Spede solstråler brøt inn gjennom skydekket i atmosfæra, og danset over de stengte øyelokkene til Silke. Hun hadde sovet under den stolte, gamle eika, godt beskyttet av de vennlige Jordkreftene. Hun, som var venn med både Vind og Jord, levde mye tryggere enn de som elementene foraktet, de som stod i ledtog med både Mørke og Ondskap. For De Mørke Disiplene skygget elementene unna, og selve gresset trakk seg vekk når en av dem kom forbi, og Vinden sørget for sterk motblest.
De tandre barnehendene trakk hetten bort fra hodet hennes, og det bølgete, blonde håret fosset nedover ryggen. Selv om hun bare var seks år, var hun svært vakker, og langt mer intelligent enn sine jevnaldrende. Så hadde hun hatt en ganske så unormal oppvekst også. Begge foreldrene hennes hadde blitt tatt av Skrekken, det altoppslukende intet som lurte i skyggene, da hun ennå var nyfødt. Heldigvis hadde de to fremste motstanderne av det Mørke, de som var født av Vind og Jord, dukket opp, og reddet henne før hun også ble slukt. Helt siden den gang hadde hun fulgt med dem i tykt og tynt, og sittet bakpå der de red gjennom Askeverden på sine gåtefulle, magiske hester i kampen mot alt som var ondt. Akkurat nå var de ute på et veldig farlig oppdrag som Silke ikke kunne være med på. De hadde lovt å komme til henne før den neste kvelden falt på. Det var nå mens det var lyst at hun måtte være alene.
Heldigvis var ikke det noe problem. Siden hun gikk med velsignelsene fra både Jord og Vind med seg, var hun rustet mot det meste. Dessuten kunne hun en smule magi selv, så hvis det skulle knipe på, kunne hun ty til den.
En mild bris jaget gjennom lokkene hennes, og hun lo henrykt. Den dyttet lett i henne, dro henne med seg, ville vise henne noe. Tillitsfullt fulgte hun etter, og lot den lede henne bortover de grønne engene, som var blant de siste i sitt slag. Det var få steder i Askeverden som fortsatt var så reine som det landsbyen Akvarell var, og Silke visste at hun var meget heldig som bodde her.
Vinden tok henne i hånden, og førte henne bort til en raggete busk. Hva er det du vil vise meg nå, da, Vind? spurte hun innvendig, og brettet til side noen grener – og gispet til. Selv i et så fruktbart land som Akvarell var det sjelden annet grønt å oppdrive enn poteter og gulrøtter, men dypt inne i busken, gjemt vekk av de hemmelighetsfulle bladene, fikk de fiolblå øynene til Silke øye på Jords gave til henne – noe så sjeldent som en ansamling villjordbær.
Silke kastet et stjålent blikk over hver skulder, før hun ga seg til å høste inn hva det mektige elementet hadde skjenket henne. Inne i seg lovpriste hun både Vind og Jord for å være gode mot henne.
Hun gikk tilbake til eika, og lente seg godt tilbake. Solen varmet godt i dag, og nå skulle det sannelig smake med en søt frokost.
Det var lyden av tordnende hover som fikk Silke til å rykke hodet opp. Før de hadde dratt, hadde Vindsøsteren og Jordsøsteren ledet henne til dette fredelige stedet hvor hun ikke ville bli forstyrret av utenforstående, men måten de tunge dunkene hamret til bakken så Jorden selv ynket seg, tydet på at dette ikke engang var vanlige landsbyboere. Dette måtte utvilsomt være de fryktsomme, svikfødte gangerne til De Mørke Disiplene, de som var allierte med Skrekken selv.
Silke kjente at pulsen økte. Hvor skulle hun gjemme seg? De harde brakene kom nærmere og nærmere, og snart begynte hun å se dem i det fjerne også. Veldige hester med massive kjettinger som hodelag, og med ryttere så mørke at de bare var som skygger å regne. Hvis de oppdaget henne her…
Så var det naturen som viste veien igjen. Hun trengte bare å snu på hodet, da hun plutselig oppdaget hvordan Jord ryddet plass i skogen så hun kunne krype inn.
Litt forundret, og utrolig lettet, kløv hun inn mellom de høytragende løvtrærne, som lukket seg tett bak henne igjen som om ingenting var hendt. Her innefra kunne Silke følge hver bevegelse utyskene der ute foretok seg, uten å trenge å engste seg for at de ville få øye på henne.
Etter hvert som de nærmet seg, la derimot Silke merke til at de ikke jaget noe, men at de ble jaget. Selv om De Mørke Disiplene verken hadde ansikt eller stemme, var det lett å kjenne hva de følte, for ondskapen deres var så sterk at den smittet over på alt rundt dem. Hvis de var sinte, lynte og stormet det fra himlene over dem, mens hvis de bare var lunefulle, var været grått og utrygt. Nå var de redde, og blomstene på bakken trakk seg forskremte sammen til knopper, og fuglene gjemte hodene under vingene sine. Silke merket også denne redselen, og selv om hun visste at hun var helt trygg bak trærnes beskyttende stammer, ville psyken hennes det annerledes der den ble påvirket av De Mørke Disiplene. Hun følte seg liten og ynkelig, og hjertet slo raskere.
Så, idet de uhyggelige skikkelsene strøk forbi, var følelsen borte. Silke var i sikkerhet, og trærne trakk seg vekk slik at hun kunne komme seg ut på engen igjen.
Det var da at hun hørte hovslag igjen, men disse var annerledes fra de første hun hadde hørt. Det var som om selve grunnen hun stod på frydet seg over å ha æren av å bære disse edle skapningene, og gresset så med ett ekstra grønt ut.
Silke kastet et nytt blikk bortover, og ble fylt av en nærmest andektig følelse da hun så at antakelsene hennes stemte. Det var de praktfulle, mytiske dyrene Stjernestorm og Terra som spankulerte på sølvhover mot henne, og langs de elegante nakkene, flommet de mektige manene i eventyrlige farger.
Men så gispet Silke til. Rytterne… de staselige rytterne… satt knapt i salene. De hang medtatte til hver sin side, og de hadde sår i hele ansiktet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar