Gassutslipp

Hadde ikke livet sånn generelt vært så mye enklere for oss gamere hvis bare alle spill hadde kommet med en advarsel hvis de var for engasjerende? Jeg mener, det står jo advarsel på hvis spillet inneholder sex, dop, vold, horror osv., men jeg skal ærlig innrømme at et overdrevent engasjement faktisk har voldet meg uendelig mye mer skade enn hva for eksempel litt tilfredsstillende dreping har gjort. Sånn som nå, for eksempel. Jeg sitter foran PC'en og koker. Hvorfor? Fordi de forbanna zuluene har kasta atombombe etter atombombe over byene mine. Forurensinga øker, folketallet synker, og det samme gjør poenga mine. Og når jeg endelig har blitt så provosert at jeg tenker "faen, jeg gidder ikke mer!" og trykker på retire-knappen oppe i menyen, hva ser jeg? Jo, min perfekte score på over 70 % som Scheherazade Ironfist er av mystiske grunner sletta! Vosj, tatt av vinden, som om den aldri hadde eksistert... Og for å gjøre vondt verre, har jeg ikke mer sjokolade igjen etter Sverigeturen heller. Jeg trenger en klem...

Mer om feminisme

Én ting til før jeg forlater temaet for denne gang: hva er det som gjør The Distillers til et bedre band enn Rancid? Og Arch Enemy til et bedre band enn In Flames? Jo, det skal jeg si deg. Brody Dalle og Angela Gossow. In your face.

Om feminisme

Er jeg feminist? Jeg er ikke sikker. Jeg er medlem av Rød Ungdom, og jeg kan på ingen måte se logikken i at menn skal tjene mer enn kvinner for likt arbeid, eller at en mann kan bli valgt foran ei kvinne i jobbsammenheng fordi kvinna jo kan bli gravid, og da må hun ha fødselspermisjon, og da er det jo mer praktisk å ha en mann. MEN. Når jeg blir spurt om jeg ikke syns at porno framstiller kvinna som et sexobjekt, er jeg veldig usikker på hva jeg skal svare. Det er det to grunner til. Den ene grunnen er kanskje den som gjør mitt manglende svar innlysende, nemlig at jeg aldri har orka å se mer enn maks tredve sekunder av en pornofilm. Og den andre er det at, joda, kvinna blir vel kanskje framstilt som et sexobjekt, men helvete, da, det gjør da mannen og!?

En annen ting ved feminisme. Jeg kom på det i samtale (eventuelt wall-to-wall, som det kalles i disse dager) med Ingrid med oransje hår. Ta for eksempel det evig geniale spillet Dead or Alive. De kvinnelige karakterene i det spillet har utringninger til navlen, og da snakker vi om de uskyldige av dem. Da jeg spilte det spillet første gang, var det første som slo meg at de jentene var helvetes tøffe, pene og stilige. Og jeg følte på ingen måte at min posisjon som kvinne var undertrykka av den grunn. Jeg følte ikke at spillet framstilte mitt kjønn som et sexobjekt. For det er tidvis fint med store utringninger. Ikke det at jeg er så fan av å gå med dem sjøl, men det hadde jeg nok vært hvis jeg hadde hatt et litt større frontparti, men altså; det er jo ikke noe i veien med store utringninger. Tvert imot framhever det kvinneligheten, og hvis ikke dét er feminisme, så veit ikke jeg! Det blir litt som å blåse seg opp over at gutta går i bar overkropp - ammagad, de framstiller seg sjøl som sexobjekter! Eh, nei, de gjør det fordi det er varmt. Eller fordi det er fint. Uansett grunn, så hadde de nok blitt sett på som mannssjåvinister om de hadde påstått at det framstile dem som sexobjekter. Du er med meg?

Saken er at jeg syns at hele ideen med feminisme har tatt litt av. Full likestilling mellom kjønn - ingenting er bedre, men kvinner trenger ikke å gå i burka for å unngå å bli beskyldt for å underkaste seg den mannlige lyst. Har man et pent frontparti er det vel like naturlig å framheve det som å framheve pene øyne? Jeg bare nevner det.

Og som ei avsporing helt til slutt: jeg lovte jo å holde dere oppdaterte om åssen nyttårsforsettet mitt pludra og gikk. Vel, her har dere svaret: rett til helvete! Jeg sitter per akkurat nå og drikker sprite og spiser kinder maxi, faktisk. Så, kjære venner, jeg er en synder igjen! Ingen grunn til dårlig samvittighet!

Skrive, skrive, skrive, skrive...

Jeg innrømmer det gjerne; skriving er vel kanskje det jeg lever og ånder for mest her i verden. Historiefortelling sånn i det hele tatt er vel menneskehetas aller største skatt. Det å skape sin egen verden med ord, å formidle et budskap gjemt i bokstaver, å la en annen ta del i en hemmelighet... Akk, jeg elsker skriving.

Men. Det er jo alltid et men. For det første fins det skrivesperre. Men det fins også prestasjonsangst, og det fins stressangst, eller hva jeg skal kalle det. Det er sistnevnte jeg for øyeblikket lever av. Jeg har nemlig overvurdert meg sjøl, undervurdert min egen evne til å unngå kjedsomhet, og har så mange jern i ilden at jeg blir tullerusk. Jeg har... skal vi telle opp her... fire lange prosjekt på gang. Og innimellom er det selvfølgelig dikt, noveller og skolestiler. Og jeg, snill som jeg er, liker selvfølgelig å dedikere greier til folk og dele mine skriblerier med andre. Så er altså problemet at når jeg har så mye å skrive på, går det som regel litt treigt med hver ting. Og når ting går litt treigt med hver ting, begynner de jeg har lovt greiene bort til å mase. Altså, jeg klandrer dem ikke, for det er på det meste flere måneder siden jeg skreiv på prosjekta sist, men det gjør ikke ting bedre heller. Jeg har skygger og dårlige samvittigheter hengende over meg på alle kanter, og jeg føler at jeg aldri kan slappe av fordi jeg har noe å skrive på. Hvis jeg gjør noe annet enn å skrive, får jeg også dårlig samvittighet, særlig hvis jeg tenker på hvor langt jeg kunne ha kommet hvis jeg faktisk hadde skrevet.

Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vil ikke ha trøst heller, ikke sånn egentlig. For all del, vil du gi meg trøst, så be my guest, men det er jo min egen feil, dette her. Men igjen, så veit jeg ikke hvor jeg vil med blogg i det hele tatt. Det er vel bare for å la folk få innblikk bak kraniet mitt. Så nå veit dere at jeg stresser med skriving. Og jeg får rett og slett lite lyst til å skrive heller. Det er når jeg først har satt meg ned med det at det blir gøy. Og noe annet jeg er redd for, er at hvis jeg ikke er hundre prosent i humør til å skrive, så kanskje det jeg skriver blir skikkelig dårlig. Men inspirasjonen kommer ikke av seg sjøl heller, og jeg kommer væffal ingen vei ved å bare unngå å skrive. Det er når jeg først har tvunget meg i gang at inspirasjonen kommer. Så... kanskje jeg skal skrive litt nå. Trenger... bare... litt... mer... motivasjon... først...

L mania!<3

Trengs det egentlig noe påskudd for å laste opp en masse L-bilder? ... Det var det jeg tenkte.

Det endelige beviset på at jeg ikke trenger profesjonell hjelp

De aller færreste som kjenner meg vil påstå at jeg er en romantisk person. Jeg er liksom... typisk ikke-romantisk, i væffal i andres øyne. Jeg mener, jeg har fobi mot fargen rosa, takler ikke tio tusan röda rosor-opplegget, får hattifnatter i rumpestumpen av bryllup, fiolinmusikk og "I love you!" sagt på en sukkende, kaste-seg-i-armene-på-den-andre-aktige måten og... er egentlig ikke så veldig feminin. Altså, jeg er ikke mandig heller, sånn som jeg ser det, i det minste, men de fleste interessene mine er mer typiske gutteinteresser enn jenteinteresser. Men her kommer altså jeg og avliver ethvert rykte. Jeg er nemlig dritromantisk! Og da snakker jeg ikke om plastic fantastic "romantikk", jeg snakker om skikkelige saker, om å dele en pose smågodt, om å ta en tidligere buss bare for å ta den samme bussen som den utkårede, eller, for den saks skyld, om å vandre i måneskinnet sammen. Og enhver som har problemer med å se for seg meg tenke alt det, kan prøve å regne ut hvor mange ganger jeg faktisk har vært forelska, for det er ikke få, skal jeg si deg. Konklusjonen: jeg er romantiskromantiskromantisk.

Men innlegget skulle egentlig ikke handle om hvor romantisk jeg er, da. I væffal ikke helt, sjøl om det absolutt er ei bisetning. Det er nemlig slik å forstå at enkelte gutter er heitere enn andre. Jada, jada, hør på dypheten sjøl, har nettopp lagt i vei om vandringer i måneskinnet, og så begynner jeg andskotann dundre meg å dure i vei om heithet og anti-heithet, den mest overdrevent overfladiske faktoren av dem alle, MEN, det er fakta. Det er noe alle veit. Enkelte gutter er heitere enn andre, bom basta, punktum finale. Og, typisk som verden liker å være, de heiteste guttene av dem alle har alltid en aldri så liten skavank ved seg. En sånn sykt irriterende skavank, som egentlig ikke er en skavank engang, men bare en sånn absurd detalj som faktisk er avgjørende for om duden er knullbar eller ei. Som betyr alt. Og som regel har den ikke noe med hvor heit han er å gjøre, men det har med noe helt annet å gjøre, noe helt søkt, noe som ikke burde ha betydning, men som utgjør max forskjell.

Nå kommer jeg til å beskrive sjølveste Gullgutten. Nei, det er ikke han jeg har murra om lenge nå, det er en helt annen en, som jeg bevisst har latt være å nevne på grunn av denne "skavanken", eller hva jeg skal kalle det. Nå ber jeg deg vennligst om å sette deg godt til rette, fokusere hjernen på HEITHET, og la fantasien få frie tøyler. Jeg skal ta for meg universets heiteste. Om ikke dét, så en veldig, veldig god kandidat.

Righty-ho. Han er 1,79 høy. Veier 50 kg, altså like mye som meg, og jeg er 1,67 høy, jente, og likevel smal som et kornaks, så du kan jo tenke deg sjøl hvor smellfeit herligheten er, men tru meg, han kler det. Han har svart, meget uryddig hår, ikke egentlig langt, men ikke egentlig kort heller, fordi det er så mye av det, så jeg trur jeg bestemmer meg for halvlangt. Han har grå/svarte øyne, veldig store øyne. Temmelig bleik. Skikkelig sær, spiser snop hele tida, og er DRITSMART. Sånn, wow-smart, liksom. Og han er veldig, veldig singel. Dessuten har han hatt en så smått traumatisk, foreldreløs oppvekst, noe som ikke gjør ham mindre attraktiv, ettersom, la oss innrømme det, folkens, emo-gutter er rett og slett noe av det heiteste man kan oppdrive.

Så kommer den berømte skavanken. Som nevnt har den overhodet ikke betydning for hans uovertrufne heithet, men den er så i veien at om den ikke hadde vært der, hadde livet vært komplett, men siden den er der, sørger den for at jeg rett og slett ikke kan prøve meg på ham whatsoever. Så, nå er du sikkert spent og spør, hva er så denne skavanken? Jo, det skal jeg si deg.

HAN FINS IKKE.

That's right, folks, Gullgutten eksisterer ikke. Ikke i annet enn i 12 (13 medregna det hemmelige volumet) mangabøker, 37 animeepisoder og i mine høyst private fantasier. Likevel kan ikke det forhindre det faktum at han ikke er noen virkelig person. Den 1,79 meter høye og 50 kilo tunge kroppen består ikke av kjøtt og blod, men blekk. Det samme gjelder de dype, svarte øya - ikke mye linse, glasslegeme og netthinne der i gården, nei (wøhø, hør på biologinerden), det er fortsatt blekk som gjelder. Og gjett hva? Også det deilige, bustete, svarte håret er blekk, blekk og atter blekk.

Hvem det er snakk om? L, selvfølgelig! Og om noen dager skal jeg laste opp massevis av bilder av ham for ei felles siklestund, så skjønner dere hva jeg har å slite med. Men ikke før om noen dager. For hvis jeg hadde lasta opp bilder av ham nå, hadde dere sett ham med en gang, og skjønt ting før dere i det hele tatt begynte å lese, og da forsvinner jo hele meninga, ikke sant?

Så. Jeg er fortapt i en animert figur. Det var siste spiker i kista, tenker jeg.

Folket klager, for hva annet er det å gjøre?

Jeg er ikke så fan av fyrverkeri, egentlig, og er en av de få unge her til lands som faktisk mener at forbudet er på sin plass. Jeg mener, folk blir blinde av å få dem i øyet, mister fingre og får brannskader, hus blir påtent, og hunder dør av hjerteinfarkt på grunn av smella. Når det likevel fins folk som klager fordi de ikke får lov til å fyre dem opp sjøl, men får likevel sett akkurat det samme på et torg i byen... Nei, veit du hva, kravstore og bortskjemte og egoistiske er hva de er. Nå veit ikke jeg hvor du står hen i den saken, men jeg måtte bare lufte meningene mine litt, er litt lei av alltid å være den eneste under 60 som faktisk ser fornuften i det hele.