Absolutt BADASS!

Karoline Akima er altfor genial. Faktisk så genial at jeg bare er nødt til å gjøre som henne og skrive skurkeliste, men der Karoline holdt seg innafor Disney-verdenens rammer, boltrer jeg meg fritt (men ha i bakhodet at lista selvfølgelig er sterkt påvirka av mine personlige og obsessive interesser...). Uansett, behold! Her er de ti mest geniale fiktive slemmingene gjennom tidene:

10. Michael (Angel Sanctuary)

Nå er ikke den godeste Angel of Fire den typiske badguyen, da, og det er på ingen måte han som er sjølve "I Я EVIL!" i serien og den som hovedpersonen alltid må slåss med, men han er steintøff. Han er ekstremt naiv og impulsiv, har sjukt kort lunte (hvis noen lunte i det hele tatt), er ganske hyperaktiv, kjeder seg lett, er like høy som meg, og dermed den eneste badguyen jeg veit om som bruker platåsko. Det er ingen i den serien som blir gjort så mye narr av som ham, og det er selvfølgelig med fatale konsekvenser. Raserianfalla hans, som kommer som perler på ei snor, er ofte bortimot meningsløse, og han elsker å sparke ræv uten grunn, og, nå skal vi sitere direkte fra volume 10, der en liksom-Setsuna har dukka fram på jorda, bare for å demonstrere. Setsuna er hovedpersonen, og siden Mika tross alt er blant de slemme, er det blant andre hans oppgave å fjerne Setsuna. Uansett, først er det Raphael som antyder at det kanskje er bare en late-som-Setsuna, og Mikas respons er som følger: "GOD DAMN IT! I DON'T GIVE A CRAP IF THIS SAVIOR IS THE REAL ONE OR NOT! I'M GONNA RIP THIS BASTARD TO SHREDS!", og seinere er det faktisk bekrefta at den som er på jorda ikke er den ekte Setsuna. Her er Mikas svar i situasjonen: "I DON'T GIVE A CRAP! DIE!!!". Nå skal det nevnes at han har sinnssyke skills i dette med rævsparking, og han er en sadistisk jævel som gjerne dreper for moro skyld. Han er derimot litt for barnslig og, tør jeg si det, dum?, til å havne høyere oppe på lista. Dessuten er han, som nevnt, ikke den store stygge ulven, bare en bikarakter.


9. Freddy (A Nightmare On Elm Street)

Freddy trenger vel ingen særlig videre introduksjon. De fleste veit hvem den forbrente psykopaten som herja i marerittene til uheldige ungdommer på 80-tallet er. Derfor gidder jeg ikke gå i detaljer omkring bakgrunnen hans her, men jeg kan nevne at siden jeg er veldig opptatt av at en skurk ikke er ordentlig skurk før han har en grunn for det (også en av grunnene til at Michael ikke fikk ei høyere plassering), i tillegg til at psykologi er spennende saker, syns jeg årsaken til at herr Krueger har blitt som han har blitt, er interessant. Han hadde en jævlig barndom, og var født av ei dame som var urettmessig plassert på galehus der hun blei systematisk voldtatt og torturert av medpasienter. Omsider blei hun gravid, og avkommet var nettopp mister F.K. himself. Han blei adoptert bort til en voldelig og alkoholisert far, som han som tenåring tok livet av. Som voksen gikk han rundt og drepte og misbrukte barn, men blei til slutt tatt for det. Foreldra til de drepte og misbrukte barna blei forbanna da han blei frikjent, og tente på ham og huset hans, thus hans lite tiltalende utseende. Nå går han igjen og spøker i drømmene dine. Og i drømmene dine er han en brutal gærning som gjerne legger stor vekt på måten du blir drept på og mengden lidelse du blir utsatt for før du dør. Dessuten er klohansken hans et av de mest skremmende våpna innen filmhistorien.


8. Bijomaru (Azumi)

Han har stil, altså. Han har det. For en veldig viktig del av helhetsoppfatninga mi av skurkene, er at de har nettopp stil. De behøver ikke nødvendigvis være dødelig heite, men så lenge de har dette med stil, så er mye gjort, altså. Og som sagt, herren har det in spades. Jeg mener, han flyr rundt i helhvitt, sminka omtrent som en geisha, dreper med eleganse med listas nest heiteste sverd, og gir alle han dreper ei rose; hva kalles det om ikke stil? Dessuten har jeg en forkjærlighet for skurker som klikker i vinkel mot slutten av filmen, og det han gjør, kan vel definitivt karakteriseres som vinkelklikking. Så får heller skuespillet til Joe Odagiri, som har det ærefulle oppdraget å portrettere ham, tilgis.



7. Shenzi (Løvenes konge)

Shenzi var min aller første obsession, sammen med Løvenes konge generelt. Da filmen kom i 1994, blei det umiddelbart min favorittfilm, og den dag i dag kan jeg flere replikker fra den utenat, og det til tross for at det (beklageligvis) er årevis siden jeg har sett den nå. Men seriøst, Shenzi er hot stuff. Hun er vittig, smart, sexy (i den grad jeg kan kalle en hyene det uten å motta ekle beskyldninger) og rett fram ondskapsfull. Hun har med mindre ord alle kvaliteter det forventes at en skikkelig badguy, eller i dette tilfellet badgirl, skal ha. I barnehagen fløy jeg rundt og ville leike Shenzi hele tida, og maste på mamma om å få lov til å klippe meg som henne. Av veldig merkelige grunner sa hun alltid nei.



6. O-Ren (Kill Bill)

Akkurat som med medslemming Freddy, er O-Ren en av de få som har en skikkelig bakgrunnshistorie. Dessuten kan hun sparke fra seg! OK, kanskje er det ikke sparking hun driver mest med, men hun kan fekte fra seg, og også hun gjør det med stil. The final showdown mellom henne og The Bride i den første Kill Bill-filmen, komplett med juksesnø og det hele, er verdt DVD-plata aleine, spør du meg. Dessuten er jo Lucy Liu en habil skuespiller, da, og får så til de grader fram til kjølige elegansen som kjennetegner Cottonmouth herself. I tillegg kan hun kunsten å bli sint, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på scena med yakuzaen ved det langbordet der noen fornærmer henne, og hun svarer ved å... vel, helt ærlig husker jeg ikke hva hun gjør, i og med at det begynner å bli ei stund sia jeg så filmen, men det er væffal noe helsikes tøft.


5. Gogo (Kill Bill)

Enda tøffere enn O-Ren igjen, er Gogo. Synd hun er såpass lite med i filmen. Hun er den type jente jeg skulle ønske jeg var da jeg var sju (ja, jeg var en skikkelig drittunge da jeg var liten), og hadde jeg sett den filmen da, hadde jeg nok forguda henne enda mer. Hun har rett og slett bein i nesa, og er enda kjøligere elegant enn hva dama hun tjener er. Man kødder ikke med Gogo, noe en uheldig stygging fikk erfare da han spurte om han kunne ha sex med henne, og endte med å miste livet. Dessuten taper hun faktisk kampen mot The Bride ved et uhell, og sjøl om jeg, da jeg så filmen, selvfølgelig visste at frøken Kiddo kom til å vinne hele dritten, satt jeg og heia på Gogo. I tillegg ser hun jo ufattelig smexy ut med manrikien sin.


4. Kualo (Seven Swords)

Jeg kødder ikke. Kualo må være den råeste dama noensinne på lerretet. Hun har så stil, hun, og så har hun ett eller annet ved seg som bare er så... ja, tøft, rett og slett. Hun står og håner fienden sin opp i ansiktet før hun dreper dem mens hun holder på å le seg i hjel. Klin sprø, kanskje, men de beste skurkene er nettopp klin sprø, så jeg skal ikke klage. Hun er derimot altfor lite med i filmen, og tatt i betrakning at Jiajia Chen, som spiller herligheten, gjør ei av de aller beste rolletolkningene i hele greia, er jo det direkte tragisk, og Seven Swords som film ender opp som bare middelmådig, men likevel. I tillegg har hun sikleverdige våpen, og en stil som sparker ræv og det som verre er. Dessuten har hun jo nesten lik frisyre som Miyavi!


3. Nero (Dirge of Cerberus)
(Beklager det elendige bildet, men du er virkelig ikke klar over hvor vanskelig det er å finne bilder av ham.) Det er litt merkelig, men jeg liker å tenke på Nero som den lille emoungen som dreper og står i fordi han er trist. Jada, jada, jeg veit hva du tenker, men før du rekker meg nøklene til privatkåk på nærmeste mentalsjukehus, så... eh, så har jeg egentlig ingenting å si til mitt forsvar. Bare glem det. Men altså, han er jo tross alt såpass drittsekk mot Vincent fordi han elsker Weiss over alt på jord, og det eneste han egentlig bare vil, er å forsvare Weiss, og ettersom Weiss er spillets hovedskurk, er det jo bare rett og rimelig at spillets reddende, eh, engel(?) Vincent plaffer ned Weiss - men det vil ikke Nero ha noe av. Men det er altså noe med Nero. Som sagt så er han egentlig ikke ond, men han er bare fullstendig besatt av Weiss. Dessuten er det så mye mystikk omkring ham, og så mange spesielle særtrekk ved ham. Hva skjer med likheten hans med edderkopper? Hva er greia med at han har mekaniske robotenglevinger? Hva er bakhistorien hans? Og hvorfor i helvete flyr han rundt i bondage-utstyr? Uansett er Nero en både melankolsk, tragisk og ufattelig stilig karakter som er den eneste i det spillet som har en genial stemme på engelsk (se bare hva som skjedde med Vincent - i den engelske versjonen høres han ut som ei tysk pornostjerne).


2. Light (Death Note)
Nå er Light et litt spesielt tilfelle fordi hele grunnideen bak Death Note, er jo om Light er snill eller slem. Velger likevel å plassere ham på skurkelista mi, og attpåtil på andre plass, fordi til tross for at han er massemorder med god samvittighet fordi han er overbevist om at han gjør det rette for verden, så er han jo nettopp, ja, massemorder (se forresten Death Note-innlegget mitt for nærmere detaljer...). Uansett har Light en av de aller mest spennende karakterutviklingene her på lista, og det har nok nær sammenheng med at Death Note er en effin' genial serie. Det er helt vilt å se åssen han går fra å være et rent og pent skolelys til en gal, gal, gaaal psykopat. Dessuten er han dritsmart, og joda, han har stil når man tenker på hvor sinnssykt detaljert han planlegger alt som er. Likevel er det nok nettopp dette med interessant karakterutvikling som gjør Light verdig ei så høy plassering. Det er nesten skummelt å tenke på hvor vanlig han er. Han er liksom mannen i gata, og snakker man med ham mens han er Light (og altså ikke Kira), så er det som å snakke med naboen sin, og nettopp derfor er han så skremmende. Liksom, han kunne ha vært hvem som helst. Og er det noen som klikker enda mer i løpet i slutten av historien enn hva Bijomaru gjør, så er det nettopp Yagami-san.


*trommevirvel*


1. Sephiroth (Final Fantasy VII)

Ingen over, ingen ved siden. Sephy er sjølve poster boy'en på ondskap. Noen skurker kan kanskje tenne på en hel landsby uten å foretrekke en eneste mine - men Sephiroth er den eneste som kan tenne på en hel landsby og stå og smile. I tillegg er hver jævla replikk han ytrer som knivhogg å regne, og den dritskumle (japanske, vel å merke) stemmen hans kan starte jordskjelv. Det er noe gjennomført iskaldt, elegant og nifst ved ham, og på det siste der har han enkelte likhetstrekk med Light. Han var nemlig også verdens hyggeligste type helt til det klikka for ham og han fant ut om bakgrunnen sin, som han av merkelige grunner ikke kunne huske noen ting fra... og igjen, jeg trur det er noe av det som gjør ham så genial, nemlig at han var idealet på hvor godt og edelt et menneske kan være, for så å bare... ja, klikke. Uansett er Sephiroth sjølveste kongen av ondskap. Ikke prøv å komme med motargumenter engang.