Innkjøp: Fikk med meg ei t-skjorte hjem fra konsert i går.
TV-serie: Okei, aller først må jeg snakke litt mer om Our Flag Means Death, som jeg begynte å se på i desember. Den gang var jeg litt skuffa, men fortsatte å se på det likevel fordi det var akkurat gøyalt nok til å så vidt holde på interessen min. Jeg… har utvikla et fullstendig uforutsett og på grensa til usunt forhold til den serien. At jeg blir sugd inn i en historie på en altoppslukende måte er i seg sjøl ikke uhørt for min del, det har skjedd med blant annet Mandy, Subnautica og Rød selvbiografi før, det nye her er at det skjer med en noe jeg ikke syns er fantastisk bra, bare sånn passe bra. Jeg humrer litt innimellom mer enn jeg ler høyt, og ofte syns jeg ikke forsøka på humor er spesielt gode engang, men jeg har likevel blitt så sinnssykt glad i karakterene, og særlig Blackbeard. Det hjelper selvfølgelig at han er spilt av alltid geniale Taika Waititi, og er det noe New Zealand-komedieklubben (Flight of the Conchords, What We Do In the Shadows, Wellington Paranormal) får til, er det nettopp å skape minneverdige karakterer som nesten umiddelbart føles som personlige, nære venner. Dessuten klarer jeg ikke å la være å syns at Taika Waititi som Blackbeard er helt uforskamma sexy, haha. At han er en kjekk mann har jeg visst siden filmversjonen av What We Do In the Shadows, men selv om dandy-vampyren han spilte den gang teknisk sett er mer min type, så er det overraskende nok Blackbeard som bare gjør ting med meg (ikke bokstavelig, til tross for at, y'know, I wish). Og jeg liker jo egentlig ikke macho menn engang!
Jeg trur jeg har kommet fram til at jeg har en slags sjørøverfetisj, for da jeg så igjen Pirates of the Caribbean for første gang på flere år for noen måneder siden, innså jeg at Barbossa innehar et visst je ne sais quoi, og Geoffrey Rush er i utgangspunktet altfor gammal til at jeg egentlig syns han er attraktiv. Én ting er Johnny Depp som Jack Sparrow, liksom, men det er akkurat som at hjernen min plutselig skrur seg på for bistre, middelaldrende menn med én gang de er sjørøvere. Jeg merka jeg følte noe lignende for Ahab i Moby-Dick, og han er riktignok teknisk sett ikke en sjørøver, men det er ikke vanskelig å argumentere for at han oppfører seg som en. Nå har jo også Taika Waititis Blackbeard verdens søteste personlighet, sånn i tillegg til å være en blodtørstig sjørøver, og generelt er jeg veldig svak for et får i ulveklær. Det er en replikk fra Mysterious Skin som går noe lignende "I hate it when they look like Tarzan but talk like Jane", en påstand som jeg er riv ruskende uenig i, for personlig elsker jeg det, haha. Og så er det noe med sammenblandinga av det corny og det oppriktige, eller kanskje heller anerkjennelsen av det corny i det oppriktige, i Our Flag Means Death som jeg virkelig setter pris på og lar meg sjarmere av. I sluttscena i en av episodene omkring midten av andre sesong, bevitner vi en surrealistisk, over-the-top, tullete og klisjéfylt drømmesekvens, tonesatt av ingen ringere enn gudinna Kate Bush, og hvor komisk det hele enn var, satt jeg og grein og følte på hjertesmerte like fullt, eller kanskje nettopp derfor. For det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut, som er noe av grunnen til at jeg, og mange andre med meg, gjerne påtar oss et lag av ironi og kynisme bare fordi ufiltrerte følelser er så jævlig kleint. Our Flag Means Death er ikke redd for å ta sårbarheten til kleinest mulig nivå, noe som gjør at jeg blir like deler lattermild og rørt. Viser seg at det er fullt mulig å le og grine samtidig, akkurat som at den beste dansinga er den som skjer med tårer i øya. Alt dette har i sin tur ført til at til tross for at serien har noen svakheter, og jeg ikke syns den er på høyde med What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, har den fått et overraskende sterkt grep om meg, ikke på den måten at jeg ikke klarer å holde meg borte fra den og bare må se alle episodene sammenhengende, men nesten motsatt. Jeg blir så emosjonelt investert i hver eneste episode at jeg må utporsjonere dem nøye, fordi å se for mye for ofte rett og slett ville gjort meg følelsesmessig overvelda.
Sååååå når jeg ikke er mentalt sterk nok for Our Flag Means Death, som i utgangspunktet var ment som den chille serien jeg skulle slappe av med ved slitsomme omstendigheter, ser jeg isteden på den forholdsvis intense sci-fi-serien 3 Body Problem – who would've thunk. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre helt på starten, hvor ting fortsatt føltes mystisk, men det er fremdeles en veldig spennende serie, og jeg setter pris på hvor grundig forankra den er i tung vitenskap. Det er mulig noen som ikke er like interessert i astrofysikk som meg ikke vil få det samme ut av denne serien, men hvis man allerede syns for eksempel strengteori er noe av det mest spennende som fins, tilfører det serien en ekstra dimensjon (see what I did there?).
Spill: Jeg har omsider gått hen og fullført den siste biten som var igjen av Horizon: Forbidden West, og nå har jeg tatt opp igjen Cyberpunk 2077, som jeg egentlig begynte på for et par år siden eller deromkring, men som jeg ga opp igjen fordi det viste seg at jeg ikke var i riktig humør likevel. Nå, derimot!! Det er fortsatt et overveldende og komplisert spill, men jeg får gradvis bedre teken på det. En dag i forrige uke blei jeg plutselig sittende og spille sammenhengende i bortimot tolv timer, fordi jeg faktisk ikke klarte å rive meg løs. Jeg trudde jeg hadde begynt å få et omtrentlig grep om historien og handlinga, før alt blei snudd fullstendig på hodet og jeg blei sittende igjen med et sjeldent tilfelle av mindblownness, og plutselig gikk det hele fra å være et bra spill til et fantastisk spill. Kanskje jeg går nærmere inn på det ved ei seinere anledning, når jeg ikke har brukt opp mesteparten av min daglige skrivekapasitet på Our Flag Means Death, haha.
Film: Hos Martina så vi Ready Or Not, en riktig så underholdende skrekksak med såkalt glimt i øyet. Jeg så også Nosferatu på kino sammen med Vibeke, og den var akkurat så stemningsfull og kul som jeg hadde forventa av Robert Eggers. Jeg merker jeg setter litt ekstra pris på filmene hans, bare fordi det er så tydelig hvor sterk kjærlighet han har til filmmediet, historien han forteller og den historiske perioden den er satt i. Den unge alderen hans til tross, er han rett og slett en gammaldags håndverker som utfører faget sitt med nerdete presisjon og med en imponerende oppmerksomhet for detaljer. Ingenting ved filmen overlates til tilfeldighetene, og det gjør ganske enkelt godt å se at man også i strømmetjenestenes konsumeringstidsalder får muligheten til å se film lagd av lidenskapelige ildsjeler.
Bok: Etter å ha opplevd hvilken suksess Ringenes Herre på lydbok var for meg, har jeg nå begynt å høre A Game of Thrones. Jeg var spent på åssen det skulle gå, siden jeg tross alt hadde lest Ringenes Herre før, dog på norsk og for lenge siden, men siden jeg har sett TV-serien Game of Thrones og George R.R. Martin tross alt har en ganske lettlest skrivestil, funker også denne helt fint å høre på istedenfor å lese på tradisjonelt vis.
Musikk: Få ting er like tilfredsstillende som å gjenoppdage en artist du egentlig allerede liker, men som du ikke har hørt på på ei stund. Det er en vakker følelse som er vanskelig å beskrive når du hører ei låt som du har hørt flere ganger før, så du kjenner den utvilsomt igjen, samtidig som det er såpass lenge siden sist at det likevel føles som å høre den for første gang, fordi du er et annet menneske nå enn du var den gangen. I januar var jo så heldig at det skjedde ikke bare én, men to ganger, med to forskjellige artister fra ulike generasjoner, men som likevel har mye til felles. Første gang det skjedde, var under den fullstendig på trynet og samtidig helt magiske drømmeaktige scena fra Our Flag Means Death som jeg nevnte lenger opp her, hjerteskjærende perfekt akkompagnert av aldeles nydelige This Woman's Work av Kate Bush. Andre gangen det skjedde var faktisk i går, under konserten til SRSQ. SRSQ representerer for meg noe både helt nytt og fortryllende nostalgisk på én gang, fordi det er så få på hennes alder som gjør det hun gjør, samtidig som musikken hennes virker åpenbart inspirert av åttitallets drømmepop á lá Cocteau Twins, og en tilsvarende nesten gammalmodig vokal som tidvis minner om nettopp Kate Bush. Jeg har hørt låta Ever Crashing fra albumet med samme navn før, og har alltid syntes det er ei god låt, men formidlingsevnen til SRSQ live og den helt spesielle emosjonelle scenekarismaen hennes, gjorde at jeg i går opplevde låta på den måten den føltes ment til å bli opplevd, og hele greia var så følelsesmessig slagkraftig at jeg jaggu fikk tårer i øya, gitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar