.gif)
.gif)
Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.
TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.
Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!
Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!).
