Institutionalized

Jæh. Ferie. Jeg går på veggen.

Altså, jeg er oppriktig bekymra for neste år. Uansett hva det blir til, mener jeg. Den asosiale einstøingen jeg alltid har vært, og som var überskeptisk en gang i slutten av august i fjor, har mot all forventning blitt avhengig av sosialt samvær tjuefire-sju og stress. Så fort jeg får all tida i verden og rom for å slappe av, blir jeg rastløs, irritabel, ensom og engstelig, og jeg greier ikke å gjøre noen ting. Jeg prøver å skrive, nå som jeg for ei uke ikke har et liv å ta hensyn til lenger, men det går ikke. Jeg går rundt og skjelver som en narkoman, må gå inn i meg sjøl for ikke å glefse hvis jeg blir snakka til, og greier ikke å finne glede i noe. Jeg prøvde å spille litt i går, men blei lei etter en time. Jeg syns alt er et mas, og er sliten av å ikke gjøre noe. Jeg blir demotivert av å bo på en uahsphfsgsd øde plass med to og en halv kilometer til nærmeste bussholdeplass, åtte kilometer til nærmeste butikk og to mil til nærmeste by. Jeg vil faen ikke til Skrivekunstakademiet til neste år. Jeg vil bli på Skiringssal resten av livet, for noe annet skremmer livsskiten ut av meg og får meg til å ville begynne å grine. Og alltid denne dårlige samvittigheten, for jeg har lovt å ha den nye boka ferdig til mai, men jeg har skrevet totalt to sider siden august.

Angst.