Fahrenheit 9/11 (2004)

Skal innrømme det, jada: jeg er veldig glad i Michael Moore. I den grad man kan være glad i noen man ikke kjenner, altså. Derfor er det litt trist at denne ikke er heeelt på høyde med Bowling for Columbine og Sicko (som jeg ennå ikke har sett fullstendig ferdig - pokker ta utålmodige klassekamerater som mener at vi slutter når vi slutter, og ikke faen om det er vits i å se de siste ti minuttene av en film), men ja.

Denne gangen ser herr Moore på, du gjetta riktig, hendelsene etter da-du-veit, og vår venn herr Bush er en av hovedpersonene. Og, hvis du ikke har oppfatta det ennå, dette er for all del en dokumentar.

La meg si det sånn: denne slo meg ikke umiddelbart som en klassiker i sin sjanger, til forskjell fra tidligere filmer signert M. Moore. Førsteinntrykket var derimot at den var rotete bygd opp uten noe egentlig fast rød tråd. Det viste seg faktisk å stemme ganske bra. Altså, en slags rød tråd er det der, men den er blass i fargen, kanskje litt rosa. For joda, det har på en måte sammenheng. Alt dreier seg jo om etterdønningene av 11. september, men der vår mann tidligere har fokusert på noe spesifikt, hoppes det her litt rundt omkring. Det er flere forskjellige aspekt som angripes, og det er for så vidt ikke noe gærent i det, hadde det ikke vært for at filmen ender et helt annet sted enn der den starta. I stedet for å gå dypere inn på bare noen få eller ett tema, får man et overfladisk blikk på ganske mange. Jeg skal innrømme at den tar seg opp mot slutten etter en ganske famlende begynnelse, og for de som har blitt litt kjent i Moore-land, kommer her til å kjenne igjen element som følelelsesladde tårer-i-øyekroken-øyeblikk, satiriske filmer i filmen og spydige sidekommentarer. Til å begynne med, derimot, virker den litt... ufokusert, liksom. Jeg hadde nesten glemt hva filmen egentlig handla om da vi fikk footage fra en viss dato servert, og jeg kom på det igjen. Dessuten er begynnelsen egentlig litt... tørr. Du veit, fakta og sånn. Det kler ikke helt herr Moore, syns jeg.

Og en ting savna jeg virkelig: et skikkelig klimaks. Har du sett tidligere filmer av ham, veit du at har en slutt av dimensjoner å se fram til. Du forventer at Michyboy gjør noe helsprøtt og setter statene på huet i noen sekunder. Han gjør det for så vidt her og, men det som er toppunktet her virker litt blasst i forhold til hva han tidligere har gjort.

Men herregud, hør som jeg klager, da. Dette er jo ingen dårlig film! Den er samfunnskritisk som bare fy, og det er presentert på en sånn måte at man ikke må være statsviter for å sluke hver eneste politiske bit vi får. Du ler, griner og måper om hverandre. Og når det da likevel ikke gikk helt til topps, så er det fordi jeg har sett hva herr Moore kan få til. Hvis han virkelig, virkelig vil, altså.

Dommeren har talt: 4