.

Dette er følelser, følelser og atter følelser. Og filmen er god i å formidle dem. Det er ingen av de klassiske virkemidla som blir tatt i bruk, og ting blir aldri sentimentalt. Alt på det emosjonelle plan blir snarere hinta til enn trøkt oppi trynet på deg. Og det er det som gjør den så god. Det er alt som ikke skjer og alt de ikke sier hverandre som på mange måter er filmen. Og det gjør den uendelig melankolsk og vond. På en god måte, så klart.

Men så kommer den store fella når det gjelder å lage kunstfilm, da. Ting kan veldig fort bli litt langdrygt og seigt. For joda, den er god i å formidle sitt budskap, og å se en film som dette, er som å lese et minimalistisk dikt; det sniker seg innunder huden på en. Men det er én viktig forskjell på denne filmen og et minimalistisk dikt - minimalistiske dikt er korte. Denne filmen er for all del ikke så altfor lang heller med sine 96 minutter, men når det likevel virker som om den varer og varer og varer, kan det umulig være et godt tegn. Det blir rett og slett litt... tør jeg si det?... kjedelig, liksom.

Manuset er flott. Skuespillet likeså. Jeg er mer skeptisk til de absurd-farga, overeksponerte bildene, og de svart-hvite delene som ligner en film fra 20-tallet i sin kornetehet. Det er sikkert poetisk og alt det der, men jeg syns det faktisk er aller mest forstyrrende. Kanskje fordi jeg ikke skjønner meninga med det. Og jeg er redd for å tolke for mye og, ettersom jeg er livandes redd for at en eller annen regissørtulling skal komme og "ha-HA! Jeg slenger inn masse random skit som alle wannabe-kunstnere tolker og tolker fordi de trur de er så smarte, og så er det bare fordi det ser stilig ut!" Hvis dere skjønner. Det er et problem jeg har.

Så konklusjonen min er at dette på ingen måte er en dårlig film. Som sagt er dette følelsesladd på en måte som gjør at du som tilskuer faktisk føler ting sjøl, og det til og med uten billig hjelp fra fioliner og "I love you!". Men altså... det er bare ikke alltid så engasjerende.

Dommeren har talt: 4