Kristiania-Bohêmen - Noen må ha fått med seg hva min største og viktigste inspirasjon var for et par år siden (og hvis ikke, se for eksempel her og/eller her, men i det hele tatt store deler av 2011 og 2012). Og okei, jeg blei mildt sagt jævlig sliten av å leve på vin, fine kjoler og syndig livsførsel i et helt år, men at det er noe ekstremt besnærende ved Bohêm-tilværelsen, er ikke til å komme ifra. Det er jo litt flaut, men jeg har aldri lest noe helhetlig av Hans Jæger, men det burde jeg jo virkelig gjøre, for jeg trur den gjengen der potensielt var de kuleste nordmennene som noen gang har levd. Og om man ikke orker å ta den fullt ut (dessuten er det vanskelig å komme over opiumbuler i dag), er det uansett ekstremt inspirerende å lese om disse kunstnerskjøgene, om det så er til bruk i ens egen kunst, eller bare til drømming og fantasering. Og hvis du - God forby - ikke engang veit hva jeg snakker om, så les i det minste denne korte Wikipedia-forklaringa. Dette er faktisk obligatorisk kulturhistorie, din fjott. Og fordi jeg som sagt faktisk ikke har lest noe særlig av Hans Jægers verker (bortsett fra, som nevnt, veldig stykkevis), slenger jeg opp noen bilder av Christian Krohg og Edvard Munch til glede, fornøyelse, fortapelse og skam:
Kjære Timo av Elin Brodin - Jeg innser at denne lille boka sannsynligvis ikke ville ha virka like imponerende og sterkt på meg om jeg hadde lest den i dag, men det gjorde jeg ikke. Jeg trur jeg leste den i tiende klasse eller noe sånt, og det var noe av det vakreste jeg noen gang hadde lest. Ikke bare var det ei rørende fortelling og formuleringer jeg aldri hadde lest maken til (jeg husker fortsatt det avsnittet hvor Adrian sier at Timo ligner en "vakker, åndfull, muligens litt tuberkuløs poet"), men den var samtidig så ideologisk og politisk, men på en subtil og helt naturlig måte, ikke sånn at den kasta masse raddis-synspunkter i ansiktet på deg. Kort fortalt er dette historien om Timo, som har dødd av AIDS, og Sofie som skriver brev til ham etter hans død. Og det er gjennom disse breva vi blir kjent med og glad i Timo, Sofie og Adrian, og jeg kjenner meg så inderlig igjen i Sofie, hun er en så fantastisk relaterbar karakter, for jeg var sjøl akkurat som hun var en gang, og det hele er faktisk veldig bra, altså. Jeg unner virkelig alle i fjorten - søttenårsalderen å lese denne, kanskje de litt eldre òg, bare fordi den, på tross av manglene den helt sikkert har og som jeg ville ha lagt bedre merke til nå, er en veldig fin historie å ha med seg videre. Her har dere et nokså tilfeldig utdrag. Se for øvrig også denne lille notisen fra 2009.
Jeg kom hjem tidlig om morgenen, i den blakke demringen, og snek meg i seng uten at mor og far merket det - tror jeg.
Jeg ble liggende våken og tenke den nye tanken om og om igjen: Kanskje jeg like godt kunne vært en annen. Kanskje jeg kunne vært Adrian - eller en som lignet ham.
Da ville jeg ha kjent deg siden du var fjorten. Da ville jeg vært den eneste du virkelig brydde deg om og følte deg bundet til.
Jeg syntes jeg kunne fornemme det i fingrene, under huden, hvordan det kunne vært - i et annet liv, en annen kropp. Det var slett ikke så eventyrlig fjernt, det var slett ikke noe man bare burde slå vekk og le av. Det var lett å forestille seg, når jeg først prøvde.
Å dele fortroligheten med deg, være med på sammensvergelsen mot det som truer og nedverdiger... Å oppleve den begynnende hemmelige dragningen, smerten ved den, angsten for å bli avvist, kanskje hånet - men fremfor alt driften som vokser og til slutt skyver alle andre hensyn til side. Å kysse deg for første gang og være inderlig velkommen og litt fryktet... Å få komme deg så nær som det går an, se deg lukke øynene og blotte strupen, overgi deg...
Jeg husket at vi hadde lest et dikt av Obstfelder på skolen - det om å være født på feil klode.
Og jeg visste, selv om jeg ikke hadde opplevd det, at jeg ville likt å være Adrian. Tanken var glitrende, stille: Jeg ville likt det så mye bedre enn å være Sofie og ligge med gutter jeg ikke kjente, masete gutter uten lysegrønne øyne og grasiøse skuldre, i en verden full av kondomer og lærere som smilte anstrengt og pekte på plansjer.
Har faktisk fortsatt til gode å se "Kongsvik Ungdomskole", men så Kongsvik Videregående og følger med på Costa del Kongsvik nå og Lene Kongsvik Johansen er så visst genial og tar karakterene sine veldig på kornet på en meget underholdende måte. Skjønner ellers fascinasjonen overfor Kristiania-bohemen selv om jeg personlig er veldig lite bohemisk sånn utenom å bruke skjørt og kjoler temmelig ofte og husker at jeg leste "Kjære Timo" flere ganger da jeg var yngre, det er absolutt en veldig fin bok <3
SvarSlettTakk for kommentaren, Karoline! Du er nødt til å se Kongsvik Ungdomsskole hvis du likte de andre, altså, for jeg syns fortsatt André og Victoria er de beste karakterene hennes.
SvarSlett