Fra Døden og gleden

Jeg føler på én måte at jeg har lyst til å sette dere inn i konteksten, og på én måte ikke?? Uansett. Dette er det andre prosjektet. Det jeg har skrevet foreløpig, er forholdsvis løsrevne bruddstykker fra når hovedpersonen er henholdsvis tolv, femten og, i utdraget under, atten - nitten - tjue år, har ikke helt bestemt meg ennå. I utdraget under er hovedpersonen i et forhold - men ikke med Tobias. Og i tilfelle du skulle lure: hovedpersonen er en han.

Forresten er det helt utrolig uvant og rart å skrive i preteritum nå! Jeg gjorde jo alltid det før, men siden Mjuke, svarte stjerner er skrevet og skrives i presens, har jeg blitt nesten underlig vant til det. Jeg syns faktisk sjøl at jeg skriver bedre og mindre anstrengt når jeg skriver i presens, men jeg trenger at det som har arbeidstittel Døden og gleden er skrevet i preteritum, fordi jeg har noen helt konkrete planer for strukturen og litt sånn forskjellig. Men i framtidige prosjekter trur jeg at jeg kommer til å holde meg til presens. Og førsteperson, selvfølgelig. Jeg syns det er usedvanlig tungrodd å skrive i tredjeperson.



Da jeg kom hjem igjen satt Tobias på senga mi.
   ”Går det bra?” spurte han, som om han ikke var den malplasserte. Jeg så på ham, men blikket mitt klarte ikke å holde ham fast, det sank mot gulvet, mot mine egne sko, ”opsann” sa Tobias, han holdt meg plutselig i armen, først nå skjønte jeg at jeg hadde gått over ende. 
   ”Jeg er nok litt full”, sa jeg, og begynte med det samme å gråte. Det var kroppen min som gråt, nervetrådene og synapsene, det var helt fysisk, psyken min var kobla ut av det hele, som om den stod utenforstående og så forvirra på meg fra den andre sida av rommet.
   ”Men kjære deg”, sa Tobias, vi satt begge på gulvet nå, han ovenfor meg, han la ei hand mot kinnet mitt, tørka vekk en tåre, jeg tok handa hans og la den i nakken min. Jeg akte meg nærmere ham, men hodet mitt var tungt av rus og falt mot brystet hans, landa i halsgropa, handa var stadig i nakken min. Jeg gråt fortsatt, skjønte ikke hvor alle disse tårene kunne komme fra, skjønte ikke at kroppen min kunne være i stand til å produsere dem, ikke så mange på én gang, og ikke så uoppfordra. Tobias la den andre handa rundt meg også, rundt ryggen, nølende, grepet hans var like lett som støv. 
   Jeg trur jeg sovna sånn, for jeg våkna av at Tobias kremta.
   ”Begynner å miste litt følelsen i armen, bare”, sa han, og jeg retta meg opp. Månelyset skrådde inn fra det åpne vinduet, svøpte ansiktet hans i blå skygger, leppene var smale og mørke, de bevegde seg nesten umerkelig idet han svelga, han pressa dem liksom litt sammen. Handa mi skalv da den strakte seg ut mot huden hans, to dirrende fingre la seg mot munnen. Jeg merka blikket hans på meg, blikket hans som prøvde å finne blikket mitt, men jeg så bare på den smale, blå munnen, tenkte på hvor mye jeg ville at den skulle åpne seg, jeg lengta etter å se det våte glinset fra tunga hans, ville legge fingrene inn mellom tennene hans, la ham gjøre hva han ville med dem. Men han åpna ikke munnen, bare fortsatte å se på meg, jeg visste ikke om jeg skulle orke å flytte blikket, det var en sånn enorm anstrengelse, og jeg ville uansett bare miste det igjen med én gang. Jeg blei grepet av en følelse av avmakt, overfor hva veit jeg ikke, men ryggraden min blei slapp, luta, hendene mine begynte å skjelve enda mer, og igjen var det dette fysiske, dette nærmest mekaniske som kroppen min gjorde, som om jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt, hendene mine som greip om nakken hans, ei hand på hver side, hardt, han måtte tru jeg var i ferd med å kvele ham. Ansiktet mitt rykka nærmere hans i en hakkete bevegelse, jeg kyssa ham lett, så vidt, strøyk over leppene hans, som en pensel.
   ”Kristian.” Han sa det bestemt, edruelig, jeg blei et par sekunder sittende og stirre på ham, grepet om nakken hans glapp ikke, men det kom ikke noe mer, han var ferdig der, han viste ikke engang tegn til å ville reise seg, unnslippe meg.