mandag 6. mars 2017

Dere kan gjerne kalle dette et nevrotisk-litterært sammenbrudd

Det har oppstått et problem med skrivinga mi. Som de fleste av dere helt sikkert veit, har jeg de siste åra jobba med en roman som inntil videre heter Mjuke, svarte stjerner, og som jeg trur blir ganske bra - alle timene jeg har brukt på å jobbe med den burde i væffal tilsi det. Den er ikke ferdig ennå, men jeg er godt over halvveis, og jeg kan cirka omtrent nesten se åssen det vil ende, hvor det kommer til å slutte. Jeg har med andre ord oversikt, og jeg skriver ganske mye om dagen, nå som jeg har fått utbetalt stipendet mitt og det hele.

Men. Det er et forholdsvis stort men. Jo nærmere jeg kommer å bli ferdig, jo nærmere er jeg å sende romanen fra meg til et eller flere forlag. Og på sett og vis er det jo nettopp det jeg vil - det må vel i bunn og i grunn kunne sies å være hele poenget med å ha lagt så mye arbeid i et litterært prosjekt på denne måten - men nå som slutten er i stadig nærmere rekkevidde, innser jeg i stadig større grad hvor livredd jeg er for å gjøre det. Jeg er så jævlig redd for å sende den fra meg og få avslag og dermed vite at disse - ja, hva blir det, fire åra? - har vært, om ikke direkte bortkasta, så ikke så langt ifra heller. Jeg er jævlig redd for å få avslag og aldri skrive et ord igjen, og plutselig befinne meg i slutten av tjueåra, uten relevant utdanning for noen andre ting enn skriving, ha satsa alt på skriving, for bare å finne ut at det eneste jeg egentlig kan, er egentlig ikke noe jeg kan i det hele tatt. Å skrive blir vanskeligere og vanskeligere og tar lenger og lenger tid for meg, så la oss nå si at jeg får et avslag og beslutter å begynne på noe helt nytt - hvor lang tid kommer det til å ta meg? La oss si at jeg til sammen kommer til å bruke fem - seks år på dette prosjektet, og jeg brukte omtrent tre år på det forrige prosjektet, kommer jeg da kanskje til å bruke ti år på neste prosjekt? Ti år med å jobbe deltid på en jobb jeg gruer meg til å gå på, for å ha nok penger og tid til å drive med noe som kanskje heller ikke leder noen vei?

Jeg veit virkelig ikke hvor jeg vil hen med dette, for jeg kan ikke komme på noe noen kan si eller gjøre for å få meg til å ha litt mindre angst for å fullføre romanen min - kanskje bortsett fra å love meg en utgivelse, uten at jeg forventer at noen av dere skal gjøre dét heller. Det er bare det at skriving begynte som en hobby, men har nå endt opp med å bli så sinnssykt viktig for meg at jeg faktisk ikke aner hvor jeg skal gjøre av livet mitt om ikke dette går.

Jeg veit at jeg ikke er den dårligste til å skrive i hele verden, for jeg hadde ikke kommet inn på forfatterstudiene eller publisert tekster i tidsskrifter og antologier hvis jeg hadde vært det, men hva om jeg tross alt likevel ikke er god nok?

7 kommentarer:

  1. Jeg tror alle tenker disse tingene. Ikke bare folk som fyller dagene med kreativt arbeid, men alle. Lærere, sykepleiere, politi. Alle er redde for at de ikke egentlig er noe flinke, når alt kommer til stykket, eller at ingen enda har "avslørt" deg for den svindleren du egentlig er. Men det går jo stort sett bra. Jeg vet ikke om noen som har blitt "avslørt", og du kommer nok til å få utgitt dette til slutt også. Du er en såpass erfaren skribent at du nok hadde hørt en liten stemme av selvinnsikt fortelle deg det langt, langt inne hvis dette prosjektet var helt dødfødt.

    SvarSlett
  2. Vil bare understreke at avslag slett ikke trenger å handle om kvaliteten på manuset! Med mindre forlaget eksplisitt sier at det ikke er bra nok, skal du ikke ta det personlig.

    Ikke glem at forlag mottar flere hundre (eller enda mer) manus i året. Havner ditt manus uheldigvis nederst i bunken på skrivebordet, kan det hende det rett og slett ikke er "plass" til deg: Mange forlag er sterkt bundet av markedsavdelingen sin, noe som blant annet vil si at hvis de allerede har avtalt å utgi X antall bøker i din sjanger i år, så er det ikke engang noen vits i å lese manuset ditt - og det refuseres.

    Husk også at STORE forfattere som J. K. Rowling og Samuel Beckett ble refusert flere titalls ganger før de fikk utgitt sine bøker.

    Alt dette for å si høyt og tydelig: IKKE GI OPP <3

    SvarSlett
  3. Bare så du veit det, så er jeg veldig glad i deg og en dag vil jeg ta deg med til Japan og jeg har trua på både deg og prosjektet (jeg har mer trua på deg enn på meg, men det er en annen sak). Jeg digger åssen du har utvikla deg som skriver/ordguru/setningssjåvinist!

    Som det skrives over her, ikke gi opp. Du kan ikke gi opp, du får ikke lov til å gi opp. Du er for flink og en dag blir det din tur, kanskje nå, kanskje siden. Og fortsett med å publisere tekster i antologier, studentblekker på Blindern, overalt! Send inn utdrag til Drammens Tidende for litt egenreklame. Jeg heier og vil alltid heie på deg og det du gjør. For du er så vanvittig flink.

    SvarSlett
  4. Du er god nok. Og jeg er sikker på, du en dag vil føle følelsen inden i dig selv. Du er god nok. Uanset om du er forfatter eller ej. Det er noget med at hive din stærke kraft hjem, tror jeg. Fremfor at gi´den til andre. Det er let nok for mig at sige. Jeg forstår godt, hvor du er. Bare vid, at din sikkerhed vokser med tiden. Din indre sikkerhed. At livet er en flod, og at du ikke ved, hvordan alting er om nogle år. De ydre omstændigheder.
    I Danmark er vores dronning kunstner. Og hun blev engang spurgt, om hun ikke oplever, det er begrænsende for hendes kunst at være dronning. Hun svarede klogt, synes jeg. At alting har en ramme. Også kunst. Det er begrænsende for hende, at hun aldrig nogensinde kan vide, om folk kun kan li´hendes kunst, fordi hun er dronning. Om hun kun får lov at udstille nogle steder, fordi hun er dronning. Hun kan aldrig vide, om folk virkelig kan li´det, hun skaber. Det er min ramme, siger hun. Og den slås jeg op af. Men alle kunstnere har rammer. Nogle er meget fattige - og så er fattigdommen deres ramme. Nogle er farveblinde - det er deres ramme. Jeg er dronning - det er min ramme. Man slås med materialet - i dit tilfælde Kristine, ordene og fortællingen, men man slås også med ens livsomstændigheder. Og i dit tilfælde: Dit dumme deltidsjob. Selvfølgelig er der også vild lykke og alle andre følelser i hverdagen og skaberiet. Men slåskampene er også en del af kunsten. Et vilkår, som du ikke kan skille fra din kunst.
    God kamp og 8 marts: )
    Kærlig hilsen fra Laila

    SvarSlett
  5. Ps: Jeg sendte den her artikel til mine veninder i dag, i anledning af 8 marts. Måske kan du også bruge den? http://atlasmag.dk/kultur/dannelse-%E2%80%93-den-ny-utopi

    SvarSlett
  6. Du er god nok i deg selv. Ingen har noen garantier om noe noengang, men uansett blir aldri kraften og det skapende arbeidet bortkasta. Lykke til og skriv :)

    SvarSlett
  7. Tusen takk for mange fine kommentarer, jeg veit nesten ikke hvor jeg skal begynne engang. Men dere er skikkelig bra alle sammen, og jeg er så takknemlig for at dere tar dere tid til å skrive til meg. Jeg føler meg bedre nå, men jeg veit at disse tankene kommer til å komme igjen. Da skal jeg finne fram disse kommentarene <3

    SvarSlett