Man cheng jin dai huang jin jia (2006)

Eller Slaget om den forbudte by, som den norske tittelen er.

I denne filmen er det så mange intriger at det nesten er rart at regissør Zhang Yimou valgte å faktisk lage en film, og ikke en såpeserie. Hør bare (og merk deg, dette er bare et snevert utvalg): Keiserinna under Tang-dynastiet i gamle dagers Kina har innleda et forhold med stesønnen sin. I følge keiseren lider hun av blodmangel, og hun må derfor ta en medisin som han har stelt i stand til henne. Hva hun ikke veit, er at i den har han fått livslegens datter til å blande inn en type sopp som vil føre til at hun gradvis kommer til å miste forstanden. Hva han ikke veit, er at hun planlegger et kupp mot ham. Dattera til livslegen, på si side, har derimot også et forhold til keiserinnas tidligere nevnte stesønn, og har dermed sitt å stri med sjøl. Samtidig har Wan, den eldste av keiserinnas biologiske sønner, vendt tilbake etter tre år i militærtjeneste.

Det første som slår deg ved filmen, er hvor voldsom og prangende den er. Den er visst Kinas mest budsjettsprengende film så langt i landets filmhistorie, og det syns. Omgivelsene er så overdådige at man ikke tviler et sekund på hvor stort, flott og mektig Den forbudte by var for mer enn tusen år sia. Og så har vi jo Gong Li, da. Hun er så vakker at er hun med i ei scene, er sjansen stor for at du ikke greier å få med deg hva som skjer fordi du ikke greier å ta øynene fra henne. Hadde det ikke vært for at jeg har likt Zhang Yimous tidligere filmer veldig godt, hadde jeg garantert sett filmen bare fordi hun er med i den. I tillegg har den enkelte fiffige slåsscener som er som Tusenfryd, bare for øyet.

Men det kan late til at herr Yimou har tatt seg litt vann over hodet når det gjelder å lage en storslått film som samtidig har et intelligent plott. Det kan virke som om snirkelsnarkel-historia rett og slett blir for smart for ham, og det som kunne ha endt opp som finurlig og snedig, blir egentlig mest rotete. Så snart én konflikt virker utforska, blir vi presentert for en ny, og når ikke den lenger er så interessant, kommer det en ny en, og en ny en, og en ny en! Aldri skal denne lange remsa av Hotell Cæsar-materiale ta slutt, og man sitter der og føler at komplotta blir slengt i trynet på en i tur og orden. Dessuten hadde jeg virkelig sett fram til den delen av filmen som gjorde mannens tidligere gemakker til fyrverkeri i filmformat: slåssinga. I Yimous mesterverk fra 2002, Hero, blei vi presentert for scene etter scene med kampsport så nydelig at det er en kunst. Også Slaget om den forbudte by har sine øyeblikk, men de er få og kortvarige. Her er det satsa tyngre på ei gjennomarbeida historie, noe som har vist seg å ikke funke så bra likevel.

Men altså, det er mye å ta av her likevel. Til en viss grad er det spennende å komme til bunns i sammensvergelsene, i væffal på begynnelsen, før du har rukket å bli lei av dem. Dessuten er den filma så nydelig at bare det å se den for estetisk nytelse sin skyld ikke bør være helt utelukka.

Dommeren har talt: 4