Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are.
Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.
Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:
Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen.
Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.
Jeg skulle gjerne ha blogga oftere, jeg bare… har ikke hatt lyst. Jeg har tilbrakt dagene med å trene, spille og til og med skrive litt, altså skjønnlitteratur, dessuten har jeg ikke hatt så mye å snakke om. De siste månedene har Cyberpunk vært det eneste jeg har klart å tenke på, og jeg har skrevet mange nok blogginnlegg om akkurat den saken som det er. Samtidig har jeg ikke lyst til å bare ignorere hvor stor plass det har tatt i livet mitt heller; det høres sikkert fryktelig trivielt ut for folk som ikke er like lidenskapelige gamere som jeg sjøl er, men sannheten er den at jeg – dessverre? – ofte påvirkes sterkere av ting som skjer med meg i virtuelle virkeligheter enn av livet i den konkrete virkeligheten som min fysiske kropp eksisterer i. Mye av grunnen til det er nok at livet mitt utenom spillverdener er ekstremt lite dramatisk av seg, så jeg trur ikke nødvendigvis det er en dårlig ting.
Sist jeg var innom her leid jeg av post-game blues, og jeg har gleden av å meddele at det går litt bedre med meg nå. Men det var dramatisk en periode. Den 25. mai skreiv jeg i dagboka mi:
Det er snart slutt for alvor. Og jeg veit virkelig ikke hva som skal skje med livet mitt når jeg har fullført spillet. Jeg kan selvfølgelig begynne å spille noe annet, ja, men for det første er det snart sommeren og masse passeroppdrag som følger, så timinga er egentlig veldig lite optimal for å få hekta på noe nytt. For det andre er det så klart det faktum at jeg virkelig bare vil spille Cyberpunk. Researchen jeg har gjort så langt omkring hva jeg eventuelt må erstatte det med når den tid kommer, fordi jeg kan jo ikke gå rundt med et hull i hjertet, er Baldur’s Gate 3, på grunn av hvor altoppslukende det er, men det er samtidig noe heeelt annet reint atmosfærisk. Baldur’s Gate 3 er basert på Dungeons and Dragons, og er sånn sett et helt klassisk fantasyspill. Jeg liker fantasy, men jeg må bare innrømme at sci-fi ligger hjertet mitt aller nærmest. Det er det samme problemet jeg har nå som jeg i sin tid hadde med både Subnautica og Rød selvbiografi: jeg vil ha mer av det samme, men det fins jo ikke. Bortsett fra at Subnautica hadde Below Zero og Rød selvbiografi hadde Red Doc>, som gjorde overgangen fra en besettelse til virkelighet litt mindre brutal. Cyberpunk 2077 skal få en oppfølger, men den er mange år unna, og jeg trenger den nå.
For hva gjør man egentlig når det eneste man vil er å spille, men jo mer man spiller, jo mer framskynder man slutten på en opplevelse man vil at skal vare evig?
Og så, den 29. mai:
I går valgte jeg å fullføre hovedhistorien i Cyberpunk fordi det var egentlig siste anledning før høst, fordi det føltes som en for big deal til å bare gjøre etter trening eller noe sånt, og siden jeg er ekstremt opptatt med kattepass i sommer, var det siste dag med ingen planer før i august. Og… jeg fikk overhodet ikke den slutten jeg hadde ønska meg. Jeg har jo alltid tenkt at jeg ikke kom til å ville spille slutten flere ganger, fordi det har tidligere i spillet føltes feil å spille om igjen sekvenser der jeg valgte «feil» fordi det er jo ikke sånn det er i virkeligheten, og Cyberpunk har føltes virkeligere enn virkeligheten omtrent hele veien for meg, men jeg trur faktisk jeg er nødt til å gjøre det, litt hjulpet av at etter rulleteksten lasta spillet tilbake til en checkpoint der V står og lener seg mot et gelender, som ikke er der jeg sava og forlot ham før jeg gikk for å møte Hanako på Embers, som forsterker litt følelsen av at alt det som utspilte seg i går var enten en slags visjon om framtida han hadde, eller noe han så for seg at ville komme til å skje om det var dét han valgte.
Den 3. juni:
Jeg har nå fått tre ulike slutter i Cyberpunk, den ene mer deprimerende enn den andre (…).
Veit ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg veit ikke om sjela mi takler å bli knust enda en gang av enda en hjerteskjærende slutt, samtidig som det kanskje er verre å ikke gjøre noe, for den til enhver tid nyligste slutten er ikke et behagelig minne å ha sittende i hjernen, og jeg er temmelig desperat etter å bytte det ut med noe jeg i større grad klarer å godta, selv om jeg innser at dette ikke er et spill der det fins noen Hollywood-slutt.
Og så den 4. juni:
Jeg var temmelig ute av meg i går og grein masse. Jeg sendte meldinger til alle som jeg har endt opp med å involvere i sagaen, og Hannah sa noe som trøsta meg: hun syntes det hørtes fornuftig ut å legge bort Cyberpunk for nå, og så begynne å spille Baldur’s Gate 3 og lage en slags fantasyversjon av V og leve videre gjennom ham der. Jeg trur ikke jeg kommer til å lage en fantasyversjon av V, men jeg trur det er en god idé å vente litt med å begynne på nytt i Cyberpunk, forhåpentligvis lenge nok til å at det blir spennende igjen å gjøre de samme oppdraga på nytt, men ikke så lenge at jeg glemmer bort hvor det gikk gærent. Kommer til å prøve å lage neste V – for det er ikke mulig å begynne på nytt med samme karakter – så lik som mulig den første og la ham være nomade (…), i det hele tatt la ham være ganske lik originalen i valg og ymse, bortsett fra de stedene der jeg åpenbart føkka det opp. Jeg syntes det var gøy å se på Vibeke spille som street kid kvinnelig V da jeg var hos henne i helga, men jeg er så knytta til min V at jeg har ikke lyst til å lage noen ny karakter.
Så nå har jeg kjøpt og lasta ned Baldur’s Gate 3. Spent på åssen det går å kaste seg inn i erkeklassisk high fantasy etter et halvt år i futuristiske neonbelyste Night City. Tenk om jeg ender opp med å få så hekta på BG3 at jeg glemmer bort Cyberpunk, haha, det hadde vært litt av en plot twist.
Jeg har ikke fått så hekta på BG3 at jeg har glemt bort Cyberpunk, men det jeg derimot har fått hekta på, er et spill som (foreløpig?) ikke har dratt meg fullt så mye inn i handlinga som det CP77 gjorde, og det er utrolig deilig. Jeg trudde at savnet som oppstod i livet mitt etter å ha fullført CP77 med alle de forferdelige sluttene bare ville kunne helberedes av en ny og tilsvarende altoppslukende besettelse, men jeg innser nå hvor utrolig behagelig det er å faktisk kunne sette meg ned og slappe av og kose meg med et TV-spill, as God intended. Misforstå meg rett: CP77 er også et gøy spill når det er gøy, men det er samtidig så mørkt og intenst at det etterlot meg uthult da det var ferdig med meg. Den gritty realismen som gjorde at spillet føltes så uendelig viktig og high stakes, gjorde også at oppturene sendte meg inn i en berusende tåke av endorfiner, som om jeg var forelska – noe jeg jo på et vis også var. Jeg har venner som har det samme forholdet til Baldur's Gate 3 som jeg har til Cyberpunk – hvilket jo også var grunnen til at det var akkurat BG3 som fikk æren av å bli mitt neste spill – men i skrivende stund må jeg innrømme at jeg nyter litt å bare være moderat investert, at det er en viss distanse mellom hovedpersonen min Natt og meg sjøl – selv om jeg, uten å egentlig gå inn for det, endte opp med å gi ham nesten nøyaktig samme sveis som meg:
Det er til og med der at den nye patchen som skal komme til CP77 ikke føles like… akutt lenger. For all del, jeg gleder meg, men da nyheten først nådde meg, var jeg klar til å kaste alle andre planer ut av vinduet og umiddelbart gi meg atter hen til Night City ved første anledning, til tross for at jeg eeegentlig hadde bestemt meg for å vente litt lenger med å gi spillet ei ny gjennomspilling. Nå som jeg er i ferd med å finne fotfestet litt i BG3, tenker jeg at jeg egentlig har fortjent å bare tøse litt rundt (ja, hovedpersonen min Natt har vist seg å bli temmelig slutty, noe som egentlig overraska meg litt fordi det overhodet ikke var planlagt, men det er vel bare enda et bevis på at jeg underbevisst hadde behov for ei pause fra rollen som kjærlighetsmartyr som jeg endte opp med å ta på meg i CP77) og banke goblins enda ei stund til. Det har rett og slett vært fryktelig behagelig med fri fra søvnløse netter og nerver i høyspenn fordi grensa mellom V og Kristine nesten var fullstendig utviska, og bare tillate meg litt god, gammaldags moro uten å føle at det er liv og død. Hvem veit, kanskje kommer også BG3 til å ta over livet mitt etter hvert som jeg kommer dypere inn i historien, men den tid, den sorg – og den glede. Jeg mistenker at det ikke kommer til å skje, bare fordi at CP77 var så ekstremt min greie også utover reint gameplay og karakterer; atmosfæren, estetikken, musikken og sci-fi-settinga var tilsynelatende finjusert for å matche mine nøyaktige frekvenser. Jeg liker klassisk fantasy, altså, for all del; Ringenes Herre var blant mine første ekte obsessions av en grunn, men det er noe med fokuset på vitenskap i sci-fi som bare har snakka sannere til meg; tanken på at dette kan skje, eller kunne skjedd hvis forholda hadde ligget til rette for det, mens fantasy i større grad representerer pur eskapisme for meg. Som det overhodet altså ikke er noe feil med. Som sagt: kanskje er det tvert imot nøyaktig dette jeg trenger akkurat nå.
Kunne alt dette venta til spill-avsnittet under månedsoppsummeringa mi? Sannsynligvis, men jeg er litt lei av å tilegne halvparten av oppsummeringa til nettopp spill, på bekostning av de andre punktene. Dessuten, kjenner jeg meg sjøl rett, kommer jeg helt sikkert til å ha gjort meg opp noen nye og flere tanker om BG3 innen den tid. Måneden er ennå ung. Relativt sett, hvert fall.
Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.
Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.
TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.
Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.
Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.
Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:
Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.
Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det.
Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.
Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:
Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.
Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.
I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg.
Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.
Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:
Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.
Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.
Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.
