Dere kan gjerne kalle dette et nevrotisk-litterært sammenbrudd

Det har oppstått et problem med skrivinga mi. Som de fleste av dere helt sikkert veit, har jeg de siste åra jobba med en roman som inntil videre heter Mjuke, svarte stjerner, og som jeg trur blir ganske bra - alle timene jeg har brukt på å jobbe med den burde i væffal tilsi det. Den er ikke ferdig ennå, men jeg er godt over halvveis, og jeg kan cirka omtrent nesten se åssen det vil ende, hvor det kommer til å slutte. Jeg har med andre ord oversikt, og jeg skriver ganske mye om dagen, nå som jeg har fått utbetalt stipendet mitt og det hele.

Men. Det er et forholdsvis stort men. Jo nærmere jeg kommer å bli ferdig, jo nærmere er jeg å sende romanen fra meg til et eller flere forlag. Og på sett og vis er det jo nettopp det jeg vil - det må vel i bunn og i grunn kunne sies å være hele poenget med å ha lagt så mye arbeid i et litterært prosjekt på denne måten - men nå som slutten er i stadig nærmere rekkevidde, innser jeg i stadig større grad hvor livredd jeg er for å gjøre det. Jeg er så jævlig redd for å sende den fra meg og få avslag og dermed vite at disse - ja, hva blir det, fire åra? - har vært, om ikke direkte bortkasta, så ikke så langt ifra heller. Jeg er jævlig redd for å få avslag og aldri skrive et ord igjen, og plutselig befinne meg i slutten av tjueåra, uten relevant utdanning for noen andre ting enn skriving, ha satsa alt på skriving, for bare å finne ut at det eneste jeg egentlig kan, er egentlig ikke noe jeg kan i det hele tatt. Å skrive blir vanskeligere og vanskeligere og tar lenger og lenger tid for meg, så la oss nå si at jeg får et avslag og beslutter å begynne på noe helt nytt - hvor lang tid kommer det til å ta meg? La oss si at jeg til sammen kommer til å bruke fem - seks år på dette prosjektet, og jeg brukte omtrent tre år på det forrige prosjektet, kommer jeg da kanskje til å bruke ti år på neste prosjekt? Ti år med å jobbe deltid på en jobb jeg gruer meg til å gå på, for å ha nok penger og tid til å drive med noe som kanskje heller ikke leder noen vei?

Jeg veit virkelig ikke hvor jeg vil hen med dette, for jeg kan ikke komme på noe noen kan si eller gjøre for å få meg til å ha litt mindre angst for å fullføre romanen min - kanskje bortsett fra å love meg en utgivelse, uten at jeg forventer at noen av dere skal gjøre dét heller. Det er bare det at skriving begynte som en hobby, men har nå endt opp med å bli så sinnssykt viktig for meg at jeg faktisk ikke aner hvor jeg skal gjøre av livet mitt om ikke dette går.

Jeg veit at jeg ikke er den dårligste til å skrive i hele verden, for jeg hadde ikke kommet inn på forfatterstudiene eller publisert tekster i tidsskrifter og antologier hvis jeg hadde vært det, men hva om jeg tross alt likevel ikke er god nok?