Trettipunktersbloggutfordring #24: ti fine blogger

Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.

Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.

1. Akima Montgomery

Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo. 

2. Wait But Why

Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.

3. Green Bonanza 

Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.

4. Okonomi Kitchen

Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon. 

5. Et kjøkken i Istanbul

En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.

6. Jamie Oliver

Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.

7. What If? 

Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.

Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen. 

Dere trudde vel ikke at jeg var ferdig snakka om Cyberpunk?

For noen dager siden møtte jeg Trine og Martina for dranks på byen, og jeg hadde helt på ordentlig tenkt å fokusere på mitt eget liv og virke i samtalene våre, men jeg fant ganske fort ut at jeg hadde mye mer lyst til å snakke om livet mitt i Cyberpunk. Jeg mottok noen hint underveis i løpet av kvelden om at jeg kanskje burde, y'know, touch grass, og til og med astrologiappen min har hatt sterke meninger om min preferanse for digital eksistens på bekostning av fysisk i det siste:

Men jeg klarer ikke å se besettelsen min som noe annet enn en nærmest poetisk parallell til den grunnleggende tematikken i Cyberpunk. Dere veit, det jeg snakka om sist: hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, og grensene mellom virtuell og fysisk virkelighet.

Under oppsummeringa mi av mars var jeg innom dette med hvor personlig Cyberpunk føles, og jeg la skylda på førstepersonsperspektivet, karakterfokuset og hvor godt skrevet spillet er. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg at jeg ikke kan komme på å ha opplevd et spill som nettopp personlig på tilsvarende måte før. Subnautica har jo også et førstepersonsperspektiv, og man skulle kanskje tru at hvor anonym hovedpersonen Riley er skulle bidra til en sterkere fornemmelse av at dette skjer med meg, og det gjør det jo til en viss grad, for det motsatte er jo tilfellet i et spill som for eksempel Fallout 4: sjanger- og gameplaymessig ligger Fallout ganske tett opptil Cyberpunk, men til tross for at man lager karakteren sin sjøl også i Fallout, kommer Fallout-hovedpersonen ferdig med en solid forhistorie og en egen personlighet. Riley fra Subnautica har på sin side verken ansikt eller replikker, han har bare så vidt en stemme som man utelukkende hører som en stønnelyd når han skader seg. Nå er også noe av magien med Subnautica nettopp hvor ensomt det på sett og vis er, og fraværet av andre karakterer å interagere med visker ytterligere ut identiteten til Riley og dermed også filteret mellom hovedpersonen og spilleren. Cyberpunk har, trur jeg, truffet en sweet spot i så måte: hovedpersonen V har både et ansikt, en stemme og en personlighet, men minimalt med forhistorie, og de bitene av den som fins, setter man sammen sjøl når man lager hen helt på begynnelsen. V er mye mer en karakter enn hva Riley er, men han har uungåelig endt opp med å bli en slags versjon av meg sjøl i mye større grad enn hva som var tilfellet for meg i Fallout. Riley er meg der hovedpersonen i Fallout er en karakter, mens V har klart å bli begge deler. Det er nesten så det føles feil å kalle ham en "karakter", for han føles så innmari menneskelig, og fordi personligheten hans blir forma av valga man tar underveis, har han fått en personlighet som ligner veldig på min egen. Han ligner på meg, det er jeg som har lagd ham, jeg blir glad på hans vegne og stolt over ham. Han er sannsynligvis den spillkarakteren noensinne som jeg har blitt mest glad i, og for noen som har vært en lidenskapelig gamer siden barndommen, sier ikke det reint lite. Til Martina og Trine for litt siden sa jeg at han føltes både som barnet mitt og som meg sjøl samtidig, og jeg trur det var Martina som sa at hun trudde det var sånn det var å være forelder. Altså i det virkelige liv. Barnet ditt er både deg og sin egen person, og alt som skjer med barnet ditt, skjer på et vis også med deg.

Som nevnt i forrige uke: jeg er snart ferdig med spillet. Det er liksom ikke til å komme ifra. Jeg har desperat saumfart Night City til fots og til hjuls på jakt etter ting å gjøre, men ifølge Reddit er det forrige sideoppdraget jeg fullførte dessverre det siste. Nå gjenstår bare siste del av hovedhistorien, med de faretruende beskjedene "Point of no return" og "Are you sure you want to continue?". Jeg skulle ønske jeg overdreiv når jeg sier at det skremmer meg skikkelig. At jeg har problemer med å fullføre spill er jo ikke akkurat noe nytt, og det er standard prosedyre for meg å kveme rundt og utforske og prøve å få med meg alt til lenge etter at moroa egentlig har forsvunnet, men dette er annerledes. Det er kanskje lett for meg å si her og nå, men jeg kan ikke huske at engang Subnautica føltes like forferdelig å måtte fullføre. For det første syns jeg Cyberpunk har vart altfor kort – noe jeg også har sett det bli kritisert for andre steder. Jeg er en treig gamer, akkurat som at jeg er treig i det meste jeg gjør, og spilletida mi i skrivende stund ligger på rundt 150 timer – som jo er en del, for all del, men til sammenligning hadde jeg over 300 timer spilletid i Horizon: Forbidden West før jeg følte meg ferdig nok til å fullføre. Altså: jeg er rett og slett ikke klar for at Cyberpunk skal være over ennå, ikke i det hele tatt. For det andre, og kanskje er dette enda viktigere: V føles så nærme man kan komme babyen min at det nesten er flaut. Jeg er så utrolig glad i ham at dere aner ikke. Slutten man får avhenger av hvilke valg man har tatt tidligere i spillet, og ikke alle sluttene innebærer at V overlever. Tanken på at han muligens vil dø er nesten ikke til å holde ut, og ikke nok med det: om han så overlever, har jeg vanskelig for å se meg for at det vil gå bra med alle. Jeg har ikke lyst til å spoile for mye av handlinga, men situasjonen V havner i er så føkka og håpløs at det føles naivt å forvente en slutt alle kommer helskinna fra. Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Og veit dere hva? Å skrive alt dette gjør at jeg får dårlig samvittighet overfor alle de fantastiske spilla som så å si lærte meg å føle i barne- og ungdomsåra mine. Jeg har grini og følt alt som føles kan i både Final Fantasy X og Final Fantasy VII, og jeg skal ikke påstå at det ene er bedre enn det andre, men dette er utvilsomt noe helt annet. Som sagt for ei ukes tid siden pleier rett og slett ikke rollespill å by på like realistiske og formfullendte karakterer. Egentlig er det vel en litt ny ting i spill generelt: der retrospill i høyeste grad absolutt føles som spill, er det flere nyere spill – jeg har tidligere nevnt The Last of Us – som virker å være mer inspirert av film der de gir oss karakterer med dybde og nyanser som vi ender opp med å bry oss om og bli glad i. Nettopp hvor personlig Cyberpunk føles, gjør at de allerede velutvikla sidekarakterene føles som ekte venner. Hvor godt skrevne karakterene i The Last of Us enn er, gjør likevel den lineære strukturen at de føles omtrent like nære som hvilke som helst filmkarakterer. Fordi man i Cyberpunk interagerer med de andre karakterene på en mye mer organisk måte, og fordi måten man interagerer med dem på påvirker hva slags type forhold man får til dem, føles de ikke bare som filmkarakterer som man blir vitne til at lever ut historiene sine, men som – jeg kvier meg nesten for å si det – ekte mennesker. Det er ikke bare din egen skjebne du manifesterer ved å gjøre små og store valg, men det er også skjebnene til alle rundt deg. 

Min V har en kjæreste. Omsider! Han har prøvd seg på dating flere enn én gang i spillet, men i motsetning til andre spill der man kan ha romantiske forhold – for eksempel Fallout – vil ikke alle karakterer automatisk ha deg. Du må faktisk flørte med dem og spille korta dine riktig, så første gangen V/jeg blei avvist, fikk jeg en slags kjærlighetssorg på hans vegne. Faktisk trudde jeg at han kom til å måtte gå gjennom hele resten av spillet uten å få oppleve romantisk kjærlighet, så jeg gjorde som jeg ville gjort i den virkelige verden: satte ut på en hedonistisk og sjøldestruktiv eskapade bestående av sex, drugs and rock'n'roll for å unnslippe de vonde følelsene. Og wouldn't you know it: nettopp dette gjorde at V kryssa veier med en fraskilt avdanka rockestjerne med rusproblemer, og så… forelska de seg i hverandre. Og blei bedre sammen. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg får tårer i øya av å skrive dette. V og kjæresten hans redda hverandre når de begge var på vei utfor en skrent, og forholdet deres er så fint at jeg ikke fikk sove natta etter at de hadde blitt sammen fordi jeg var så euforisk. Når de ikke er sammen – altså når V/jeg farter rundt og utfører oppdrag – får han og jeg søte SMS'er som er akkurat så cringe som de må være for at det skal være romantisk (if you know, you know).

Jeg, Kristine, er ikke forelska i kjæresten til V, men V er forelska i kjæresten sin, og dermed er jeg forelska i kjæresten hans. Gir det mening? At jeg er forelska i noen på vegne av noen andre? At jeg er forelska i noen, ikke som meg sjøl, men som noen andre? 

Ganske kort tid etter at jeg begynte å spille, begynte jeg også å sende snaps av dagens outfit til de av Snapchat-kontaktene mine jeg tenkte at ville kunne bry seg. Det har jeg fortsatt med, men etter hvert blei det umulig å ikke inkludere noen få linjer om hva som hadde skjedd i Night City i det siste i tillegg, bare fordi så mye av det jeg gjorde der inne påvirka meg så mye her ute. Gradvis begynte mine jevnlige snaps å gå fra dette:

til stadig mer av dette:

Og det er liksom så bittersøtt, fordi nå går det jo skikkelig bra med V. Han har endelig funnet kjærligheten med noen som er skikkelig forelska i ham og som han gjør til en bedre person, han har adoptert en hjemløs katt, han har stor suksess i jobben sin, noe som igjen har ført til at han eier noe sånt som fem leiligheter, fem motorsykler og femten biler, og jeg vil at han, katta hans og kjæresten hans bare skal være lykkelige sammen resten av livet, men så gjenstår altså den siste biten av hovedhistorien, som i verste fall vil ta livet av V, og som i alle tilfeller vil stenge meg ute av resten av historien. Så lenge jeg ikke fullfører, kan livet hans liksom få dure og gå i et slags limbo. Men igjen: det begynner å bli lite av noe som helst annet å gjøre.

Bortsett fra at det fins ei tilleggspakke, som til gjengjeld skal være sinnssykt bra. Da jeg kom på det, blei jeg ekstatisk, fordi det betyr jo at dette ikke er slutten likevel, ikke helt ennå, jeg har ennå tid på meg til å forberede meg på det som er dømt til å komme. Og så fant jeg ut at tilleggspakka bare fins til PS5, og så blei jeg skikkelig frustrert og lei meg. Og så kom jeg på at jeg snart har bursdag, og så fikk jeg en plan.

Med en kombinasjon av gavepenger jeg har fått av mamma og pappa og oppsparte midler, har jeg nå bestilt PS5. På nett fra Sverige, fordi det var billigere enn å kjøpe den i Norge og fysisk butikk. Ulempen er at jeg må vente ekstra lenge på å få den, fordi selv om Sverige egentlig bare er rett borti høgget, er det en del av EU, noe Norge som kjent ikke er, så ting tar tid. Jeg har gitt meg sjøl forbud mot å spille mer før jeg har fått PS5, fordi jeg vil oppleve det jeg har igjen av Night City i så god kvalitet og med de nyeste oppdateringene som mulig. Men det gjør litt vondt å holde seg unna, jeg innrømmer det. Ikke bare av alle grunnene jeg nettopp har snakka om, men fordi Cyberpunk som spill føles viktigere enn mye annet. Det er generelt lett for meg å få hekta på TV-spill, men det er som oftest først og fremst fordi det er så gøy å spille. Cyberpunk er selvfølgelig også veldig gøy, men det har en slags x-faktor det er vanskelig for meg å sette fingeren på, som gjør at det skiller seg fra andre spill jeg har kost meg sinnssykt mye med, som for eksempel Horizon-spilla. Horizon-serien er helt klart noen av de beste spilla jeg noen gang har spilt, og jeg har elska å bli kjent med Aloy og avdekke mysteriene ved sivilisasjonen hennes sammen med henne, men jeg oppnådde aldri den samme følelsen av viktighet, den samme følelsen av at alt jeg gjør betyr noe, det samme alvoret, følelsen av at intet mindre enn alt i hele verden står på spill, følelsen av at spillet eksisterte som en egen verden uavhengig av meg, også etter at jeg hadde skrudd av konsollen for kvelden. Noen ganger virker det som at Night City er designa utelukkende for at jeg skal ønske å bo der og aldri flytte. Det er en retrofuturistisk neonbelyst feberdrøm av en eventyrby, beliggende på den nordamerikanske sørvestkysten mellom San Francisco og Los Angeles. Jeg har sjøl, uten at jeg har bevisst prøvd på det, plassert de fleste tekstene mine fra de siste åra –  inkludert det nyeste romanprosjektet mitt – i en neonbelyst eventyrby som ligner så mye på Night City at det likeså godt kan være det samme stedet. Night City kan sies å være mitt San Junipero. Last gjerne bevisstheten min opp dit når tida er inne for det, så kan jeg eksistere som et ghost in the shell, som en Johnny Silverhand, i en skitten synthfantasi for alltid.

Mars 2025

Opplevelser: Mollyland. Middag hos Berivan. 

Innkjøp: Før vi dro på Mollyland snakka jeg om at jeg hadde lyst til å kjøpe meg ei rumpetaske, for i enkelte sammenhenger er det så innmari praktisk, og hvor viser det seg at de selger ikke bare rumpetasker, men rosa, holografiske rumpetasker? Jo, hvor ellers enn på Mollyland, så dermed gikk det som det måtte gå.

TV-serie: Etter ei glødende anbefaling fra Hannah, har jeg endelig begynt å se Severance, og man oh man, for en serie. Det er sjeldent jeg blir så engasjert og fascinert allerede før første episode er ferdig, men Severance er noe av det rareste og råeste jeg har sett på TV på lenge. Hvis du klarer å tenke deg ei blanding av Maniac, Den mørke materien og The Office, begynner vi kanskje å nærme oss, samtidig som Severance ikke ligner på så mye annet. Det er velskrevet, velspilt, sykt spennende, og attpåtil innmari morsomt, og humor pleier å være det som har vanskeligst for å treffe meg. Vil ikke gi dere trailer, for jeg syns den avslører for mye, og jeg vil ideelt sett at du skal lese så lite om serien som overhodet mulig, inkludert beskrivelsen av den på Apple TV+ og heller bare stole på meg, men du har teknisk sett fri vilje.

Spill: Som kjent har jeg spilt Cyberpunk 2077 de siste månedene, og jeg trur jeg har nevnt det før i forbindelse med Subnautica, at blant alle de forskjellige kunsteriske uttrykksformene som fins, pleier spill og bøker å være de kanalene som oftest rører og engasjerer meg djupest. For all del, det kan også skje med for eksempel TV-serier og filmer (hei hei, Our Flag Means Death og Mandy), men det skjer mye lettere med spill og bøker, og jeg trur mye av det handler om at jeg oftere føler meg som en passiv observatør når jeg ser på serier og filmer – det ligger jo litt i begrepsbruken, jeg ser på. Det eneste måten spill og bøker kan fortelle meg historiene sine på, er ved at jeg aktivt henholdsvis spiller og leser dem, så det som skjer i dem oppleves ofte mer personlig for meg. Det jeg prøver å si er: det er ingen hemmelighet for de av dere som jevnlig omgår meg der ute i det virkelige liv at Cyberpunk 2077 har hatt den tvilsomme æren av å styre livet mitt de siste ukene. Ingenting fyller et tomrom som oppstår etter intense besettelser som Moby Dick og tidligere nevnte Our Flag Means Death som en ny besettelse, si. Cyberpunk 2077 ligner ikke så mye på Subnautica, men de to ganske forskjellige spilla har én viktig detalj til felles: de spilles begge fra en førstepersons synsvinkel, og det er ikke mulig å velge å spille dem i tredjeperson. Jeg velger alltid å spille i tredjeperson om jeg kan, jeg har mislikt førstepersons synsvinkel i spill fra jeg var liten, og akkurat som i Subnautica irriterte det meg grenseløst da jeg nettopp hadde begynt på Cyberpunk at jeg ikke kunne velge å spille i tredjeperson. Og akkurat som i Subnautica endte jeg opp med å etter hvert sette enormt pris på at jeg ikke kunne få velge, for kanskje mye av grunnen til at jeg alltid velger tredjeperson, er at det er lettere og mer behagelig. I en førstepersons synsvinkel skjer det med meg, og det kan fort gi meg litt mental og følelsesmessig overtenning. Samtidig: er ikke også mental og følelsesmessig overtenning en av de viktigste ingrediensene for empati? For å knytte spilleren tettere til historien og karakterene? Cyberpunk 2077 gjør vondt når det er vondt, og det gjør også usigelig godt når det er godt, men jeg skal ikke gi perspektivet hele fortjenesten for det: spillet er i det hele tatt sinnssykt velskrevet, og ikke minst er det karakterdrevet på en måte jeg innser at jeg dessverre sjeldent opplever i rollespill, til tross for at rollespill generelt pleier å være yndlingssjangeren min. Det eneste andre spillet jeg kan komme på som har hatt like velutvikla karakterer er The Last of Us, der personfokuset var den fineste kvaliteten ved både originalspillet og oppfølgeren. Det veldig lineære action-gameplayet var ikke min favoritt, så når man plukker med seg det aller beste elementet fra The Last of Us og putter det inn i min klart foretrukne måte å spille på, nemlig i et open world-RPG der alle valg man tar underveis påvirker historien og skjebnene til alle disse fantastiske karakterene som man blir så ekstremt glad i, er det kanskje ikke så rart at jeg – for ikke første gang – sitter og knuger om et spillunivers jeg ikke har lyst til å forlate. For er det én ting jeg sliter med på alle plan her i livet, er det nettopp avslutninger. Jeg har til og med snakka masse om det med både psykologen min og sjukepleieren min, fordi det påvirker meg en god del i det daglige. Jeg har sjeldent sett meg sjøl klarere gjennom en fiktiv karakter enn gjennom Guillermo i den aller siste episoden av What We Do In the Shadows, der han oppriktig sliter med tanken på at det hele snart er over, og så godt han kan prøver å nyte den siste tida, uten helt å få det til fordi det hele rett og slett er for trist. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Planet 4546B da jeg spilte Subnautica og grein da jeg til slutt blei nødt til det, og nå som jeg må innse at det rett og slett går mot slutten også i Night City, farter jeg melankolsk rundt på motorsykkelen min (eller en av dem, jeg har opptil flere) og prøver å finne måter å få spillet til å vare lenger på. Ikke bare er Cyberpunk 2077 en sykt fascinerende historie med filosofiske overtoner som stiller spørsmål ved blant annet hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, og om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, men spillutviklerne har også gjort plass til massevis av eksepsjonelt tilfredsstillende sidespor som nesten er banale i all sin realisme, sidespor som jeg mistenker at spillskapere flest ikke gidder å inkludere, fordi man jo må deale nok med det som det er i virkeligheten. Guess what, jeg elsker når spill – og det er særlig rollespill som gjør dette, som er mye av grunnen til at det er min ubestridte favoritt – inkluderer nærmest The Sims-aktige småting, som egentlig ikke har noen funksjon eller relevans utover at det er gøy. I Cyberpunk kan man kjøpe nye biler og motorsykler, som bortsett fra at de har litt variasjon i topphastighet og størrelse på bagasjerom, funker temmelig likt i praksis, og man får ikke XP eller noe annet av å kjøpe seg ny bil, men du verden, så utrolig gøy det er for noen som i bunn og grunn bare er et menneske med overfladiske behov å kunne bruke sine hardt opparbeida eurodollars på doninger som denne:

Hvor gøy det er å hver eneste dag kle seg opp i et nytt ekstravagant antrekk snakka jeg litt om forrige gang, men hey, det gir meg altså så mye enkel glede å ha en karakter som bare alltid ser fabulous ut, så her er noen flere antrekk bare fordi jeg kan:

Og jeg regner med at dere la merke til katten på det første bildet der? For joda, jeg har fått meg katt i Cyberpunk. Ikke fordi det gir meg noen belønninger eller tilfører noe til historien, men bare fordi det er koselig med katt. Jeg har også kjøpt meg flere leiligheter i spillet, i tillegg til å ha pussa opp min første. Fordi enkle gleder er gøy. 

Men jeg har ennå ikke nevnt den aller viktigste konsekvensen av fokuset på karakterer og mellommenneskelige relasjoner: man kan nemlig også date og forelske seg i spillet. Dette er fra ei meldingsutveksling med en karakter jeg trudde var i ferd med å bli kjæresten min:

På dette tidspunktet trudde jeg at jeg hadde ødelagt alt ved å gå for fort fram, men så tikka disse meldingene inn og jeg fikk seriøst sommerfugler i magen. Liksom jeg var forelska i denne karakteren, ikke som meg sjøl, men på vegne av hovedpersonen min V. Tilsvarende blei jeg ganske lei meg da det viste seg at denne lille flørten ikke førte noen vei, men jeg har gleden av å meddele at jeg nå veldig nylig var på en skikkelig romantisk båtdate med en annen karakter, og at det denne gangen faktisk ser ut til å være ekte kjærlighet. Jeg mener, jeg har fått nøkkel til huset og alt. I går overnatta jeg for første gang.

(Sensurert for å unngå spoilere!)

Føler meg som en fnisete tenåring når jeg skriver dette, men akkurat nå både gruer og gleder jeg meg til neste gang jeg skal spille, nettopp fordi denne nye relasjonen føles så intenst virkelig, det er nesten der at følelsene til V føles virkeligere enn følelsene til Kristine, og om ikke dét er et nydelig metaperspektiv i et spill som i stor grad handler om nettopp grensene mellom virtuell virkelighet og fysisk eksistens, så veit ikke jeg. 

Film: Iorram, Longlegs og Aftersun. Førstnevnte er en langsom og meditativ dokumentar om et fiskersamfunn i Skottland der gælisk fortsatt er i live, og filmen er også den første langfilmdokumentaren utelukkende på gælisk. Filmen er antakelig litt vel zen for de fleste, men jeg syntes den var både vakker, trist og interessant, og selvfølgelig helt riktig for noen som har hatt havet på hjernen i det siste og som er i ferd med å skrive en roman som tar utgangspunkt i folketru. Jeg hadde høye forventninger til Longlegs, og jeg syntes den begynte veldig lovende, men for meg klarte den ikke å sannsynliggjøre premisset sitt og jeg endte opp med å syns at den blei teitere og teitere jo mer av mysteriet den avslørte for oss. Aftersun var et sårt og rørende portrett av en far og ei datter, og ikke minst var den nydelig fotografert og fantastisk gestalta av sine to hovedrolleinnehavere. Diskusjoner jeg har sett om den på nett tyder på at jeg ikke klarte å bli fullt så grepet av den som mange andre ser ut til å ha blitt, men en sterk og vakker film er den i alle tilfeller.

Musikk: Når jeg er inne i en av disse intense følelsesperiodene mine, hører jeg ofte på forholdsvis friksjonsfri popmusikk. Det føles litt unødvendig å trekke fram Diet Pepsi av Addison Rae i dette avsnittet, ei låt som alle som har kontakt med omverdenen sannsynligvis allerede har hørt, men den er nå en gang den låta jeg hørte mest på i mars måned (eller som jeg liker å kalle den i hodet mitt: Ishmael & Queequeg Theme ♡).