Her er en liten innrømmelse til dere: jeg vil ikke i det hele tatt. Fra høsten av, mener jeg. Jeg veit ikke nøyaktig hva det er jeg ikke vil, jeg veit bare at alt ved Bø og forfatterstudiet byr meg imot. Det er ikke sånn at jeg gruer meg heller, for jeg er ikke redd for de nye folka eller noe, men... jeg har ikke lyst, liksom. Litt som å gå til tannlegen, faktisk, for jeg har ikke tannlegeskrekk, men jeg har jo ikke akkurat lyst for det. Men dét åpner jo døra for et intenst ubehagelig spørsmål, da: hva er det da jeg egentlig vil? (at alt skal bli som før igjen.)
Det er så mye jeg har ødelagt for meg sjøl. Ja, jeg tenker på en spesifikk hendelse, ja, og jeg må liksom tilbake til sjuende november i fjor om igjen og om igjen. Jeg er for lengst ferdig med den verste hjerteknusen, men tilbake står igjen noe som stikker en anelse dypere. For det blei jo aldri som før igjen, sjøl om det skulle bli det. Og jeg trudde at sjøl om det var rart på begynnelsen, kom vi til å glemme ting etter hvert og så ville det bli normalt. Det jeg ikke skjønte da, var jo at det var rett etter at det hadde skjedd at ting var normalt, og at det var etter hvert at det blei rart. Hvis feil personer måtte finne veien inn hit, så håper jeg ikke de finner dette støtende, men jeg skal ærlig innrømme at jeg føler meg direkte mislikt. Og det er ingen god følelse når det er snakk om en jeg en gang for lenge siden så på som en av mine beste venner. Og jeg kan ikke si at jeg klandrer ham heller, for jeg har ikke vært så god å ha med å gjøre, og jeg er det sannsynligvis fortsatt ikke, og jeg ser jo helt tydelig at det å være besatt ikke er spesielt sjarmerende. Og jeg håper på det umulige, for ting vil aldri bli som før. Så det eneste jeg satser på nå, er at vi en vakker dag ikke bare kommer til å glemme det som skjedde, men glemme hverandre helt, fordi det er til det beste. Så klart vil jeg ikke i det hele tatt, for uansett hvor verdiløs han får meg til å føle meg, så greier jeg ikke å slutte å være kjempeglad i ham.
Og dette blei et teit innlegg. Jeg er teit. Ha det bra.
Du er på ingen måte misslykka eller verdiløs. Du må bare slutte å overfokusere på naturlige situasjoner som alle opplever gjennom livet.
SvarSlettJeg har likt folk som ikke har likt meg tilbake mange ganger, og flere ganger skal det sikkert bli i fremtiden. Men det er bare sånn livet er.
Du har jo fortalt om gutter som har likt deg du ikke har likt tilbake, så det har jo vært folk som har vært forelska i deg. Og tenk så mange som liker deg du ikke har anelse om at liker deg som aldri sier noe om det iløpet av et liv. Bare man går en tur i byen vil det alltid være noen som ser deg og tenker at han/hun var kjempepen, og skulle ønske de turte å si noe.
Det er så mye bra med livet, det er synd at man som oftest har tendens til å gi mest energi til det negative som egentlig ikke betyr noenting.
Man kan ikke noe for hva andre gjør eller mener, men man kan gjøre det beste ut av sin egen situasjon og heller se fremover.
Kjæresteri betyr så utrolig lite i forhold til så mye annet. Det viktige er å kose seg her og nå i situasjonen og gjøre ting man liker, så dukker det opp en kjæreste etterhvert.
Når det gjelder skole og sånt er du heldig som vet hva du skal til høsten og har nye opplevelser foran deg. Tenk så kjedelig å bli sittende i lier dag ut og dag inn med de samme gamle tankene og følelsene. Omfavn heller tanken på alt det bra du mest sannsynlig går glipp av hvis du ikke drar, og ikke minst de heftige folka som er der. Man trenger ikke alltid å være supergira eller å glede seg masse, men du kommer helt sikkert til å finne ut at det er en positiv erfaring og opplevelse når året er i gang.
Livet er erfaringer, både gode og vonde. Så ta vare på og husk de gode, og lær av de vonde.
Vel, ka skal eg sei? Henrik har vel egentlig sagt det meste fornuftige som går ann å sei. Det blei jo ein lang og reflektert kommentar.
SvarSlettDet høyrast jo fornuftig ut det meste han seie òg. Eg har vore på det stadiet før, men ofte så vise det seg at ein har mange like ærfaringer igjen i livet. Tenk korleis foreldre som skille seg må føle seg? Dei har trass alt vore saman kjempelenge, og plutselig så må ein omstille seg, og nokre gonger, så er det enstemning fra en av partene.. den andre må føle seg grusom.
Når det gjelde Bø, så synes eg det virka kjempespennande det du skal. Syns på en måte at det må vere deilig å vite kva du skal igrunn. Eg går jo framleis rundt og ikkje veit kva eg kjem innpå, nokre som er frustrerande. Einaste eg veit er at eg skal til Bergen og at eg har leilighet. Men samtidig når eg først har kommt innpå noko så veit eg ikkje korleis det vil føles. Eg trur egentlig det beste er å byrje å studere, så ser ein om ein lika det eller ikkje.
Eg er mest redd for at eg kjem til å ha heilt fryktelig heimlengsel.
Samtidig så seie Henrik noko om å sitte heime dag ut og inn. Den erfaringa har eg jo gjort meg mykje, og det var gøy fram til jul, men i januar/februar/mars/april har vore litt av ei utfordring for meg da vennane mine har vore vekkreist, eg har jobba kjempemasse og det har vore kaldt og jævlig. Trur aldri ting har føltes så bleak før. Har aldri følt meg så lonely. Men du finn ut av det. Du har vel sagt ja til forfatterskulen no uansett eller?
Men det er liksom ikke så mye det med å like noen som ikke liker en tilbake. Det er mer det å ha føkka opp et veldig fint vennskap, sannsynligvis for all evighet. Og egentlig veit jeg jo det at jeg ikke vil bli værende hjemme, men det frister ikke å dra noe sted heller. Helt ærlig, liksom. Sjøl om det sikkert blir fint på sin måte.
SvarSlettTakk for at dere bryr dere.
Jo, eg ser den, og det er jo selvfølgelig kjempesynd. Samtidig så synes at du ikkje bør føle at det er din feil, for det er det ikkje. Du gjorde jo absolutt det som var rett der og då. Skulle du ha holdt det inne så ville du jo ha eksplodert, og kanskje ville vennskapet føltes feil og på ein måte? Men uansett, så prøver jo du på få behalde vennskapet, eg syns at vedkommande bør gjere noko for å opprettholde det. Det burde ikkje ligge på dine skuldre, det er jo feil.
SvarSlettAkk, kanskje blir det betre når du byrjar? Akkurat no så virkar jo det heile ganske frastøtande i og med sånn som du føle deg no, men livet blir sikkert litt annerledes då. Livet mitt fra då eg budde på hybel på vidergående føles ut som eit millienium sidan og som ein anna Eva-person. Ein blir liksom forandra og påvirka av omgjevnaden. Men, ja. Du må jo gjere det du føle er rett.
Du var jo ganske skeptisk til å sosialiere deg på FHS? Du fekk jo fantastisk mange vennar<3
du er ikke teit <3
SvarSlettog jeg vet ikke hva jeg kan si. jeg vet av erfaring at det meste ordner seg (say it with me: everything will be okay in the end. if it's not okay, then it's not the end), men det føles jo aldri sånn, da.
ha en million klemmer?<3
skjønner at det ikke føles sånn nå, men det kommer til å ordne seg.
SvarSlettKlem<3
Som kompis er det leit å se deg sånn. Du har nå spunnet i sirkler i over seks måneder på grunn av samme sak, på den måten kommer man verken fremover eller bakover. Du har stått fast mens du vrir, vender, og grubler.
SvarSlettMan kan tenke skulle gjort/burde gjort/kunne gjort og blablablabla til man råtner av det.. Men tro meg, den lille "situasjonen" din er ikke verdt det. Lær fra det du mener du gjorde feil, gå videre, og gjør annerledes neste gang.
For akurat nå blåser du bare støv av gammel dritt, og hva tjener du på det(?) -Unødvendig sorg.
Hvis du tenker deg om har du sikkert hatt endel venner du ikke har kontakt med mer, som resten av oss. Det er helt naturlig det. Alle har venner oppgjennom årene som man ikke har kontakt med mer for mange forskjellige grunner. Og skal man begynne å henge seg opp i alle de får man ikke gjort mye annet før man er pensjonist.
LÆR AV DET, GÅ VIDERE, GJØR ANNERLEDES NESTE GANG. THATS LIFE.
Du er ikkje teit eller misslukka eller verdilaus. Du er vakker på di eiga måte, og det er som HenkeSkjellet seier; det vil alltid vere nokon som tykkjer det. Eg kjenner nok fleire menneskje som likar deg enn mislikar deg(eg kjenner ingen som mislikar deg, så det er jo one step forward..? :P)
SvarSlettUansett; eg veit det er vanskeleg, det gjer eg verkeleg, men prøv å ikkje tenkje for mykje på det. Det går seg til. Eg kan seie, som eg har sagt før, at eg har vore borti det same. Det vart ikkje som før(diverre), sjølv om eg skulle ynskje det, men det er tydeleg at hendelsen fortsatt sit der, og det er betre at det kom ut enn at du vart sitjande inne med det og lure og spekulere og forundre over om han tenkjer det same om deg. Betre å få det overstått, liksom, sjølv om det langt ifrå kjennes slik ut.
Ikkje tvil på deg sjølv, Kristine, eg meiner det, du er herleg. <3 Eg har kjøpt boka di no, og gler meg til å lese vidare i morgon, på bussen til Danmark(hittil er eg kommen til kapittel 6(om eg kan dette talsystemet riktig :P), og drøymer om alt som har hendt(heeeilt seriøst, det var ein kjempespanandes draum! :D) Du ER fantastisk, og eg MEINER det. <3
og sv;
Jau, han har det bra, og me har fått vite meir. Eg har berre ikkje hatt tid (eller lyst) til å blogge om det, så det kjem nok etter eg har vore i Danmark med korpset(shit, eg er kul B-D) :)
<3
Joda, jeg har kverna lenge på det, men tru meg når jeg sier at hadde jeg visst åssen det bare kunne bli borte fra systemet, hadde det allerede vært borte i flere måneder.
SvarSlettMen dere er herlige, da <3 Dere er jo det.
Her er et tips, det fungerer bra for meg;
SvarSlettDet første du må gjøre er å godta at det som har skjedd faktisk har skjedd. På den måten slutter du å få panikk eller føle uro når tanken på situasjonen dukker opp. Si gjerne til deg selv (høyt eller inni deg) "jeg godtar det!". På den måten blir du mer og mer komfortabel med det og det blander seg mer og mer inn blant andre ting i livet ditt som noe som bare er blant alt annet.
Den andre tingen du må gjøre er å finne grunnene til hvorfor du valgte å gjøre som du gjorde både før, i, og etter situasjonen.
På den måten blir du bedre kjent med deg selv, og kan lære av situasjonen til senere. Det viktigste er å lære seg selv å kjenne så man vet hvordan man reagerer i forskjellige situasjoner, og hvordan man kanskje heller kan reagere en eventuell neste gang.
Og den tredje og siste tingen du må gjøre for å få det ut av hodet er å slippe taket på det. For tro meg, du er selv sjefen over din egen hjerne og bestemmer selv hvor fokuset på ting skal ligge.
Det bringer oss tilbake til det første punktet, å godta det. Fordi hvis man ikke godtar at det har skjedd kommer uroen og panikken, og man mister litt kontrollen på både fokus og ofte realitet. Angst kalles det, og angst og depresjon går hånd i hånd.
La det få lov til å gå sin gang, når det kommer så kommer det, men ved å overfokusere på det når det kommer og begynne å gruble får deg ingen vei. Bare la det få lov til å slippe taket istedenfor å holde på det, tenk på noe helt annet og gjør koselige ting.
Så kort oppsummert handler det om å godta det, lære av det, og slippe det. Da innser man etterhvert at det ikke spiller så stor rolle alikevel.
Bare lev, Kristine. Drit i å gruble over ting, for det får deg ingen vei. Gjør heller noe koselig ut av fridagene og sett pris på det isteden. (=