Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.
TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.
Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.
Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas.
Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april:
Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.
Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:
Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.
Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det.
Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.
Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:
Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.
Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.
I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg.
Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.
Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:
Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.
Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.
Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.
