Er lik kjærleik

Så. I et anfall av å ikke ha en dritt å finne på denne fagre lørdagen, må bloggen til pers. Og jeg har innsett at mens jeg har vært systematisk igjennom de aller fleste obsessionene mine etter hvert som de har meldt seg, er det én jeg bortimot aldri har snakka om, hvilket er skammelig, med tanke på hvor stor del av livet mitt den har tatt opp. Nå er det kanskje ikke såååå rart i heller, med tanke på at dette var sånn... sjette - sjuende klasse (altså 2001 - 2002'ish) en gang, og jeg som kjent ikke var så aktiv på bloggfronten da. Men jeg føler likevel at det er min plikt å informere dere om hvor fantastisk noe er når noe faktisk er fantastisk. Og ja, da jeg så Advent Children og begynte å spille sjuer'n, fikk jeg en like intens obsession med det (VINCENT!), men siden det tross alt ikke var sjuer'n som starta det for mitt vedkommende:


(Fun fact: første gang jeg så det bildet, trudde jeg Tidus var jente. Jeg tenkte ikke engang at det at han ikke hadde pupper ville gjøre ham til gutt.)

Så, for å begynne med forhistorien, så veit jeg egentlig ikke hvor det starta hen. Omtrent siden jeg visste hva TV-spill var for noe (utover Mario, mener jeg), har Final Fantasy vært en slags mytologisk legende for meg. På ingen måte et oppnåelig spill som fantes i virkeligheten, men like fullt et spill jeg gikk ut fra at ville gi meg meningen med livet. Jeg hadde ikke peiling på hva RPG var i det hele tatt, eller hva spilla handla om eller noe som helst, jeg hadde vel bare sett bilder. Og så kjøpte vi oss Playstation 2 i 2001 en gang. Og omtrent samtidig så jeg et random bilde i et spillblad:


Plutselig skjønte jeg at Final Fantasy ikke var så uoppnåelig som jeg først hadde trudd, og bare noen dager seinere hadde jeg faktisk nummer ti i rekka hjemme hos meg. Jeg satte meg forventningsfullt ned for å spille.

Og blei kjempeskuffa. Av ukjente grunner, syntes jeg det var dritkjedelig å spille. Nå har jeg for så vidt lært meg i ettertid at ei kaotisk åpning uten å skjønne en dritt av hva som skjer, er en gjenganger i FF-spill, og ikke minst er det kjempeessensielt i storyline'en til nettopp tier'n. Men det skjønte jeg jo ikke da. Jeg syntes bare det var den største nedturen i hele verden å oppdage at noe jeg hadde tillegna guddommelige krefter, bare var et TV-spill. Men jeg spilte likevel videre i håp om at nirvanaet jeg hadde forventa, skulle komme hvis jeg fortsatte å vente på noe godt.

Så kom jeg til Besaid:


Og foruten å være et tropisk paradis og en visuell orgasme (det aller første bildet jeg posta her, som er forsida på den amerikanske utgaven av spillet, er òg fra Besaid), er det hjemmet til en av de mest episke spillkarakterene noensinne:


"I'm Wakka. Coach AND captain of the Besaid Aurochs, brudda!" Med den mest kickass Jamaica-dialekta som fins.

Og herfra blei det bare bedre. Det er til tider sykt morsomt, med et utall udødelige replikker, og scener som er så klassiske at de er nok å spille gjennom spillet flere ganger for, bare dem, for eksempel:

Tidus: "They say Seymour went to Macarena forest."
Wakka: "MACALANIA forest."
Tidus: "Aye!"

Rin: "I am Rin, owner of this establishment. Heci du saad oui. It means, 'nice to meet you.'"
Tidus: "Well, helly doo sad wee to you too."

Wakka: "Those sand-blasted grease monkeys!"

Tidus: "Yuna... Yuna was acting funny, s-so..."
Wakka: "Yeah, yeah, she'll tell us when she's ready, so hold your chocobos till then, ya?"
Tidus: "All right, all right, all right!"
(note: chocobo er, for de uinnvidde, en gul, svær fugl med samme bruksområde som en hest som går igjen i samtlige FF-spill.)

Men det er jo sjølve historia som har gjort at FFX har etsa seg inn i hukommelsen min for all framtid. Jeg har ikke lyst til å fortelle for mye, men hovedgreia er en tilsynelatende klassisk ting som at den sytten år gamle blitzballspilleren Tidus (blitzball er verdens kuleste sport, og er en undervannsfotballbasketsak) får byen sin Zanarkand ødelagt av en enorm... ting... som midt under en kamp kommer opp fra vannet. Auron, en mysteriemann av de sjeldne, dukker opp fra ingensteder og får denne tingen som kom opp fra vannet til å suge til seg Tidus. Når han kommer til seg sjøl igjen, befinner han seg i et vann på et mørkt, ukjent sted. Greia er jo så klart å finne ut hva faen som har skjedd.

Men det er ikke alt. Etter hvert som man kommer dypere inn i det og blir kjent med folk, blir hovedgreia noe helt annet, samtidig som det det begynte med lurer i bakgrunnen, og omsider kommer til overflata igjen. Og jeg lover at det er rørende og spennende og sjokkerende og vakkert og mektig og alt som gjør ei god fortelling. Og MEGET, MEGET PENT:


Og egentlig føler jeg på ingen måte at jeg har ytt spillet rettferdighet overhodet her, fordi det er liksom så... stort. Og da mener jeg Tolkien-stort, liksom. Sjølve historien er så gjennomført. Og det går liksom ikke an å snakke om det på en måte som gjør at noen som ikke har spilt det skal skjønne åssen det er å spille det. Ringenes Herre og Den mørke materien er de eneste historiene jeg for øyeblikket greier å sammenligne den med, og da snakker jeg for all del om sjølve følelsen du får av det. Men dét igjen er jo noe individuelt, da så. Hm. Men altså: FFX vil for alltid være det beste spillet jeg noen gang har spilt. Jeg syns som sagt at FFVII òg er veldig høyt opp på lista, men det var liksom FFX som forandra alt for mitt vedkommende.

Og til slutt vil jeg bare si:

"Man, you're stiff. No, not your face!" - actual quote fra spillet, sagt av Tidus til Wakka. He. He. He.

Praise be to Yevon.