Egentlig er jeg ikke så veldig glad i skrekkfilmer. Ikke fordi jeg syns de er skumle, men fordi jeg syns de er meningsløse, poengfattige og kjedelige. Det hadde vært praktisk om du hadde hatt det i bakhodet mens du leser.Altså. Dette er visstnok basert på virkelige hendelser, men jeg fikk ikke en dritt da jeg googla datoen det visstnok skal ha skjedd og navna på menneskene. Fant en litt lignende sak, da, for da som vil se her.
Anywho, Kristen McKay og James Hoy-ett-eller-annet er i et hus. Jeg er bittelitt usikker på om de har flytta dit, eller bare er på ferie der, eller om de er samboere eller forlova eller hva de nå er, men de er altså i et hus. Et ganske øde hus. Trur de, da. For plutselig dukker det noen skikkelig gufne jævler med masker opp, og begynner å herje i tro skrekkfilmånd.
Bare så det er sagt: denne filmen tukler som et helvete med min store skrekk for klovner, porselensdokker og så videre. Det er virkelig bare to skrekkfilmelement jeg er redd for, og det er det jeg nevnte nettopp, og unger. Særlig småjenter. Her er småjentene ganske fraværende, men de der maskene... åh fy faen. For egentlig trenger det ikke å være klovnemasker, skjønner du, men egentlig bare alt som er noe annet enn ditt egentlige, og da ikke sånne skikkelig skumle, men veldig enkle, kanskje til og med litt barnslig utført. Jeg husker jeg så bittelitt av Elefantmannen da jeg var liten og, men torde ikke å se resten. Det var ikke fordi jeg syns han var ekkel uten den derre posen over hodet, men fordi han var ekkel med den. Såh. Jeg var litt ekstra skvetten.
For den fikk meg til å skvette. Ikke bare skvette, men den fikk meg til å bli oppriktig redd. I scena der Liv Tyler gjemmer seg inni skapet med pose-mannen med KOLS-pust utafor... Jesus kristus. Det er jo ikke noe jeg skvetter av der, men bare det å se han gå langsomt rundt i rommet med den der forbanna posen på seg, og puste skikkelig tungt og skrekkfilmaktig... bare tenke det at han kunne oppdage henne når som helst... for det er et godt filmatisk grep, vettu, når du filmer fra hovedpersonens ståsted. Det er liksom du som står inni det skapet der. Og det er deg han kan oppdage når som helst.
Men dette er ikke en original film på noen måte. Greit, jeg blei litt livredd, og det blir jeg sjelden av skrekkfilmer (sist gang var av The Grudge, men der vil jeg ha og si til mitt forsvar at jeg så den aleine i mørket), men plottet er på ingen måte kreativt eller i det minste litt komplisert, som i for eksempel 1 ubesvart anrop. Her er det fullt trøkk, slakting, skremming, skriking, løping og BØ! Eller, så veldig mye slakting er det ikke, takk og lov. Det er ikke det at jeg ikke takler å se på det, men det er så fantastisk døllt. Man blir ikke redd av å se folk bli kutta opp og hogga i hjel. Man blir redd av den ekle, snikende følelsen av at det kan være noen bak deg, at det du hører kan være skritt, at du ikke veit hva de vil deg eller hvorfor de vil det. Kort sagt: det er det du ikke veit og ikke ser som er det skumle. Kanskje er det derfor The Strangers er såpass vellykka som jeg faktisk syns den var, og at det er derfor jeg er redd for masker og klovnesminke. Man ser ikke ansiktet, og man kan ikke vite, kan aldri vite. Dette er sånne triks denne filmen utbytter til fulle.
Verdt å nevne har den tidenes punchline på slutten. Jeg håper jeg ikke ødelegger filmopplevelsene deres ved å avsløre den. Den var nemlig såpass tøff. Hvis du ikke vil høre, får du heller bare scrolle forbi resten av avsnittet. Uansett, når Kristen helt til slutt spør maskegærningene: "Why are you doing this to us?" er Dollface sitt svar: "Because you were home." Dang. Pur sadisme og drepeglede. Og da måtte jeg glise, for jeg syntes det var helt sinnssvakt tøft. Det er sånn skurker skal være. Fylt så til de grader av ondskap, og bare ute etter å se verden i flammer (fritt etter Alfred i The Dark Knight).
Når karakteren blir som den blir, er det fordi jeg har sett ganske mange skrekkfilmer i mitt liv, og kun én av dem vil jeg karakterisere som "veldig bra." Denne eier ikke originalitet, men den er jævlig skummel. Og skrekkfilmfans ønsker seg vel kanskje heller ikke mer?
Dommeren har talt: 4
Skrekkfilam er ikkje min favoritt heller. Langt i frå. Som du sei meiningslause. Elefantmannen har eg faktisk sett. Tru det eller ei. Stakkars elefantmannen.
SvarSlettYes, du ble redd noe jeg klarte meg bra gjennom! Kanskje trenden er i ferd med å snu? Jeg mener, jeg kommer til å se mange skrekkfilmer og digge det, og du er den med ørepropper og pute foran øynene? Kult. Filmen er ræva fra ende til annen og er bortkasta timer for de som liker film, til og med for de som liker skrekkfilm. Nok sagt.
SvarSlettjeg gleder meg til å se denne filmen :D
SvarSlettJeg er heller ingen stor fan av skrekkfilmer av diverse grunner og jeg har ikke sett denne (jeg har egentlig ikke sett så mange skrekkfilmer). Men du har rett i at det er den snikende følelsen av at det er noen bak noen som skremmer og ikke slaktinga.
SvarSlettJeg har ellers funnet ut at det jeg liker veldig ved anmeldelsene dine er at det faktisk er en forskjell mellom anmeldelsene på filmer som får femmer og filmene som får firer. I veldig mange aviser så skriver de nemlig like masse lovord uansett om karakteren blir fire eller fem og det blir teitere. Dine anmeldelser virker mer gjennomtenkte sånn sett og det liker jeg :O)
Åh, jeg må se og få sett Elefantmannen så som jeg er litt eldre. Den skal jo være dritbra.
SvarSlettVibeke, da, nå tøffer du deg her. Sa ikke du til meg at du blei redd? Og den er ikke så dårlig, nei. Vil du se dårlig skrekkfilm, så sjekk ut The Grudge 2. Da snakker vi snevre greier.
Høhø, ja, den har underholdningsverdi :] Når skal du se den?
Tusen takk for det, Karoline! Blir veldig glad for å høre sånt (:
Jeg ble litt redd ja, men jeg blir jo redd alt som er av skrekkfilmer! Men til å være meg klarte jeg meg bra. Den er dårlig, ferdig med det. Til og med jeg som ikke har sett så mange skrekkfilmer fikk med meg såpass, den er altfor forutsigbar og benytter seg av alt som finnes av de vanlige virkemidlene og skrekkfilm-klisjeene, uten hell riktignok.
SvarSlett