Jeg pakker til Gjøvik

Jeg trur jeg aldri før har lagt så mye tanke i hvilke klær jeg skal ta med meg.


Jeg føler meg åh, så symbolsk her. Cuba-hatten min, Che Guevara t-skjorta jeg kjøpte du-skjønner-hvor, t-skjorta jeg fikk av Henrik til jul, skolegenseren min, buksa jeg helt randomly fikk av Henrik fordi den var blitt for liten til ham, og så klart MINNEBUKSA MI. Tragisk som jeg er, er jeg en storforbruker av klær (huhei, hvor jeg rimer!), så jeg blir nødt til å ta med meg en del mer, men liksom... dette er Skiringssal-minner i tøyform. Er det ikke fantastisk?

Det er forresten lenge siden jeg har gleda meg så sinnssykt mye til noe. Jeg veit det høres deformert ut, men jeg gleda meg faktisk ikke så mye til Cuba engang. Men dét er i det hele tatt noe jeg savner, altså; å kunne la meg absorbere så mye av en ting at jeg er helt bananas flere uker i forveien. Sist gang jeg kan huske at jeg var så begeistra for noe, var da jeg gikk rundt og venta på Little Ashes i posten. Bare sånn for å bruke Cuba som eksempel, da, så gleda jeg jo meg for så vidt til det, men da jeg satt på bussen inn til Torp, satt jeg liksom bare og tenkte at "ja, ja... dette blir sikkert gøy", på en måte. Hvor er engasjenementet? Hvor er den boblende gledesrusen? Hvorfor er jeg aldri spent på noe lenger? Bortsett fra nå, da. Og det er digg å glede seg så mye.

Jeg håper bare at det blir så bra som jeg vil at det skal bli, og at det ikke blir rart og dumt fordi jeg er en tilbakestående hagenisse. Og så håper jeg at alle kommer. Det hadde vært fint.

Og for dere som har glemt det (i og med at jeg strengt tatt bare har nevnt det kjapt i forbifarta tidligere), så skal altså Vorpis ha en sommerreunion nå til helga. Jah. Nesten tre timer på toget i morra er ingen hindring.

Jeg liker forresten mitt nye mobilkamera. 8.1 megapiksler! Det er deilig.