Det er lenge siden jeg skreiv et blogginnlegg i samme småkaotiske stil som jeg pleide å skrive i gamledager. Jeg veit ikke helt hvorfor jeg slutta med det, jeg trur det blei litt flaut til slutt. Dét, pluss at livet mitt egentlig er mer eller mindre stabilt nå. For noen år siden var det så mye som måtte få utløp, alltid, så mange tanker, så mye frustrasjon, så mange utvendige faktorer som gjorde at jeg hadde vanskelig for å få fred. For første gang på ganske lenge føler jeg meg ganske trygg nå. Og det bærer nok blogginga litt preg av, på godt og vondt, kanskje. Kanskje dette er det endelige tegnet på at jeg omsider har blitt voksen.
Og det er ikke akkurat sånn at jeg lengter tilbake. Alt var så mye mer intenst før, og jeg var så lei meg så ofte. Alt er roligere nå, jeg inntar verden gradvis med et tempo jeg har bestemt sjøl. Men jeg er ikke lykkelig. Det føles fryktelig klisjé å snakke om lykke sånn, men jeg trur lykke er en vedvarende sinnstilstand som man kjenner igjen når man har den. Jeg har ganske mange forutsetninger for å være lykkelig nå, men jeg er det likevel ikke. Det betyr ikke at det ikke stort sett går bra. For det gjør det jo. Men jeg veit ikke hva som må til før alt er i vater og livet er behagelig å leve. Jeg krever ikke så mye, jeg skulle bare ønske at jeg kunne være i stand til å ligge på sofaen, tenke at jeg er sulten, og så gå og finne meg mat. Nå er det sånn som det har vært i veldig mange år nå, at jeg ligger på sofaen, tenker at jeg er sulten, men at jeg ikke orker å finne meg mat, og så ligger jeg der og ligger der og ligger der og ligger der og ligger der og nå orker jeg væffal ikke å finne meg mat, for nå er jeg så sulten at jeg ikke orker noen ting, og etter å ha ligget der et par timer til uten å gjøre noe, går jeg for å finne meg mat. Jørgen gjør selvfølgelig alt en del enklere, men jeg veit ikke åssen jeg hadde takla det uten ham.
Noen ganger tenker jeg at jeg har for høye forhåpninger til denne lykken alle snakker om, men jeg trur egentlig ikke at å være i stand til å spise når jeg er sulten er å ha for høye forhåpninger.
I dag morges våkna jeg og tenkte at jeg ville skrive diktsamling. Før var det jo sånn at dikt bare kom til meg, eller tekst i det hele tatt, kom til meg når jeg minst ante det. Det er ikke sånn lenger. Jeg må sette meg ned og bestemme meg for å skrive. Til gjengjeld blir det jeg skriver mye bedre nå enn det blei før òg. Væffal romaner og lengre tekster. Inntil nylig har jeg tenkt at dikt er annerledes, jeg må være inspirert for å kunne skrive et dikt. Men jeg trur jeg bare må innse at denne sagnomsuste inspirasjonen, som før kom til meg uten at jeg trengte å gjøre noe for det, har slutta å dukke opp på den måten. Jeg må tvinge den fram. Og jeg har ikke skrevet et dikt på evigheter. Kanskje jeg må prøve det igjen. Problemet er at jeg skriver på en roman, har kommet ganske langt på en roman, har ganske stor tru på romanen. Og jeg syns det er forvirrende å jobbe med flere prosjekter på én gang.
Men kanskje jeg skulle prøvd likevel?
Tiden vil vise. Og det er ikke så fryktelig mye igjen av formiddagen.
Jeg skjønner at det er forvirrende å jobbe med flere prosjekter på samme tid selv om det er det jeg gjør siden jeg er veldig udisiplinert og det varierer veldig hva som inspirerer og engasjerer meg mest (og når det gjelder dikt så er det ofte også for meg veldig avhengig av plutselig inspirasjon mens jeg har andre prosjekter igjen der jeg vet alt som skal skje, men så er det å få det ned på papiret mye vanskeligere). Syns du skal prøve å skrive diktsamling likevel, selv hvis det ikke kommer noe ut av det så er det skriving og alt man skriver blir man litt bedre igjen av. Også liker jeg tingene du skriver uansett :)
SvarSlettSkjønner forøvrig hva du mener angående inspirasjonen, det skjer en sjelden gang i blant at jeg bare blir sånn plutselig inspirert, men som regel må jeg bestemme meg for å skrive, noe som på sett og vis også er naturlig siden man blir tryggere etter hvert som man blir eldre og det blir mindre tankekaos, men som også er smått upraktisk siden det å måtte gjøre skrivingen til et valg man tar også minner en på at man like lett kan velge å spille Nintendo eller sitte på Youtube i en times tid eller å se film eller lese og jeg har lyst til å få masse tid til de tingene også.
Angående tankene dine om lykke så tror jeg en greie er å ikke fokusere på lykken, men heller fokusere på tilfredshet. For lykke er et veldig stort begrep og vanskeligere å måle og da er det kanskje lettere med tilfredshet. Jeg tror å være varig tilfreds på mange måter er bedre å sikte etter. Jeg vet dog ikke helt hva som skal til for at man skal få livet i vater, ha det behagelig å leve og å få motivasjonen til å ordne mat når man er sulten. Alt det der har alltid vært lett for meg og moren minnet meg på det senest i går hvor mye jeg har av de små viktige slike tingene etter at jeg fortalte at jeg av og til blir litt misunnelig på broren min som har jobb og kjæreste og tjener bra. Jeg har kanskje lite av de fysiske tingene som jobb og kjæreste og god økonomi og slikt, men jeg har mye av slike ting som god selvfølelse, ambisjoner og motivasjon og selv om jeg bekymrer meg for økonomiske ting så klarer jeg meg alltids og har råd til å kose meg en hel del. Så for min del prøver jeg å fokusere på de tingene og hvor heldig jeg er som har dem og så vil å bli forfatter og alt det andre kanskje komme etter hvert. Og dette hørtes kanskje litt skrytete ut, det var ikke ment slik. Uansett var poenget mitt at jeg tror å bli lykkelig blir lettere om man fokuserer på å bli tilfreds i stedet.
Og denne kommentaren ble veldig rotete, men jeg håper det går bra. Jeg syns dette innlegget vekket mange tanker og var godt formidlet og jeg er glad du er mer trygg nå, det er en fin utvikling selv om det forandrer ting.
Takk for lang og fin kommentar, Karoline! Jeg skjønner absolutt hva du mener om lykke versus tilfredshet, altså - og det er vel sånn cirka dét jeg prøver å illustrere òg, trur jeg. Setter uansett veldig pris på at du gidder å lese!
SvarSlett