Skryteskryte

Hey.

Siste utgave av Prosopopeia kan kjøpes på Norli Universitetsgata og Tronsmo i Oslo, eller på Norli Galleriet og Robot i Bergen.

Børrepower

For å veie opp for gårsdagens begredelige innlegg, velger jeg herved å dele med dere kanskje det beste bildet jeg noen gang har tatt.

Takk for meg.

Om å ikke strekke til

Hadde jeg blogga oftere, hadde jeg bare gjentatt meg sjøl i hvert bidige innlegg. Jeg sier vel dette i en eller annen form hver gang jeg skriver noe her, men her er det igjen:

jeg skulle så veldig gjerne vært annerledes. Og det aller mest frustrerende ved nettopp dét, er de overdrevent positive folka som strutter av bollekinn og livsglede og sier at det er opp til meg å gjøre noe med det. Bare jeg kan forandre den jeg er til den jeg vil være. Eller, enda verre, de overdrevent negative folka som er grusomt tilfredse med måten de sjøl lever på, men som ikke har annet til overs enn avsky over mine egne patetiske, krampaktige etterligninger av et liv. Som sier at jeg ikke kan sitte på ræva og klage over hvor fælt jeg har det når jeg ikke engang går ut døra på eget initativ. Når all denne elendigheta strengt tatt er min egen feil.

Vel, folkens, jeg klarer ikke å forandre på det. Det er tydeligvis helt umulig for andre å forstå, men vær så snill,  kan dere ikke i det minste respektere det. Hvis dere trur dere gjør at jeg får mer energi og livsglød av å gjentatte ganger bli fortalt hvor latterlig jeg er, tar dere faen meg feil. Jeg har ikke lyst til å høre deres sympati eller analyse, bare at dere slutter med - ja, jeg bruker m-ordet - mobbinga. For det er sånn det føles.

Og nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg er så feig at jeg poster det på bloggen min, i stedet for å ta det ansikt til ansikt. Vel, av overnevnte grunner, virkelig. Jeg er så lei av å bli kalt lat og svak når jeg prøver å få andre til å forstå hvorfor jeg faktisk ikke klarer å være det flinke, oppegående mennesket så mange andre klarer, at jeg gir opp. Igjen. Og igjen og igjen.

Jeg lover, det var faktisk ikke dette jeg opprinnelig hadde tenkt å blogge om. Egentlig hadde jeg bare tenkt å anbefale Minismartinis, som igrunn er akkurat en sånn blogg jeg har lyst til å skrive - men som ikke går, fordi i stedet for å lage mat, gå turer og ta bilder, ligger jeg på sofaen og drikker lettbrus. Og det var idet jeg innså hvor uendelig stor avstand det er mellom livet mitt og sånn jeg helst vil leve, at dette innlegget blei som det blei.

Herregud, nå trur dere vel at jeg kommer til å hive meg foran første og beste tog. Men slapp av, jeg har Jørgen. Og de cirka to gangene i måneden jeg får sett ham, gjør alt verdt det, tross alt.