Tyngden mellom oss - revidert åpning

Det var to dager ut i sommerferien, og som statistikken seinere skulle vise, sommerens varmeste dag. Jeg hadde slutta på videregående, og på det tidspunktet hadde jeg ikke engang rukket å bli nervøs for hva i all verden som skulle ende opp med å bli framtida mi fra og med nå.

   Det var Tobias og meg, han snakka i telefonen, jeg lå på ryggen på kanten av fontena i hjertet av byen. Jeg slapp handa mi ned i vannet, så på at den blei mer fargeløs og mer bølgete, fingrene sneia borti en mynt. Hvilken idiot har trudd at denne av alle fontener ville bringe lykke.

   Jeg hadde brakt opp temaet tidligere på dagen, om at vi burde rase fra oss, det var de orda jeg hadde brukt, rase fra oss. Jeg hadde snakka med Tobias på telefonen, dette var siste sommeren med gjengen, vi måtte benytte muligheten nå, før universiteter og jobber og nye venner kom og tok oss fra hverandre. Dette var blant tinga jeg var mest redd for; at neste år ville jeg være fortid, mens for meg ville det aldri bli noen annen nåtid enn denne.

   ”Halla!” sa Tobias inn i røret, jeg så opp på fontena, opp på statuen av fisken, fisken som aldri slutta å spytte ut vann, den shtøgge fisken alle var redd for de vi var små. Alle, bortsett fra meg. På alle andre områder var jeg barnehagens største pingle, men ikke dette. Jeg husker en gang, vi fikk ikke lov til å gå utenfor gjerdet, men alle visste at når Kristoffer sa at vi skulle gå på tur, så skulle vi gå på tur. Kristoffer var sannsynligvis den største og dummeste ungen i barnehagen, men han var også den skumleste, og de som satt i sandkassa den dagen han kom bort og sa vi skulle gå på tur, turte ikke nekte. Jeg blei med, sammen med de andre, vi var vel kanskje fem stykker i tillegg til de to vaktbikkjene til Kristoffer. Vi gikk ned til byen, og Kristoffer sa til oss: ”jeg vedder på at ingen av dere tør å stikke huet inn i kjeften på den fisken der.” Og alle gjorde det, men jeg var den eneste som gjorde det uten å grine. Det betydde ikke at Kristoffer lot meg være i fred etter det, han har sikkert glemt det nå, alle de andre har glemt det nå, for alle var det bare enda et terrorpåfunn fra områdets verste bølle, men for meg er det et av de klareste minnene jeg har.

   Tobias hadde lagt på, han snudde hodet mot meg og gliste.

   ”Vi får låne hytta te Julian hele sommer’n!” sa han.

   ”Genialt”, sa jeg.

   Julian hadde begynt i klassen vår et par uker etter skolestart, men alle visste hvem han var da han først kom, til tross for at det var det han aller minst hadde ønska sjøl. Men det var uunngåelig. Helt siden første dagen på VG1 hadde lærerne tiska og hviska og sladra sammen i gangene med blikk over skuldrene og neser som nesten rørte borti hverandre om ”han som trenger litt ekstra tid.” De forhindra elever i å snakke ved å holde på taushetsplikta kun i klasseromma. På den måten fikk de med lengst ører et utall gylne muligheter til å plukke opp de viktigste stikkorda der de tilfeldigvis slentra forbi to lærere i fortrolig og dempa samtale med hverandre i gangene. Som et resultat av dette, endte han i klassen med glattest sleik opp med å spørre sine nærmeste ”Når kommer han med hjerneskaden, a?” et par minutter før Julian faktisk stod på dørterskelen, med bygning som en høy og muskuløs teddybjørn og den eneste på skolen med tredagersskjegg. Og det hele altså til tross for at ingen noen gang, ikke engang lærerne, hadde nevnt noe om en hjerneskade.

   Åssen Tobias og jeg hadde endt opp med å bli venner med ham, er ikke så greit å si, men saken var nå i hvert fall at vi hadde en nesten tre måneders lang hyttetur foran oss.

   Tobias var på mange måter veldig motsatt av Julian. Han hadde solgt hasj og herja på ungdomsskolen, helt til han hadde sett lyset på en veldig ateistisk måte, og blitt så godt som streit. Så hadde han flytta på hybel for å begynne på videregående et helt annet sted for å få en ny og bedre start, og hadde siden den gang vært min faste klassekompanjong og rådgiver, sistnevnte tidvis til min store frustrasjon. Jeg hata at moralprekenene hans faktisk hadde grunnpilarene sine festa til historier fra virkeligheten som du leser om i ukeblader; du veit, de artiklene som går over mer enn fire sider, og som er prega av skyggebada ansikter i profil mot et vindu, anonymiserte og uthviska. Jeg kunne liksom ikke fnyse av dem i samme toneleie som til foreldra mine, for når han trakk fram eksempler til skrekk og advarsel, fortalte han ikke i to dimensjoner som de gjorde. Noe jeg på sett og vis skulle ønske, for da hadde det vært så mye lettere å avfeie det.

   ”Gabriel blir også med, eller?” spurte jeg.
   ”Ja, men sku visst jobbe en del”, sa Tobias.

---

Det endelige utkastet, omhyggelig bearbeida. Endelig blir det alvor. Fortsettelse følger.