Om kulturstudenter

Jeg er nede på studentkroa. Det er krovalg, man kan bli med i forskjellige verv, de som er konferansierer sier at man kommer til å få venner for livet og mye snadder til CV’en. Det høres jo bra ut.
   Det er ingen andre fra klassen min her. Det gjør ingenting, jeg kjenner jo ingen uansett.
   Jeg sitter aleine i et hjørne og drikker et glass Pepsi Max jeg kjøpte i baren til blodpris og nynner på Jokke & Valentinerne. Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk? Ja, det har jeg jaggu. Og her tusser det av dem. Det er disse sagnomsuste kulturstudentene, de som ikke er forfatterstudenter som oss, de er ikke rare einstøinger som, hvis nøden driver dem ut fra ensomheten, kan konversere om filosofi og politikk over et glass rødvin eller ti. De er kulturstudenter, som drikker øl og skriver musikkanmeldelser for Natt&Dag, som har oppegående blogger med retrofiltrerte fotografier tatt med mobiltelefon, de kjøper klærne sine på Monki, de elsker festivaler og de har alle ei lysende framtid innenfor media framfor seg. Og se, så glade de er. De har en stor vennegjeng rundt seg, de prater og ler og tar bilder av hverandre.
   ”Hei, du kan godt sitte med oss, hvis du vil.” Det er ei av dem som har funnet meg, som ikke har skjønt at jeg sitter for meg sjøl fordi jeg ikke orker å ta del i gledesorgien deres, men som trur det er fordi jeg er litt trist fordi jeg egentlig er altfor sjenert til å ta kontakt med de kule kidsa. Hvilket i og for seg er helt sant, men det gjør meg ingenting. Jeg lengter ikke inn i deres liv. Hvor arrogant går det an å bli. Her står hun og syns synd på meg som ikke tør å snakke med de andre fordi egentlig er de jo for kule for meg, men se, de er jo ikke det, de er hyggelige og inkluderende folk som gjerne vil bli venn med meg til tross for at jeg ser litt rar ut og drikker Pepsi Max og ikke øl.
   Jeg blir motvillig med henne bort til hennes bord, der hun sitter med vennene sine. Jeg håndhilser på dem etter tur, de spør om jeg også er kulturstudent. Det er ikke akkurat sånn at idrettsstudentene pleier å henge på Kroa, for å si det sånn. Jeg sier at jeg er forfatterstudent. De himler med øya og spør meg hva jeg skriver. ”Litt av hvert”, sier jeg.
  ”Er du avholds?” spør hun som kom bort til meg, jeg fikk ikke med meg hva hun het.
   ”Nei”, sier jeg.
   ”Hvorfor drikker du brus da?” spør hun. Jeg har lyst til å si at det har du faen meg ikke noe med, og hvorfor skal det at jeg drikker brus på Kroa ha noe med hvorvidt jeg er avholds eller ikke å gjøre. Hadde jeg hatt spist en banan på McDonald’s, hadde det ikke betydd at jeg var vegetarianer av den grunn. Faktisk spiser jeg bananer ganske sjeldent, og jeg er vegetarianer likevel.
   ”Det er så dyrt med vin”, svarer jeg til slutt. Og det er det jo. Det er til og med dyrere enn de noen-og-tredve kronene jeg betalte for dette stakkarslige glasset Pepsi Max.

---

Jeg skreiv dette for ei tid tilbake, basert på virkelige hendelser i Telemarks navle. Og snart blir jeg en av dem. Hjelpes.