Blålørdag

I dag har vært en begivenhetsrik og delvis fin dag. Det har vært varmt i været, jeg har nyst som den pollenallergikeren jeg er, jeg har henta ett stykk nyyydelig skjørt på posten, jeg har kjøpt sommerklær på internettet med mammas penger (og godkjennelse samtidig!), jeg har spist sushi med Fiji (noe jeg skal utdype seinere, ettersom det var en slightly selsom oppplevelse), og ikke minst har jeg erfart at Fiji ikke kan farge hår. Det skal også utdypes seinere, fordi det var en skikkelig selsom opplevelse.

Men sushi først. Drammens beste sushirestaurant heter Sushi Delight og er for tida under oppussing. Det fører til at det for øyeblikket bare er mulighet for take-away, men det er jo ikke noe problem, med tanke på at Drammen har en slags strandpromenade med benker og det hele. Fiji og jeg plasserte oss her, med Farris, Fanta mandarin og fersken- og jordbærsmoothie for å skylle ned med, og alt så ut til å bli perfekt.

Men så, veit du, så så Fiji noe hun ikke burde ha sett. Jeg tenkte overhodet ikke over det, og nøt maten, sola, drikken og det nye skjørtet mitt med hele meg. Jeg sølte ikke engang. Jeg tenkte ikke over at det hele tida gikk folk forbi. Hvorfor skulle jeg det? Det gjorde derimot Fiji. Og det var ikke bare det at det gikk folk forbi - det gikk asiater forbi! Og da Fiji så en guttegjeng av østasiatisk opprinnelse komme gående på vei rett mot oss, fikk hun panikk. For tenk om de tilfeldigvis var japanere, og de så at vi spiste sushi, og tenk om de syntes at vi var dårlige med spisepinner, tenk om de tenkte at det var hån mot deres kultur, og tenk om de begynte å le av oss! Det var i væffal det Fiji tenkte da hun med ett fikk hastverk og begynte å pakke i sammen tinga sine. Ikke minst skyfla hun sushibrettet sitt under plastikkposen, og gjorde det samme med min - bortsett fra at jeg hadde spisepinnene i hendene. Det tenkte hun ikke over, men gjemte alt kjempefort, og hviska noe som ligna på "vi forter oss et annet sted! Kan ikke spise når de er her!" Jeg forstod ennå ikke hva hun mente med de, men blei nå med, og lurte på hvor i all verden vi skulle spise nå. Men hun hadde åpenbart hastverk, og gikk fort inn i ei sidegate så ikke guttene skulle legge merke til oss. Og så la hun merke til at jeg gikk med spisepinnene i handa, og da var det "fort, gjøm dem! Tenk om vi går forbi flere!" Og det var først da jeg hadde skjønt hvorfor, og fikk meg selvfølgelig en god latter. Hun tok seg god tid og forklarte hva som var så farlig med at de så at vi spiste sushi, men jeg greide likevel ikke å holde opp. Det hele endte uansett med at vi tok bussen hjem til henne og spiste resten på graset i bakken ned til fotballbanen.

Etter at sushien var vel fortært, var det endelig tid for å teste ut hårfargen som jeg har nevnt i forbifarta for noen av leserne her. For dere som derimot ikke har fått det med dere: den er blå og rosa. Eller, det vil si, jeg hadde ei tube med blå farge, og ei tube med rosa farge. Personlig elsker jeg fargekombinasjonen blå og rosa, og tenkte at dette måtte jo bare bli dynamitt.

Så feil kan man ta! Altså, egentlig var nok ikke ideen så vond i seg sjøl, men det var vel heller det at jeg lot Fiji farge det som var feilgrepet. Jenta er suveren med tegne- og malesaker i hendene, men når det skal tegnes og males i håret til andre... Vel, på det punktet kan hun på ingen måte anbefales, for å si det sånn.

Det med rosafargen var ikke hennes feil. Den var veldig bleik, og ikke engang i mitt lyseblonde hår syntes den særlig godt. Men sjølve spikeren i kista for den, var vel at fargen vi hadde valgt å kombinere den med, var eier av det fiffige navnet "after midnight." Skal ikke skylde på fargens navn, altså, men ved å se på fargens navn, kan du jo tenke deg hva slags blåfarge det var. Og det blei ikke rosa striper innimellom av det, veit du. Det blei totalt overkjøring, det blå eide det rosa, og vi snakker faktisk om at det rosa ikke helt syntes. Det tenkte derimot ikke Fiji over, og fortsatte å farge som om det faktisk var rosa farge på utvalgte steder - noe det, for dere som ikke har skjønt det ennå, på ingen måte var. Dessuten var hun ikke helt stødig med mengden, noe som førte til at venstre sida av håret mitt nesten er blåsvart, og den høyre sida er blond og lyseblå. Og jeg velger faktisk å fraskrive meg det meste av skyld, i og med at det var hun som farga mitt hår, og jeg satt og hun så, og jeg ikke hadde peiling på hva hun dreiv med før jeg fikk sett meg i speilet da hun var ferdig.

Det er JÆVLIG. Akkurat nå har jeg ikke sjøltillit nok til å laste opp bilde av faenskapen, men jeg får se i morgen. Jeg har allerede stått i dusjen i to timer og gnidd inn hele hodet med neglelakkfjerner, uten særlig til resultat, egentlig. Nå har jeg derimot fått en ny idé, og det er en idé mamma ikke liker noe særlig: å kjøpe ny glansvask, i en sterke farge som mørkebrun eller svart, og farge hele dritten på nytt igjen. Det er bedre at det er i én heldekkende farge, sjøl om det er en stygg farge. Ikke det at mørkebrunt og svart er så stygt, men på en bleikfis som meg, kan jeg ikke garantere noe vakkert resultat. Men stort styggere enn hva det er nå, har det vanskelig for å bli, så jeg lurer på om jeg bare skal kjøre på. Det får bli fort, da, for skolen starter opp igjen allerede på tirsdag, og på grunn av pinsen, er jo alt som fins stengt. Har derimot sett meg ut "raven"-fargen til Manic Panic, og får prøve å få bestilt den etterpå eller i morgen. Skal nok snakke med Vibeke først. Hun er min personlige rådgiver på alle punkt, og jeg tar få beslutninger uten hennes veiledning først.

Jeg mener det. Får jeg ikke "raven"-fargen innen tirsdag, noe som er usannsynlig, kommer jeg til å skulke skolen helt fram til jeg får den. Så ille er det. Og hadde det enda bare vært stygt! Dere skjønner, det er en dude i engelskklassen min som har nesten nøyaktig samme farge på håret som det jeg har, og alle kommer garantert til å tru at jeg har herma etter ham. Og jeg HATER å bli tatt for å herme etter andre. Om ikke annet, kommer folk til å kommentere det, at nå passer jo han og jeg sammen og bla, bla, bla, og la oss innrømme det, folkens: jeg bryr meg altfor mye om hva folk tenker om meg.