Með suð i eyrum við spilum endalaust

La meg åpne ved å si at et morderisk tordnevær kom og stjal strømmen. Nå er den tilbake igjen etter FIRE FØKKINGS DAGER. Er du klar over hvor lenge det er uten internett? Opprinnelig skulle jeg altså ha posta dette på mandag, men sånn gikk det altså ikke. Så det kommer nå i stedet.

Men, altså, mandag. Det var den 23. juni, det. Og for dere som ennå ikke har sett lyset, kan jeg informere dere om at det betydde dette:


Det stemmer. 23. juni var lanseringsdatoen for gudenes nye album. Sånn helt egentlig hadde jeg store planer om å forhåndsbestille det fra hjemmesida deres, og det hele så ut til å gå som planlagt, helt til jeg fikk opp beskjed at siden jeg av en eller annen grunn ikke er registrert i folkeregisteret eller noe annet tullball, greide ikke de derre folka jeg skulle bestille av å godkjenne adressa og navnet mitt, fordi de liksom ikke hadde noen ekte person å linke det opp mot. Jeg blei FORBANNA. Så jeg sendte mail til folka, og søyt og klaga over situasjonen min, og har ennå ikke fått svar.

Dermed måtte jeg ta det på gamlemåten. Den første mandagen i ferien er jo alltid hellig, og skal feires med å sove til tidligst klokka ett, men den mandagen brøyt jeg en årelang tradisjon ved å stå opp halv åtte for å nå ut til Magasinet (kjøpesenteret i Drammen sentrum, suckers) til åpningstid klokka ni. Med på lasset skulle Vibeke (filosofagrisen, og yours truly's søster) være, men makan til diva! For da vi vekkeklokka ringte, og vi så at strømmen var gått, var det ikke snakk om at hun skulle dusje før det var blitt lyst nok til å dusje! Jeg prøvde meg på en alvorsprat. Hallo, sa jeg, det funker å dusje i mørten. Det er jo bare vann, liksom. Men neida! For Vibeke kunne jo så klart ikke se hvilke klær hun skulle ha på seg, og det innbød jo til ei mindre krise. Med andre ord måtte jeg se meg pent nødt til å vente til sola stod høyere på himmelen så hun fikk sett hvilke klær hun skulle ha på seg. For jeg har jo ikke førerkort, alderen til tross, og... det er faktisk litt dramatisk å gå 2,5 mil til fots, i væffal for en som meg. Så jeg måtte pent vente.

Men åh, jeg fikk kjøpt engleverket rundt klokka elleve i stedet! Jeg var først livredd idet jeg gikk inn i Drammens nyåpna Platekompani - for hey, den var jo ingen steder! Så måtte jeg skjelvende gå bort til kassa for å høre om de hadde den. Med tidenes lureste smil - jeg kødder ikke; det lukta rev lang vei - sa ekspeditøren at joda, det hadde de, og så lå den der, da. På disken. Smilte til meg. Så betalte jeg og snudde meg - bare for å finne ut at de hadde stilt den ut heeelt ved inngangen. Så det var der det lure smilet kom fra.

Tilbake i heimen var det å leite fram discmanen, skru på og nyte...

Mange kritikere hevder at nyeste albummet er det gladeste og mest hurra-meg-rundt-prega foreløpig. Og på en måte kan jeg si meg enig. Takk...-albummet var langt mer melankolsk og dramatisk, men melankolien var ikke helt borte fra Með suð i eyrum-albummet heller. Jeg mener, teksten til All Alright, deres første sang på engelsk (og jeg blei ikke skuffa - jeg mener, skeptisk var jeg jo, ettersom islandsken selvfølgelig er varemerket deres, men selvfølgelig gjorde mine serafer meg til skamme. Jónsi er jo ikke Britney Spears heller, og det høres Sigur Rós ut, til tross for at det er på engelsk) er det tristeste jeg har hørt på lenge. Og melodiene til Straumnes og Fljótavik... Nei, det er kanskje ikke samme håpløsheta som for eksempel på Svo hljótt fra Takk..., men melankolsk, det er det. Og selvfølgelig ikke desto mindre vakkert.

Men til dels skjønner jeg jo hva de mener! Gobledigook er jo en gladsang jeg har hatt på hjernen lenge, men siden den er gammalt nytt, går jeg over til en annen humørvekker - Inní mér syngur vitleysingur. Melodien er jo hoppeslott, såpebobler og trampoline på én gang! Og vi må jo ikke glemme den lekreste og snertneste teksten noensinne ("ég sér þig nakinn" - tihi!) som det er umulig å ikke elske ved første, eh, ørekast.

Men min favoritt på albummet er utvilsomt Góðan daginn. Noe så vakkert og skjørt og lykkeskapende er det lenge mellom hver gang jeg hører. Altså, bare vær med meg på én ting - glede og lykke er to forskjellige ting, sant? Glede er sånn hoi og hei og piruetter, mens lykke er grønne enger og blå himmel og salige smil - akkurat som den Windows-bakgrunnen, haha. Og denne sangen er lykke. Ikke glede, men lykke. Jeg flyter på den. Og vil grine fordi verdens mest fantastiske band - det var en underdrivelse - greier å formidle følelsen av nettopp en god dag på den aller beste måten. Faktisk, følelsen jeg fikk av å høre den første gang minner litt om stemninga som Ebbas dikt glede etter midnatt: formidler. Les diktet, og hør så på sangen - skulle tru de to der var inspirert av hverandre. Symbiose, liksom. Og Ebba, hvis du tilfeldigvis leser dette, så vit at jeg nettopp ga deg et kembokompliment! Det at jeg sammenligner deg med Sigur Rós, er som at den lokale presten sammenligner deg med Jesus.

Men åh.


Dette er kjærlighet <3>