Tre anbefalinger på Æ

Okei, jeg skal ikke ljuge. Æ var et reint, lite helvete, og dét bærer dette innlegget preg av.

Ærlighet - Jørgen har ved flere anledninger rost min evne til å "ikke være så kjerring" - det vil si, jeg sier aldri én ting og mener noe annet. Jeg får seriøst spader av når folk innleder setninger med fraser som "dette er ikke ment som kritikk, men -" - og så er det ment som nettopp kritikk. Hvis jeg faktisk innleder en setning med den frasen der, så er det - faktisk - fordi det ikke er ment som kritikk. Men fordi den har blitt brukt i hjel av folk som mener det som kritikk, men vil ha et slags alibi eller noe, så føler folk likevel at det jeg sier etterpå er kritikk, til tross for at jeg aldri ville misbrukt et uttrykk på den måten. Beklager hvis jeg forvirrer noen nå. Et annet eksempel er når folk spør om jeg vil ha, ja la oss si en sjokoladebit. Hvis jeg vil det, sier jeg ja takk. Hvis ikke, sier jeg nei takk. Jeg sier aldri nei takk når jeg egentlig vil ha bare for å være høflig, fordi jeg antar at de som spør faktisk spør fordi de vil at jeg skal ta en bit, som er den samme grunnen til at jeg spør noen om de vil ha en bit hvis det er jeg som sitter med sjokoladen. Jeg er sikker på at sånne ting kan gjøre at jeg til tider oppfattes som litt autistisk eller noe, eller at jeg bare ikke forstår sosiale normer - og sistnevnte er jo helt sikkert noe av grunnen også, for all del - men det er bare det at jeg syns det er så fullstendig idiotisk å bare... si én ting og mene noe annet? Naiv som jeg er, har jeg også en tendens til å tolke frasen "skal vi ta en kaffe en dag?" ganske bokstavelig. Det har fått meg oppi minst én klein situasjon, som i ettertid har gjort meg livredd for å bruke den sjøl, fordi tenk hvis folk jeg har lyst til å ta en kaffe med en dag, skulle tru at det er en date? AAHHH. Ser dere hvorfor alle bare burde si ting rett ut? Jeg gjør i væffal det ganske konsekvent. Så hvis jeg spør deg om du vil ha sjokolade, så si for all del ja hvis du vil det!

Æser og sånn - Jeg var veldig mye mer into norrøn mytologi og denslags da jeg var yngre - ikke minst godt hjulpet av en fantastisk barne-TV-serie som het "Norrøn gudelære" eller noe sånt - hva skjer med at den har blitt helt borte, a? Jeg har prøvd å google den, og det nærmeste jeg har funnet er dette her - og selvfølgelig er det Kvinneguiden Google leder meg til - uten at jeg blei noe voldsomt mye klokere. Jeg innser at mye av kunnskapen om norrøn mytologi som jeg tilegna meg som liten nå er glemt, men jeg syns fortsatt det er utrolig interessant!!

Ærverdige hus - Jeg bare hater når fantastiske hus alltid skal pusses opp. Altså, jeg skjønner greia med å unngå mugg og fukt og sånne ting, men liksom, hvorfor rive ut gamle trevegger for å erstatte dem med gips? Og apropos gips, hvorfor hive ut gipsrosetten med mulighet for lysekrone, til fordel for spotter? Jeg bare forstår ikke. Altså, jeg skjønner at folk har forskjellig smak, men det er ikke akkurat sånn at gamle hus bare kan bygges nytt, i motsetning til nye, moderne hus. Gamle hus er en utryddningstrua rase, og jo eldre de er, jo mer kritisk er situasjonen. Jeg blir helt kvalm når jeg leser dette om Grand Café, for eksempel, og jeg bare... har ikke folk noen respekt for historie her til lands? Jeg kunne sikkert posta bilder med eksempler på hva jeg snakker om, men jeg veit ikke helt hva jeg skulle ha posta, egentlig.