søndag 17. mars 2024

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:


Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.


Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som VannfallHar døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

2 kommentarer:

  1. Selv om jeg ikke formelt har noen autismediagnose så kjenner jeg meg veldig igjen i dette for det er ganske likt med meg. Jeg blir heller ikke påvirket av å se et bilde fra Gaza selv om jeg selvfølgelig syns det er forferdelig og jævlig det som skjer der og om noen snakker om noe ekkelt mens jeg spiser så takler jeg det helt fint. Men jeg har masse omsorg for folk uten å trenge å måtte forstå det de går gjennom og på en måte føler jeg at det egentlig er nesten mer empatisk enn å trenge å føle andres smerte for å forstå dem og føle med dem.

    (Lite innspill angående Gaza spesifikt: for meg er det en ekstragreie med at jeg tror en grunn til at jeg sliter med å ta det som skjer i Gaza innover meg er at jeg har en sånn greie med at om det er snakk om en person eller noen få personer så føles det personlig for meg, sånn jeg var veldig engasjert i hvordan det gikk med han syvåringen som gikk seg vill i skogen i høst, men når det er så stort og så mange så blir det bare tall, jeg klarer ikke å personliggjøre hver enkelt av flere tusen, i tillegg til at jeg tror en del av meg ikke klarer å ta det innover meg fordi jeg vet at det ikke hadde hjulpet om jeg gjorde det i og med at jeg ikke orker menneskemengdene med å være med på demonstrasjoner, jeg har ikke penger å donere og jeg orker ikke tanken på å miste onkel Andreas og Eurovision samme år. Og for noen er alt det bare selvopptatt og teit, men ja, ting er som de er.)

    Jeg blir selv oftere virkelig rørt av filmer, bøker og tv-spill og for min del i veldig stor grad musikaler. For meg er musikaler særlig terapi fordi det er med å se en musikal jeg kommer best i kontakt med følelsene mine og når jeg forlater en teatersal etter en særlig flott musikalopplevelse er det som om hele jeg vibrerer og kribler, det er så sanselig og instinktivt at jeg ikke klarer å forstå det fullt ut selv. Sånn i stedet for psykologer eller medisiner, om man kunne fått musikalbilletter eller katter å kose med på resept, det hadde vært så konstruktivt at jeg skjønner ikke hvorfor det ikke har blitt begynt med, det ville jeg ordnet med en gang om jeg var president av universet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skjønner hva du mener. Dessverre er det sånn for meg og, det med at antall døde liksom bare blir et tall mener jeg, og jeg syns ikke det gjør oss til noen dårligere mennesker, for det ER tross alt veldig vanskelig å faktisk sette seg inn i grusomhetene når man for det første allerede er blasert av tragiske nyheter, og når artiklene om Gaza-krigen vinkles og presenteres som de gjør. For meg så blir det bare "mange døde", litt som at når hendelser befinner seg flere titalls tusen år tilbake i tid, blir det bare "skikkelig lenge siden", eller at mangemillionærer og milliardærer bare blir "ekstremt rike." Og jeg syns det brukes en litt krass og ekskluderende retorikk av enkelte aktivister i kanskje særlig denne saken (har sett noe i duren "hvis du kan se denne videoen uten å føle noe, er du hjerteløs" og "hvis du faktisk er et medmenneske, møter du opp på denne demonstrasjonen"), og det føles ekstremt unødvendig å demonisere folk med funksjonshemminger og psykiske lidelser som for eksempel ikke klarer å føle empati på den måten eller takler store folkemengder, når man antakelig ville bedrevet mer produktiv aktivisme ved å faktisk gå etter politikere og andre med reell makt, ikke engstelige enkeltmennesker som gjør så godt de kan med det utgangspunktet de har.

      Selv om jeg ikke deler din fascinasjon for musikaler, klarer jeg å se for meg at det kan være sånn. Det er en helt spesiell magi som oppstår i det som er øyeblikksorientert, som for eksempel en ferdig innspilt film som vil være den samme hver gang man ser den, ikke kan få til.

      Slett