De gales hus (2008)

Aina hopper inn gjennom et butikkvindu i håp om at glassbitene vil ta livet av henne, men våkner til sin store skuffelse opp igjen på et sjukehus. Det tar derimot ikke lang tid før det går opp for henne at det er ikke bare et sjukehus hun er innlagt på - det er et mentalsjukehus. (Dikemark, faktisk, som er i Lier. Hurra! Beklager digresjonen...) Her lærer hun både de andre på avdelinga hennes og seg sjøl å kjenne, samtidig som hun, for å bruke en klisjé, prøver å finne tilbake igjen til livet.

Hva er det så å si om Karin Fossums nyeste bok-til-film? Ingrid Bolsø Berdal, hovedrollekvinne, er jo ei habil dame. Kanskje krevde det ikke all verden å fly rundt på fjellet og skrike som i Fritt vilt, men det er jo en grunn til at hun har fått et helt hav av filmtilbud å svømme rundt i i etterkant. Her viser hun hva hun er god for, og veksler mellom å være kald, kynisk, kontrollert og urørlig til å hente fram de mer psykotiske sidene idet hun hyler, løper, slår og banner. Litt uvant å høre henne med Oslodialekt, men det funker. Og så blir jeg så glad hver gang jeg ser Rolf Kristian Larsen a.k.a. Jarle Klepp/han med beinet.

Så med skuespillerne på det tørre og location i Lier, har vel filmen hele utgangspunktet som skal til for å skytes til himmels. Dessverre går det ikke heeelt opp. For all del, dette er ingen dårlig film, men som publikum får du følelsen av å sitte og vente på et høydepunkt som aldri kommer. Riktignok har ikke boka, skal jeg tru kjenner Nina, et veldig klart klimaks sjøl, men det er noe annet når det er bok. Bøker har den egenskapen at de kan skildre følelser og gjøre dem til sjølve opplevelsen. En kompetent regissør kan også greie det, og ikke ett vondt ord om fru Eva Isaksen her, men når man veit at det for det meste har gått i krim for hennes regissørvedkommende, er det kanskje ikke så rart i at hun sliter med å formidle det indre som tilsynelatende har gjort boka til det den er? Enkelte filmatiske knep, som de fallende glassbitene som til tid og annen dukker opp, er tatt i bruk, men ellers er det litt snevert. Voiceoveren kan liksom ikke helt veie opp for mangelen på dybde heller.

Men som sagt, dårlig er det ikke. Den har absolutt sine øyeblikk. (Galgen)humoren er tilstede i alle fulle fall, og de nevnte gode rolleprestasjonene gjør at du aldri kjeder deg, men følger engasjert med. Karakterene her er interessante og unngår å bli todimensjonale, men likevel: når voiceoveren tar til å forklare hva som skjedde med alt og alle, og du skjønner at lysa snart kommer på igjen, føler du deg liksom litt snytt. Hvor blei det av slutten?

I hendene på en som ikke primært holder seg til krim (Mors Elling skal visst heller ikke være all verden, etter hva jeg har hørt) kunne nok dette ha gåt mye bedre. Gi meg sårheta, melankolien og den absurde gleden vi fikk i O'Horten gjennom dennes regissør Bent Hamer, og jeg skal trille et snillere terningfjes i neste omgang.

Dommeren har talt: 4