Sofies verden (1999)

Det er ikke måte på hva skolepensumet får elevene sine til å se. Bedre enn normal norskundervisning, for all del, men likevel. Bare ville ha dette nevnt for å få folk til å unngå å gjøre seg opp egne meninger om åssen i all verden jeg egentlig ender opp med å se filmer som denne.

Snart 15 år gamle Sofie får en dag et mystisk brev i posten. "Hvem er du?" er alt som står - ingen avsender, ingenting. Flere slike mystiske brev begynner å komme, og en dag får hun til og med en snerten videofilm, som viser en svenske i Athen, som på en eller annen merkelig måte kan kommunisere direkte med Sofie. Hvis hun spør om noe i stua, svarer han. Etter hvert møtes de i virkeligheten, og hun får greie på at hans navn er Alberto Knox. Han har en måte å reise gjennom tida på, og tar Sofie med til blant annet middelalderen, renessansen og den franske revolusjonen. Det er flere rare ting som skjer, blant annet finner Sofie et skikkelig sprøtt hus med et speil som viser ei jente som ligner på henne sjøl, bortsett fra at det ikke er henne. Og hvem er Majoren som Alberto hele tida snakker om?

Til tross for at den tar utgangspunkt i ei helt sikkert genial bok som har et dritspennende plott (har aldri lest den, men har så sinnssykt lyst - hadde av den grunn ikke mange planene om å se filmen først og få hele opplevelsen spolert, men som nevnt: som elev er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg for pensum), er den aldri det minste engasjerende. Hovedrollefrøken Silje Storstein er slettes ikke dum, men mora hennes er bare manisk masete og lite troverdig. Det samme gjelder veldig mange av de andre bifigurene. Og hva er egentlig greia med norsk film og svensker? De er ikke så jækla underholdende at det gjør noe.

Men det er ikke bare det overdrevne moderskipet som plager meg med sin lite troverdige tilstedeværelse. Flere sekvenser virker så animerte at jeg har store problemer med å sette meg inn i det hele. Sofies stadige spørsmål om "hvem er jeg?" og "hvem er du?" med et lett drømmende, fjernt blikk og veldig åh-så-filosofisk tonefall (noe som sikkert ikke er skuespillerens feil, stakkars, for hun har sikkert blitt fortalt å si det nettopp sånn) greier jeg ikke å se for meg at en oppegående femtenåring i edru tilstand er i stand til å stille, væffal ikke i fullt alvor, som vår venn Sofie gjør. Klasseromscena der Sofie leser stilen sin, og torden og regn bryter løs på kommando, har jeg også store problemer med ikke bare å fordøye, men å trykke inn i kjeften i det hele tatt uten skepsis.

Dessuten er det sjølve historia, da. Jeg tviler ikke på fortellerevnen til herr Gaarder, for jeg har lest både Appelsinpiken og I et speil, i en gåte, og veit at han er en mann som kan sakene sine, men det er heller regissør Eirik Gustavson (eller var det Erik?) som jeg skuler litt stygt på. Uten at jeg vil røpe for mye, kan jeg si at slutten er helt ekstremt søkt og kommer som julekvelden på kjerringa, nesten uten glidende overganger og forberedelser. Greit nok at det skal være et sjokk og en overraskelse, men fortsatt... Altså, den er jo i og for seg interessant, men det kunne med fordel ha vært lagt opp til den litt tidligere.

Og la oss ikke glemme at den er så kjedelig! Så veldig, veldig kjedelig uten noen høydepunkt, kanskje så vidt det er å ane litt spenning i mosen mot slutten der, men ellers er det ganske platt. Og hva er vitsen med han blonde duden med boybandsveis?

Nei, jeg er ikke imponert. Kanskje er jeg bare for kvikk til å dømme norsk film fra nittitallet med malplasserte svensker og dustete sveiser, men engasjert, det var jeg aldri.

Dommeren har talt: 2