En festbrems' bekjennelser

Jeg har ikke blogga på lenge nå fordi jeg har vært opptatt med andre ting, for eksempel:

Ja, det er meg som har alle stemmene bortsett fra fortelleren. Den er det Stine som står for. Hva det er? Jo, det er vårt nyeste prosjekt i kommunikasjon og kultur. "Nå får du sjansen til å presentere teksten i et helt annet medium og i en helt annen sjanger enn den opprinnelige. Eventyret ble fortalt muntlig, overlevert fra generasjon til generasjon, men du skal nå bruke dagens moderne medier til å presentere den samme fortellingen." Så ja. Vi gjorde så godt vi kunne. Og jeg har stått for alt av tegning og foto. Hva annet kan jeg si enn at jeg rett og slett er dødelig ikke-talentfull? Men så er jo nettopp dét litt av sjarmen, da.

Men det var faktisk ikke det det skulle handle om i dag. For du må tru om igjen hvis du trur at jeg har sittet inne og mekka animasjon hele den tida jeg har vært fraværende fra bloggen. Det er ca. 75 % av sannheta, da, for sånne ting tar tid, det skal jeg love deg, men de resterende 25 % har gått med til andre ting, som for eksempel... eh, festing. Jeg liker ikke det ordet. Det høres barnslig og patetisk og fjortis ut, og kanskje det er nettopp derfor jeg føler meg så ukomfortabel på dem?

Altså, misforstå meg så rett som mulig. Jeg har ikke noe imot det, sånn egentlig. Faktisk syns jeg det er ganske koselig, i væffal i mange tilfeller. Nå er riktignok dette med "fest" et definisjonsbegrep, og de fleste tenker kanskje ikke på en sammenkomst på høyst 15 stykker der du kjenner alle som en skikkelig fest, men det er altså det som er koselig. Jeg drikker vanligvis ikke så mye, og har aldri opplevd å være direkte full før, for det skjønner jeg liksom ikke helt vitsen med. Jeg mener, moroa er jo alle de gøyale minnene, sant? Og hva skal du uten minner? Men nå ja, moralpreken til side. Det var ikke det dette skulle handle om. Ikke i dag.

For dere skjønner én ting, at jeg føler meg tidvis feilkategorisert av mange. Mange påstår (faktisk!) at jeg er "vill" og "gal" og "utadvendt", noe jeg på ingen måte kan si meg enig i. Jeg skal innrømme at jeg er glad i å ta av med gode venner til stede, og er ikke redd for å drite meg ut - men det er hvis jeg kjenner alle. Når det er flere jeg ikke kjenner til stede, får jeg ikke bare prestasjonsangst, men jeg blir rett og slett sky. Det er greit hvis det bare er noen der jeg ikke kjenner, men så straks det blir ganske mange - nei, da løper jeg helst og gjemmer meg, faktisk. Som nå sist, på bursdagsfeiringa mi, da satt jeg i garderoben og stura før jeg dro hjem før midnatt. Men nå skal du få hele historia, og slippe og føle deg utafor.

Altså. Isabel, Thomas, Martin (som jeg egentlig ikke kjenner, bare veit hvem er fordi venner av meg er venner med ham) og jeg gikk sammen for å feire bursdagen vår. Dette skjedde altså sist lørdag. Alle vi inviterte dem vi ville skulle komme, og jeg så fram til ei fin og koselig feiring. Men det jeg overhodet ikke tenkte over, er at det tross alt bare er jeg som tenker som meg, og det er kanskje like greit, men at vi i det minste kunne ha hatt noen tanker til felles, ja, det hadde jo vært greit, særlig med tanke på at vi tross alt stod overfor et snuskete samarbeid. Men. Der jeg hadde overveid nøye hvem jeg ville skulle komme, hadde Isabel tenkt som så at "jeg inviterer hu, for hu er jo ei god venninne av meg, og jeg inviterer hu, sjøl om jeg ikke kjenner a, for hu er jo venninna til hu, så da har jo hu non å værra sammen med og", sant? Og Thomas, han tenkte at "fy faan, jeg skal ta så jævlig av og mekke den festen, JAH, la oss be alle vi kommer over, og ja, bare ta med dere folk dere ikke kjenner, det gjør ingen verdens ting, jo flere, jo bedre, og jo mere vi er sammen ogsåvidere, FORNÅSKALDETFESTES". Såeh. Jah. Martin aner jeg ikke med, fordi jeg, som sagt, egentlig ikke kjenner fyren i det hele tatt.

Så det gikk som det måtte gå. Jeg murte meg inne i garderoben og satt der til klokka var litt over elleve. Da lata jeg som om jeg var sjuk og dro. Det var mange folk der jeg ikke ante hvem var, og som om ikke det var ille nok, virka det som om jeg var den eneste som ikke ante hvem de var, så alle mine venner hang jo med dem jeg ikke ante hvem var, og jeg gikk rundt og følte meg litt fortapt, sånn alt i alt og egentlig. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg er glad i oppmerksomhet. Heldigvis ikke avhengig av oppmerksomhet, for det takler jeg ikke folk som er. Men det var masser av oppmerksomhetsavhengige dævler på bursdagsfeiringa vår. Og dem syns jeg er slitsomme, og svarer med å trekke meg tilbake og bli sur hver gang noen av dem som kjenner meg og dermed feilkategoriserer meg som "vill" og "gal" og "utadvendt" prøver å true meg med på ting sammen med de oppmerksomhetsavhengige. Og folk blir overraska over å finne ut at jeg er sånn. Det er som om de trur det er noe gærent med meg fordi jeg ikke danser rundt med plastikkposer på hodet og synger Ole Ivars i D-moll foran vilt fremmede vesener. Og det plager meg, så jeg blir sur, gjemmer meg og/eller reiser hjem.

Akk. Det er hardt å være festbrems.

Og her kommer dagens lille randomme: Jeg har, faktisk helt ubevisst, adobtert sittestillinga til L. Og når sant skal sies, gjør den ikke underverker for en i utgangspunktet frisk og opplagt rygg. Så her er beviset dere alle har venta på: Death Note er faktisk helseskadelig. Ouch.