lørdag 20. august 2016

Veien videre

(...)
   Og Hallgrim stumper røyken sin, sier at han skal gå hjem, utnytte rusen som kan komme hvert øyeblikk til å få skrevet noe, og Elisabeth og jeg går tilbake inn i hybelhuset, jeg setter meg på senga hennes, legger plutselig merke til hvor godt tennene mine er festa i tannkjøttet, kan kjenne for første gang at blodet faktisk renner gjennom meg, jeg har aldri før følt meg som en levende organisme på den måten jeg føler det nå, og samtidig ikke, samtidig henger jeg på utsida av verden, jeg ser Elisabeth foran meg, hun har satt seg på kontorstolen ved skrivepulten med dataen sin foran seg, og det er som om et usynlig slør henger mellom henne og meg, jeg føler at det ikke egentlig er Elisabeth som sitter i rommet sammen med meg, bare ei fysisk avstøpning av henne, sjølve ideen om Elisabeth er her med meg, på denne sida, den abstrakte sida, som kan kikke inn, men ikke egentlig gripe inn, og med ett går det opp for meg at jeg har klart det, jeg har omsider transcendert over til den andre sida, der tid og rom aldri har eksistert, Elisabeth snur seg i kontorstolen foran meg, smiler, ”skal vi lage vafler!” sier hun.

---

Jeg har ikke skrevet noe mer på Mjuke, svarte stjerner siden siste Tromsø-samling. For omtrent ei ukes tid siden åpna jeg Word-dokumentet for første gang siden da, og bare stirra på det. Nå har jeg gjort det samme. Jeg har åpna Word-dokumentet, lest litt her og der, og jeg trur jeg endelig, kanskje, er klar for å skrive videre.

2 kommentarer:

  1. Veldig fint utdrag, nært og fjernt på samme tid. Lykke til med videre skriving på prosjektet :)

    SvarSlett