Fra Mjuke, svarte stjerner

Det skal vise seg at jeg ender opp med å elske huset vi skal bo i. Når de andre har lagt seg, tar jeg på meg headsettet, setter på Hostesaftbandet, og danser gjennom romma. Det er nok fra søttitallet en gang, og isolasjonen er så som så, vi har prøvd å fordele de varmeovnene som fins her inne på de forskjellige soveromma, men tonene fra de kjølige instrumentene som fyller øregangene mine har lært meg å like å fryse, og jeg flyter forbi de kjellerluktende møblene, glassverandadøra med rimfrost, opp til andreetasje og de gulna blondegardinene og den falma blomstertapeten på badet, til jeg er ute på balkongen, det er ei slyngplante som når opp hit fra etasjen under, den er svart og uten blader, det snør glitter fra himmelen, lysa fra gatelyktene i bakgrunnen svøper huset inn i gule skygger. Det er fire plussgrader inne i huset, ute er det femten minus, jeg har ikke på meg ytterklær, pusten stivner i halsen min, og det eneste jeg vil er å være i kulda, være i snøen, bli til et snøfnugg, dale ned over Porsgrunn eller et annet sted i verden, se alt og lukte alt og høre alt, legge meg over blader og hustak, pakke inn jorda, være den som barn fester tungene sine fast i på metallstenger. Jeg går bort til rekkverket på balkongen, griper om det med begge hender, hadde det vært kaldere nå, hadde fingrene falt av.