The Great Dictator (1940)

Landet Tomania styres av den grusomme diktatoren Hynkel, som har et like grusomt politi som løper rundt i gatene og synger "We're Aryans!" mens de skrives "JEW" på vinduene til jødiske butikker og andre bedrifter. Ingenting av dette har derimot en arm jødisk barberer fått med seg, ettersom han har ligget i koma siden første verdenskrig. Når han derimot våkner opp igjen, er det bare for å finne ut at diktatoren ligner mistenkelig mye på ham sjøl. Og en dag går det jo som det må gå; de to blir forveksla med hverandre...

Bare for å få sagt det med én gang: jeg veit at det er blasfemi å gi de gode, gamle klassikerne annet enn lovprisning og toppkarakterer, og for all del, mye av det er jo velfortjent og. For herregud, gromøyeblikka i The Great Dictator kommer som jordbær på strå. Som dere kanskje allerede veit, eller har forstått ut fra konteksten, spiller Charlie Chaplin både Hynkel og den ulykksalige barbereren, og som Hynkel er han bare magevrengede morsom. Jeg innbiller meg at han hadde vært enda morsommere hvis jeg faktisk hadde kunnet tysk, ettersom talene hans til folket foregår på en tysk-engelsk sammenparring som jeg bare forstår fragmenter av, men bare sjølve måten han framfører dem på er jo intet mindre enn eksempelsettende. Og bare hele det geniale i at han er "helt vanlig" når massene ikke er der for å se på, og til og med snakker normal engelsk, er jo til å ta av seg hatten for i seg sjøl. Og som Kjetil (klassens største fan av filmen, red. anm.) passa på å understreke for meg gjentatte ganger, blei denne filmen påbegynt lenge før den faktisk hadde premiere. Altså forutså herr Chaplin Hitlers framtid lenge før det faktisk skjedde. Så sånn sett er det jo intet mindre enn mesterlig.

Men. Med den innledninga jeg framviste her, var det jo dømt til å være et men. Jeg greier nemlig ikke å syns at den jødiske barbereren hans er morsom i det hele tatt. Ja, skyt meg nå, men det er et faktum. Forfølgelsesscenene som står og faller på slapstick, en humorform jeg ikke alltid har like mye til overs for, greier bare ikke å fenge meg så veldig. Det blir for dumt for meg, retten og sletten. Ja, vi lever i ei anna tid nå, og ja, vi er vant med andre ting og har andre forhåpninger og Sigmund Freud og oppvekst og filosofi og alt det der, men likevel, liksom. Syntes folk virkelig at dumme politimenn som får steikepanner i hodet var gøy på 1940-tallet? Noen syns jo for så vidt det nå og. Men jeg gjør ikke det.

Veldig ujevnt, med andre ord. Og sjøl om sluttpoenger i gamle filmer alltid er noe for seg sjøl (og noen ganger er det ekstremt positivt ment - for herregud, sluttscena i Some Like It Hot er sikkert filmhistoriens beste), syns jeg dette blir litt i... vel, hva kan jeg si... overkant naivt? Uten å røpe for mye, altså.

Men ja. Genial Hynkel. Slapstick-barberer. Uslåelig spådomsevne. Lite troverdig slutt. Hva kan en stakkars filmanmelder gjøre?

Dommeren har talt: 4

High Fidelity (2000)

Hovedpersonen, whose name escapes me at the moment, har hatt mange kjærester. Veldig mange kjærester. Problemet er bare at han aldri egentlig har møtt den heeeelt rette, for det skjærer seg jo alltid. På det tidspunktet vi møter ham, slår han opp med sin nåværende. Men egentlig er det ikke noe big deal, for akkurat den oppslåinga er ikke engang på lista over de fem verste oppslåingene han har vært gjennom. Dermed er det tilbake til indieplatesjappa han jobber i, med et par ustabile kompiser. Og plutselig innser han at livet hans suger litt uten kjæresten likevel.

Dette er noe så freskt som en romantisk komedie sett fra dudens synsvinkel. Jeg ser for meg at det er denne filmen gutta setter på når dama har dratt sin kos. Med andre ord er dette ei slags unnskyldning for å også la gutter ha den luksusen å se søt film og spise sjokkis når kjærlighetslivet hangler - en luksus som, som kjent, tidligere har vært forbeholdt jenter. Og det gøye er at det vel egentlig er det eneste som skiller den fra andre romantiske komedier og; det er en gutt i hovedrollen. Kanskje bittelitt mer "macho" spøker, jeg veit ikke... i væffal fikk jeg veldig inntrykk av at det er testosteron som er målgruppa her. Ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting. Faktisk syns jeg dette funker temmelig dugelig.

Bare så det er sagt; dette er ikke en film som får deg til å hyle ut i kjeveforstuende latterkuler. Men du humrer litt i skjegget, spiser litt mer smågodt og setter deg bedre til rette i stolen. Manuset er kvikt og velskrevet, situasjonene av den typen det går an å kjenne seg igjen i, og i det hele tatt er det ikke noe direkte i veien med filmen. Og akkurat dét er kanskje dens største svakhet og. Det er ikke noe i veien med den, ergo er det heller noe du legger spesielt merke til ved den eller gjør at du husker den så veldig lenge etterpå. Jeg, for eksempel, så den lørdag for ei uke siden, og merker allerede at jeg sliter litt med å huske hva som egentlig skjedde. Den er søt, fin, koselig og morsom, og ikke så mye mer. Du ler litt, strekker på deg, heller mer brus i glasset, og merker at du igrunn ikke har det så aller verst når du ser på den. Ikke noen stor nedtur. Og tilsvarende ikke noen stor opptur. Men en fin og severdig film har det likevel blitt.

Dommeren har talt: 4

Du kommer ikke til å lese dette II

men det aller verste er å ikke vite noen ting; å ikke vite om du griner eller skriker, om du får det intravenøst eller på sprøyte, om du er aleine eller om mora di er der, om det står blomster på rommet ditt, om åssen vondt det egentlig gjør, om du sover nå, kanskje sover du nå, og om du drømmer, og om det er en ganske liten mulighet for at du oppi all faenskapen kanskje bare tenker bittelitt på meg, og det eneste jeg egentlig veit, er at du er langt unna, så jævlig langt unna-

Faenfaenfaenfaenfaen

OK. Du kommer ikke til å lese dette. Eller, i teorien er det vel en viss sjanse, i og med at det tross alt ligger ute på det nakne nettet, men situasjonen tatt i betraktning... nei.

Likevel. Hva var vitsen med å fortelle meg at du dro på onsdag når du stakk allerede før jeg fikk sagt ha det? Hvorfor faen ignorerte du meg i hele går kveld og fikk meg til å sitte og grine på rommet mitt i flere timer? Kunne du bare ikke ha ignorert meg helt fra starten av, da, sånn at jeg slapp å føle noe for deg som jeg hadde lovt meg sjøl å ikke føle, men som jeg endte opp med å føle likevel? Du kunne ha latt meg gå og hente klesvaska mi sjøl, mørkredd og jævlig, i steden for å på eget initiativ følge meg ned, skru på lyset for meg og følge meg helt bort til døra. Du kunne ha holdt kjeft om at jeg så bra ut i kjole, og du hadde heller ikke trengt å be meg bli med og se serier nede i kjelleren i det rommet ingen bruker.

Faen ta deg. Jeg savner deg, og det har ikke gått en dag en gang. Jeg savner deg noe helt forjævlig. Og jeg liker deg bedre enn jeg burde. Og jeg griner igjen, sjøl om du sikkert ikke har gått av toget enda engang, fordi det kommer til å bli et jævla smertehelvete, og det er hvite vegger, og lakener som lukter bakterier og sterile sprøytenåler. Og du skjønner så jævla godt hvem du er, så du får ikke lov til å ignorere meg igjen.

Night on Earth (1991)

På samme tidspunkt får fem veldig forskjellige taxisjåfører på fem ulike steder i verden én eller flere passasjerer som hver bærer på sin unike skjebne. Og noe mer/annet er det vanskelig å si at den handler om.

Dette er den andre filmen jeg noen gang har sett av Jim Jarmusch, og visste ikke helt hva jeg skulle forvente, ettersom mitt første møte fant sted med blanda følelser. Men jeg hadde ingenting å frykte. Til tross for en bittelitt svak start med en overspillende Winona Ryder som guttejente, er dette en vakker, underfundig film som nesten mer er ei samling kortfilmer om ett og samme tema. De forskjellige snuttene har nemlig så godt som ikke noe til felles med unntak av settinga - samtidig som de har veldig mye til felles. Alle sier noe om mennesker, og viser oss hvor merkelige og nydelige vesener vi egentlig er, alle forskjellene oss imellom tatt i betraktning.

Det er vanskelig å si hvilken av de fem fortellingene jeg likte best, fordi de når alt kommer til alt egentlig ikke kan sammenlignes. Roberto Benigni som ekstremt pervers nutcase med solbriller i mørket og en prest i baksetet fikk meg til å bli støl i kjevene av latter, mens den siste historia, plassert i helvete på jord, Helsinki, ei pisskald vinternatt og med døddrukne, middelaldrende tapere, kanskje var den som satte flest tanker i gang. På samme måte sjarmerte en tysker og en gangster med like luer i New York meg rett i hjertet.

Dette er en film som er tankevekkende, rørende, absurd morsom og søt på ei og samme tid. Ved få, nesten usynlige, men ekstremt effektive grep, gir den oss et sjeldent innblikk i liv til mennesker vi kanskje ellers aldri ville ha prata med. Og ikke minst viser den oss hvor lunefull neste sving egentlig er.

Dommeren har talt: 5

Her skal det stå ei kul, givende overskrift

Nei, jeg er ikke kreativ i dag.

Egentlig har jeg ikke så mye å si. På oppfordring fra Lisa og Astrid, venter jeg med filmanmeldelsen jeg har liggende på lur, og gjør i steden noe så oppfinnsomt som å fortelle litt om åssen det egentlig rusler og går i Sandefjord. Og i og med at jeg går film, fant jeg ut helt av meg sjøl at det kanskje er litt lurt/fint/passende å slenge inn det første ferdige prosjektet vårt, produsert under den ikke-så-episke Hudøturen vår (til tross for at sjølve redigeringsprossessen var desto mer episk). Jeg virker sikkert veldig negativ nå, men jeg er bare ikke så glad i sånne ting. Så sjøl om jeg sier at det var koselig på filmen, liksom, så... vel. Kunne jo ikke være THA GLEDESDREPER!11!1!!1 D: når vi skulle vise den fram for hele skolen heller, fant jeg ut. Så ja. Hvis noen faktisk ser hele skiten, så må de for all del si ifra i en kommentar. På den måten kan jeg personlig overrekke dem litt kudos. Kvaliteten er forresten som den er fordi ellers ville ikke Blogspot la meg laste den opp.



"Er det litt feil å filme dette, eller?" Åh, som jeg elsker Tor Espen. Og han som forklarer at aktivitetsløypo (som de sier på Stord) gikk litt som dette eplet; ganske halvveis, heter Gjermund. Han går tegning. Jeg har nevnt ham i et tidligere innlegg. Blir spennende å se om noen av dere greier å huske det. Nevnte ham ikke ved navn den gangen, da. Og btb lurer jeg på hvor mange som egentlig blir overraska over at jeg var på den gruppa som blant annet lagde rulleteksten. Hahahaha.

Oh, og noen av dere husker sikkert at jeg var skeptisk og engstelig. Alt er fint nå. Vel, ikke absolutt alt, men det kan vi sikkert komme tilbake til en vakker dag. Dessuten er det ikke sikkert at alt er så ille som jeg liker å forestille meg. Det kan jo faktisk hende at det går riktig så bra. I dag har jeg til og med en positiv dag, så jeg trur at alt er mulig. Det er en herlig følelse.

Jeg har forresten blitt veldig glad i vennene jeg har fått her. Og veldig glad i den medfølgende internhumoren. Glasskuk! Felleskuk! Kristine-sandwich! Blødkage! MacLovin! Transer! Bombehopp! Rullings! Pølser (jf. en av rulletekstsekvensene, som forøvrig gjorde at Tor Espen, Kristian og jeg, som alle går i samme klasse, lo oss spent i hjel da friluftsliv sang en pølsesang på Hudøkvelden)! Åh. Vakre mennesker.

Et par randomme kosebilder til slutt:


Og så driver jeg og skriver teatermanus nå. Er noe møl om engler og himmelen og gud og paradis. Det blir ganske harry og sjølhøytidelig og dårlig, igrunn.

Reservoir Dogs (1992)

Fordi jeg tross alt gjør noe så vulgært som å blogge på bursdagen hans, og jeg ikke engang har gratulert ham på Facebook'en hans ennå (men jeg har sendt melding, så han har ingenting å klage på): GRATULERER MED DAGEN, HÅKON. Du er en bra mann. Stay that way.

Som Tor Espen sa da vi snakka om filmen rundt middagsbordet i går, så er dette jo ingen dårlig film. På langt nær, faktisk. Det fins så mye mer som er så totalt sugent der ute at dette bør jo strengt tatt ha kremfaktor (noe den for så vidt også har hos de aller fleste anmeldere). Men grunnen til at jeg ikke tar helt av av engasjement her, er liksom den samme grunnen til at jeg helt sikkert var altfor streng med Be Kind Rewind og; når regissøren har gjort så ufattelig mye awesome etterpå (eller før, som jo er tilfellet i Be Kind Rewind), bygger du deg opp ei viss forventning. Og den er lett å drepe hvis det ikke er like genialt som du er vant med.

Reservoir Dogs følger en gjeng ranere gjennom noen intense timer der ei diamantstjelingsøkt ikke gikk heeeelt som planlagt. Politiet venta allerede på dem da de kom dit, folk blei drept, og noen blei såra inn til marg og bein. Noen har tysta på dem, men hvem?

I typisk Tarantino-stil faller bitene i puslespillhistorien på plass gjennom tilbakeblikk og gradvise forklaringer. Et snedig grep, med bare den lille ulempa at folk lett lar seg forvirre. Og ja, jeg innrømmer at jeg også i denne filmen sleit med å henge med rundt hver eneste sving. Og når du ikke alltid henger med, er det lett for å kjede seg, til tross for at utvalgte enkeltscener bare gjør intenst godt å se på (jf. torturscena, sjøl om det helt sikkert kom ut fullstendig feil i sammenhengen...). Jeg er fortsatt litt usikker på hva som egentlig skjedde helt til slutt. Bortsett fra det helt åpenbare, mener jeg.

Men MANUSET! Én ting Tarantino-fans ikke vil la seg skuffe over, er de kjappe replikkene og killerdialogene som er i like stor grad på plass her som i de seinere filmene hans. Og for min del er nettopp de hele filmen. I all oppriktighet og fortrolighet skal jeg avsløre at sjølve historia ikke fenger meg så veldig mye, og da er det deilig å ha noen juicy ord å lene seg på. Og en mye yngre, nesten kjekk Steve Buscemi som mr. Pink ("Why do I have to be Mr. Pink?" "Because you're a fag.") er definitivt win.

Ja. Litt rot, en ikke så spennende historie og replikker det svinger av. Hva slags karakter skal det koke ned til? Ingen har noen gang påstått at anmelderlivet er enkelt.

Dommeren har talt: 4

Män som hatar kvinnor (2009)

Én ting med filmklubben: man må se alle typer filmer. I tilfelle du lurte på hva i helvete jeg hadde rota meg borti, mener jeg.

Mikael Blomkvist er en journalist som har gravd litt for lenge i noe han ikke visste var ei felle. Resultatet er noen måneder i fengsel. Lisbeth Salander er en hacker og researcher som får i oppdrag å stalke herr Blomkvist. Før herr Blomkvist åker inn, blir han derimot kontakta av en viss herr Vanger, som ikke får fred før han finner ut hva som egentlig skjedde med sin øyensten, Harriet Vanger, da hun plutselig blei borte i 1966. Mickeboy tenker som så at han har nada å miste, og tar saken. Dette før følgelig frøken Salander greie på, og de ender opp med å prøve å finne ut hva som skjedde sammen.

La meg bare få det ut først: krim er som porno og fotball; det er lagd med ett mål, og det er å tilfredsstille. Intet mer. Ikke noe dypere mening, ikke noe budskap bak. Og jeg misliker krim av samme grunn som at jeg misliker porno og fotball. Eller, i væffal porno ut fra samfunnets generelle defenisjon, og noe nærmere innpå saken gidder jeg ikke å gå inn på nå. Poenget mitt er at jeg greier ikke å la meg fenge langt nedi hjerterota av noe som bare er rein underholdning. God underholdning, går det an å argumentere for, men fortsatt underholdning. Litt langtekkelig, etter egen mening til og med, og særlig i begynnelsen, sjøl om det naturlig nok blir mer intenst etter hvert. Og reint teknisk er jo Menn som hater kvinner en god film. Habile skuespillere og en lys- og fargebruk som setter seerne i den rette stemninga, tyder jo på folk som kan greiene sine i kulissene her. Dette er godt håndverk. Det er ikke til å komme ifra uansett. Og karakterene er jo ganske interessante, til tross for at de er noget sterotype. Så igjen; det er egentlig bare denne fruktløse søken etter noe mer som plager meg her. Jeg er klar over at det er min indre kunstner som snakker her, og at ikke alle har en indre kunstner, og at det garantert er derfor at filmen har blitt hedra som både det ene og det andre og har stappa flere nordmenn inn i kinosalene enn hva man trudde var fysisk mulig. Men når alt kommer til alt, så er filmanmeldeser a matter of personlig mening og evig subjektivitet. Og til tross for at jeg til en viss grad lar meg begeistre, greier jeg ikke å la meg overbegeistre, hvor mye jeg enn prøver.

Så ja. Jeg kjenner mange som ville ha elska denne, og mange som allerede elsker den. Den blei tatt godt imot av de aller fleste (dette veit vi - vi lar publikum sette sine egne karakterer etter endt visning!), og er lett å like, som det meste annet som er mainstream. Og det er like dypt som det meste annet som er mainstream og. Og egentlig prøver jeg ikke å heve meg over alle andre her, for jeg kan jo faktisk digge blockbustere spent i hjel sjøl (jf. The Dark Knight), men dette nådde nå en gang ikke heeeelt opp hos meg. Jeg har sett filmer basert på krimromaner før, og jeg følte ikke at dette blei veldig annerledes.

Dommeren har talt: 4

Sinus (2005)

Eneste grunnen til at vi så denne filmen, var at tidligere Skiringssal-elever har lagd den. Min veldig entusiastiske lærer Mads nådde nye høyder da han snakka om den.

Hva var det budsjettet her var på igjen? 38000? Det er jo bare litt mer enn stipendet mitt, det. Og herregud, det er jo gøy å se hvor mye de har fått til for ikke stort mer enn lommerusk, sjøl om det hele bærer et visst amatørpreg. Jeg veit ikke om jeg har blitt mer bevisst sånne ting i det siste, jeg, men lyden var for eksempel det første jeg merka meg. Du hører en god forskjell, liksom. Og enkelte sekvenser ser jo ut som noe vi kunne ha filma.

Men jeg har hatt en ekstremt lei tendens i det siste til å starte i totalt feil ende, så derfor: Sinus handler om en gjeng twenty-somethings som reker rundt i Oslo uten jobb, håp, framtid eller penger. Jobb har riktignok så vidt noen av dem, men liksom... du skjønner greia. De fester. Blir fulle. Sniffer kokain. Blir forelska i hverandre. Er på jobb. Filosoferer litt ved hjelp av det alltid like festlige hjelpemiddelet voiceover. Og sånn durer det og går akkurat ikke langt nok til at det rekker å bli kjedelig.

Men likevel, til tross for at det jo er en viss framdrift og et visst engasjement her, så greier jeg liksom ikke å la være å leite etter ei mening i det hele. Altså, jeg skjønner jo at halve poenget sikkert nettopp er at alt er meningsløst, at jorda er en kald, død planet og at alle er aleine. Det føles bare litt unødvendig å lage film om det. Jada, det er så realistisk, så, men hvor realistisk er det vits i å ha det? Halvparten av Oslos unge voksne opplever sikkert dette hver dag likevel, i væffal hvis de bor på Grønnland. Jeg trenger ikke å se en film om det. Litt som at jeg trenger ikke å se en film om åssen bordet ved min venstre side ser ut, fordi jeg kan jo bare se direkte på bordet. Er du med meg? Og når filmskaperne på toppen av det hele prøver seg på litt eksistensiell filosofi sånn at alt liksom skal bli så skittenpoetisk, da føles det bare kunstig.

Til filmens forsvar kan jeg jo nevne at det er jo mange tøffe effekter ute og går. Klippinga og vinklene og sånn viser jo at det er folk som har lest på leksa si (og med Mads som lærer, er jo det litt uunngåelig). Amatørskuespillerne kan sakene sine, og som det blei nevnt ved frokostbordet i dag; det er ekstremt befriende å se noen andre tryner enn de til de kvalmende velkjente Ane Dahl Torp, Kristoffer Joner, Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch. Og igjen; det er jo faktisk ikke kjedelig.

Hjemmelagd sjarm, rølp på norsk og noen spede forsøk på noe som lurer under overflata. Det snubler og reiser seg på beina igjen. Jeg fraråder ingen på noen måte å se filmen, men jeg er liksom bare plaga av et spørsmål som ikke alltid er så godt å sitte igjen med etter å ha sett film, nemlig; hva var egentlig vitsen?

Dommeren har talt: 4

In Bruges (2008)

Ray og Ken er to leiemordere som blir sendt til Brüssel etter et mord som ikke gikk helt som det skulle, tilsynelatende for å bli holdt ute av trøbbel til saken er ferdig dyssa ned. Ken, som er historiegeek og kulturfanatiker, syns turen er blant de mer givende, mens Ray passer på å minne ham på hvert ledige minutt hvor mye byen minner ham om en gjødselhaug. Imidlertid møter han Chloe, som han faller pladask for. Men sjefen deres er Voldemort, og når Voldemort er sjefen din, da veit du bare at han ikke er til å stole på.

Manuset! Dét var det første som slo meg. Det er fryktelig, fryktelig pent, og fryktelig, fryktelig morsomt. Filmen makter dessuten å ha en ikke så i utgangspunktet spennende storyline som likevel virker sjokkerende ettersom detaljene blir avslørt. Og så er det bare enkelte småting, som særlig gjør seg synlig i sluttscenene, og som jeg derfor ikke skal gå så veldig nærmere innpå, som bare er så... fine. Jædæ, det er tidenes mest generelle adjektiv sammen med "snill", men liksom... ja. Det er fint, liksom. Og manuset, som sagt. Lekkert.

Jeg stiller meg forøvrig bittelitt mer tvilende til Colin Farrell som emokid. Altså, egentlig er det vel ikke noe spesielt med rolletolkninga hans som er feil, men det er vel heller måten regissøren har valgt å få det fram på. Stort sett er han helt grei, men scenene der han skuer tankefullt inn i horisonten og sipper litt kommer for ofte og ut av det blå. Og da skjer det som det alltid skjer; det virker påtatt. Hadde de bare tona litt ned på føleriet vedrørende Rays fortid, og heller holdt det som et subtilt bakgrunnsspøkelse, hadde dette blitt fullstendig kanon, men jeg syns faktisk det ødelegger bittelitt, altså. Faktisk. Ikke altfor mye, riktignok, for såååå stor del av filmen er det jo ikke, men skal det pirkes, så skal det pirkes.

For så vidt er Ralph Fiennes dritskummel i rollen som rasshølsjef. Jeg prøver å si til meg sjøl at det ikke har noen verdens ting med visse andre roller han har hatt i enkelte andre filmer, men hvem veit, egentlig?

Dommeren har talt: 5

Lommerusk av interesse

Tenke seg til at det blei enda et oppsamlingsinnlegg - og allerede dagen etter! Men det har seg sånn at 1. jeg glemte en ting forrige gang, 2. det skjedde noe stort i dag og 3. Gud tagga meg. Da blir det jo naturlig nok innlegg.

Ja, det jeg glemte, altså. I likhet med blant andre Marta, Eva og Håkon, har Barneombudet valgt ut tre dikt jeg har skrevet for så lenge siden at jeg nesten ikke husker engang til å være med ei bok av noe slag. Nærmere bestemt er det snakk om Hjernen til Kristine loker hvileløst rundt når du er i nærheten, Det kitlar og Snøhvitt håp. Og en advarsel: det er på ingen måte snakk om noe stor poesi. Sistnevnte er datert 1. mars 2006. Jeg håper bare ikke at folk som leser det tenker at det er en 19-åring som har skrevet det. Jeg kommer visstnok til å få en invitasjon til å delta på utgivelsen som kommer til å foregå den 22. oktober. Så, Gamle Festsal i Universitet i Oslo - du veit hva du har å gjøre. Vil forøvrig gratulerer alle de andre som òg fikk dikta sine på trykk i boka.

Og så det store som skjedde i dag! Se hva jeg har fått:

Fått, ja. Jeg føler meg sinnssykt bortskjemt. Det var bare det at mamma og pappa blei litt ute av seg da jeg ikke fikk til å betale regninger på skole-PC'ene fordi de ikke har Java installert - og for å installere dét, må man selvfølgelig være administrator. Needless to say er jeg ikke i nærheten av noe administrasjon engang.

Men dere! Photo booth er da det mest geniale leiketøyet i hele verden? Seriøst, jeg hadde det gøy i flere timer i stad:

Og helt til slutt blei jeg altså tagga. Med noe så fancy som en Livejournal-tag. Som alle veit, er Livejournal for tapere, og er totalt eid av blogspot. In English, please.

First: If you've been tagged, you must write your answers in your own LJ. Replace any question that you dislike with a new, original question.

Second: Tag eight people. Don't refuse to do it. Don't tag who tagged you.

1. Lots of pillows or just one?
I generally use two pillows because my much-demanding neck is diva enough not to accept anything else. Now and then I do fall asleep before I've removed the pillow I usually have at my back while reading, though.

2. What kinds of books do you read?
Whatever's good. Seriously. "Whatever's good" somehow almost always tends to be fantasy or sci-fi, however, but by all means, not necessarily (which by the by is a word I can't spell).

3. What are your most awesome skills?
Urrhehhmmaaaaahahh, writing? Yeah, I know, I should totally have come up with a more OMGTHATSFRAKKINGEPIC!!111!!11 kind of answer, but really. I'm frankly not good at anything else whatsoevarr.

4. What's your occupation?
Folk high school/film student. Niiice.

5. If you had to dress up for a costume party right this second, what would you want to dress as?
Since God Almighty already answered pirate ghost, and her friend answered pirate transvestite, I honestly believe that all the awesome answers are already picked. I would really like to dress up as Fidel Castro once, though.

6. What's the last thing you ate?
Chocolate with raspberry yoghurt. It's better than it sounds. Much better, in fact. Nomnomnomnomnomonom*droooooools*

7. What's been making you smile lately?
All the beautiful people at folk high school, and the relationship between Henrik and Henrik. Which I guess is really a subcategory of the first one.

8. Television or movies?
Uhh, if you'd asked me some years ago I would SO have picked the latter option, but nooow... Well, I'll admit that I don't really watch TV, but I do watch TV series(es?). At least now. As in DVD's, though, but still. So... yeah. I think I'll just plagiarize God and answer as she did; yes.

9. What was the last thing you bought?
A book. Fuglane by Tarjei Vesaas. At a flea market in Drammen some hours ago.

10. What's the cutest thing you've seen today?
My MacBook? *wiggles eyebrows*

11. Do you get cravings? If so, what do you crave?
Sweets. I'm in rehab, though. As in folk high school. Half an hour walk to nearest shop -> too lazy to bother.

12. Who would you go gay/straight for?
Just about anyone. Uhm, that might be misinterpreted. But seriously; there are a lot of gorgeous women out there. For instance Emilie Autumn, or just about any female reader of my blog (and I'm not just saying that! *giggles*).

13. What's your zodiac sign?
Aries.

14. Do you want to learn another language?
Of course. I want a babelfish for Christmas.

15. Soup or salad?
Salad. With unneccessary amounts of dressing.

16. Favourite place you've ever been?
Granada.

17. Shoes or barefoot?
Barefoot, although I love my shoes.

18. Say something to the person who tagged you.
Our Mother, who art in Heaven, Hallowed be Thy Name. Thy Kingdom come. Thy Will be done, on earth as it is in Heaven. Give us this day our daily bread, and forgive us our trespasses, as we forgive those who trespass against us. Leas us not into temptation, but deliver us from evil. For Thine is the Kingdom, and the Power, and the Glory, for Ever and Ever. Amen.

19. What are you reading right now?
Question number 19. Just like God was when she answered this very question. *nodnod*

20. What's your favourite animal?
Caaaaaats!

21. What are your plans for the future tomorrow?
Make my MacBook more cooperative. As in transfer files from this 'ere computer to my new precious.

22. Would you say that you're responsible with money?
More or less, yes.

23. Does the weather affect your mood?
I guess.

24. What song is in your head right now? If the answer is none, what was the last song you had in your head?
Beach Scene by Tangerine Dream. Because I'm listening to it, duh.

Aaaand the lucky newlytags shall be:
Håkon
Lisa Cecilia
Karoline
Astrid
Marta
Karen
Ingrid Helene
Kristina

Use it well. Your tag, that is.

Og så ses vi i framtida.

I am a visitor here; I am not permanent

(Tittelen skal liksom spille på følelsen av å være hjemme/i Lier for første gang siden skolestart - et opphold som vil vare helt til førstkommende mandag. Ha-ha. Jeg føler meg så dyp.)

Jah. Jeg lovte et fornuftig innlegg til helga, og her er det! Og egentlig blir det nok mest bare sånn oppsamlingsgreie der jeg tar for meg alt jeg føler at jeg bør nevne, men som jeg liksom har spart opp.

Jess. Som kommentar i et tidligere innlegg - bare for å ta det helt først, mener jeg - nevnte jeg at bokplanene har blitt pittelitt utsatt. Panthera har bestemt seg for å gi den ut i slutten av oktober/begynnelsen av november i steden, fordi det visstnok samsvarer mer med når butikkene kjøper inn nye bøker. Ja. Jeg er ikke så sikker på detaljene der, men det er altså ikke 18. september det dreier seg om nå lenger. Mhm. Så var det vel informert om.

Dernest: bildene jeg lovte! Jeg trur ikke jeg gidder å laste opp noen av de mer eller mindre intetsigende jeg tok i Bergen her, men spesielt interesserte kan jo sjekke dem ut i Facebook-albumet mitt. Rommet mitt på folkehøgskolen, derimot!:

Nå kan du jo gjette hvilken side som er min. Jeg trur ikke det er den vanskeligste oppgaven i verden. Og fordi jeg hater å holde dere på den ikke-eksisterende pinebenken:

Ta-daaaa! Det er for så vidt flere ting på den skrivepultgreia der nå. Og mer i hyllene. Og helt, helt egentlig hadde jeg tenkt å poste et bilde av kosekroken på biblioteket òg fordi den er så sinnssykt koselig, men jeg glemte å ta bilde av den. Høstferien? Satser på det.

Meeeeen, vi har lagd sangbok! Eller om ikke sangboka i seg sjøl, så i væffal bokbindet. Her er mi:

Ja, den er skikkelig klisjé, men vi hadde ikke allverden med ressurser. Vi fikk for eksempel ikke lov til å ta den med hjem og herje fritt med datautskrifter, for eksempel. Det nærmeste vi kom, var at vi kunne få lov å ta fargekopier av ting vi hadde på veggene, og siden det eneste jeg har der, er Final Fantasy- og Granada-støff, måtte jeg liksom bestemme meg for ett tema. Tenkte at sistnevnte kunne komplimenteres med et dikt (eller rettere sagt den første strofa av et) som dessverre nesten ikke syns i det hele tatt på bildet, men som selvfølgelig kan leses på Skrivebua-profilen min. Akkompagnert av et par klistremerker som overhodet ikke har noe med saken å gjøre, blei det jo bankers i bøtta.

Og videre har jeg overraskende lite å meddele. I dypet av en ruin går i trykken snart, og jeg redigerer ræva av meg. Bare seks sider igjen nå, da. Og vi filmer og det går unna på skolen. Nye venner har jeg fått og, gitt. Kanskje jeg en gang i framtida til og med går for en liten presentasjonsrunde. Hahaha.

Og før jeg glemmer det, må jeg få lov å nevne at det er en fyr på tegnelinja som ligner så helt sinnssykt på Fogell/MacLovin fra Superbad. Jeg veit ikke om det er slemt å laste opp bilde av ham, jeg - hadde jeg hatt et, mener jeg. Men det er jo for så vidt ikke umulig å skaffe. Men nå mener jeg ikke noe vondt med det uansett, da. Det er jo liksom ikke sånn at vi kaller ham MacLovin når han ikke hører oss fordi vi er slemme, men altså... ehm, han er jo liksom ikke Johnny Depp heller. Uansett er det jo god etikette å spørre før man gjør noe så drastisk, så stand by for further updates eller noget? Ja. Høres forstandig ut.

Jo, og så jeg er fullverdig medlem av filmklubben nå. Av skolens 95 elever er filmklubben en kjerne på sju som har fullstendig dictatorship når det gjelder hvilke filmer som skal ses. Gjett om jeg nyter makta. Og jeg eide FrP i valgdebatten i dag, og det føltes sykt godt. Men nå babler jeg meg bort.

I morgen kommer det til å skje noe stort. Og jeg fant tidenes herligste julegavetips fullstendig randomly her om dagen. Jeez. "I sparkle!", liksom.

Timeplanen min

MANDAG
07.45 - 08.15: Frokost
08.30 - 08.50: Morgensamling
08.55 - 09.40: Filosofi
09.50 - 10.35: Filosofi
10.45 - 11.30: Filosofi
11.30 - 12.30: Lunsj og lunsjpause
12.30 - 13.05: Sosiallærers time
13.15 - 14.00: Rydding
14.10 - 14.55: Vasking
15.00 - 15.30: Middag
19.30 - 20.00: Kveldsmat

TIRSDAG
07.45 - 08.15: Frokost
08.30 - 08.50: Morgensamling
08.55 - 09.40: Band
09.50 - 10.35: Band
10.45 - 11.30: Band
11.30 - 12.00: Lunsj
12.00 - 15.15: Store regissører
15.15 - 1530: Middag
19.30 - 20.00: Kveldsmat

ONSDAG
07.45 - 08.15: Frokost
10.00 - 10.45: Film
10.45 - 11.30: Film
11.30 - 12.30: Lunsj og lunsjpause
12.30 - 13.05: Film
13.15 - 14.00: Film
14.10 - 14.55: Film
15.00 - 15.30: Middag
19.30 - 20.00: Kveldsmat

TORSDAG
07.45 - 08.15: Frokost
08.30 - 08.50: Morgensamling
08.55 - 09.40: Film
09.50 - 10.35: Film
10.45 - 11.30: Film
11.30 - 12.30: Lunsj og lunsjpause
12.30 - 13.05: Film
13.15 - 14.00: Film
14.10 - 14.55: Film
15.00 - 15.30: Middag
19.30 - 20.00: Kveldsmat
20.00: Miljøkveld

FREDAG
07.45 - 08.15: Frokost
08.30 - 08.50: Morgensamling
08.55 - 09.40: Rektors time
09.40 - 10.25: Rektors time
10.35 - 11.20: Aktuelt og samfunn
11.20 - 12.05: Aktuelt og samfunn
12.05 - 12.30: Lunsj
15.00 - 15.30: Middag
19.30 - 20.00: Kveldsmat

Etter jul skal jeg dessuten ha salsa og gitar. I tillegg til at jeg skal ha seminarer på utvalgte lørdager og søndager av typen improvisasjon, laiv og filmfestival. Oooog jeg skal bli med i filmklubben. Oh yeah.

Til helga har jeg planer om å blogge særdeles fornuftig.