Fra skisseboka: begynnelser

Jeg trur alle som skriver opplever å begynne på noe og legge det fra seg igjen før det er ferdig. Og ikke bare ferdig-ferdig, typ utgis-i-bokform-ferdig, men gi det opp før det som skal skje, har skjedd. Dere veit. Ting som mangler ei avslutning. Ting som kanskje bare er begynnelser.

Her er et knippe av mine begynnelser fra de siste åra. Blir de noe mer? Kanskje. Sannsynligvis ikke.



---



Dette er et av mine tidligste minner: sol mot lukka øyne, og bildet det framkalte på netthinna mi; et kryssverk av blodårer mot en varm oransj bakgrunn, nesten pulserende, som om hva enn det var som befant seg på den andre sida, kunne komme til å sprekke, eller klekkes ut, når som helst. For deretter å åpne øya og finne ut at det som befant seg på den andre sida, var ingenting mindre enn hele verden; den endeløse blå himmelen, vinden i trekronene, åkeren med de meterhøye kornaksene. 
   Et annet tidlig minne: å plukke opp ei snegle etter sneglehuset for så å plassere den på håndbaken. Følge med mens sugekoppkroppen dens langsomt seilte bortover huden min, det glinsende laget med slim den etterlot seg. 
   Men jeg husker ikke hvordan varmen fra sola kjentes mot huden min, eller hvordan det føltes å la ei snegle bevege seg på meg. Det eneste jeg husker fra før katastrofen er bilder, og de eneste følelsene jeg er i stand til å gjenoppleve når jeg ligger i senga med lukka øyne og venter på søvnen, er hender mot kaldt stål, klam gummi mot huden, sko som klemmer på tærne, høytrykkspylere mot kroppen i dekontamineringsrommet. Ved siden av meg kan jeg høre Yun vri på seg; hun var femten da katastrofen inntraff og husker det fremdeles godt, og minnene hennes om den gangen er aldri så sterke og livaktige som i nettopp drømmene. 
   Det var Anna som fortalte Yun og meg om monsteret. 

---

Samboeren min blei først sur da jeg fortalte ham det. Dagen etter lo han av det. Felles for begge reaksjonene, var at de var utløst av vantro.

   ”Jeg må fortelle deg noe, noe viktig”, hadde jeg sagt. Jeg hadde bedt ham skru av TV’en og se på meg, og det gjorde han.

   ”Okei.” Han nikka langsomt, forståelsesfullt, tok henda mine, så meg inn i øya.

   ”Du må love at du trur på meg”, hadde jeg sagt.

   ”Selvfølgelig”, hadde han svart, den idioten.

   ”Og ikke begynn å le.”

   ”Selvfølgelig skal jeg ikke begynne å le.”

   Jeg trakk pusten. ”Dette er ganske vanskelig for meg å fortelle.”

   ”Jeg er her for deg uansett.” Han strøyk meg over kinnet.

   Stillheten som fulgte varte kanskje i et halvt minutt. Så sa jeg: ”Jeg er i ferd med å forvandles til ei flaggermus.”

   Han stirra på meg, blunka et par ganger, før han utbrøyt noe i nærheten av: ”Men faen, jeg trudde det var noe alvorlig! Det der var ikke morsomt!”

   ”Det er ikke morsomt for meg heller!” hadde jeg prøvd å si, men da sa han bare: ”Okei, kutt ut nå. Jeg mener det.”

   ”Men du lovte å tru på meg!” sa jeg.

   ”Seriøst, slutt. Jeg kødder ikke.”

   ”Jeg kødder heller ikke.”

   Og så la vi oss uten å snakke noe mer om det.

   Sånn sett var han i bedre humør morgenen etter.

   ”Du lurte meg skikkelig i går kveld, du”, sa han mens han var i ferd med å sette fram pålegg fra kjøleskapet.

   ”Jeg prøvde ikke å lure deg”, sa jeg, resignert allerede før diskusjonen hadde begynt.

   ”Don’t push it too far.” Han satte seg ned ved siden av meg og smilte.

   Nå står jeg på badet og prøver desperat å finne igjen 

---

De blei gitt det vitenskapelige navnet Monstrum galaxia, som betyr nøyaktig det det høres ut som: galaksemonsteret. Etter den første ekspedisjonen til månen Europa trudde forskerne at de bare hadde oppdaga en mikroorganisme, noe som for all del ikke var bare-bare. Jeg var vel kanskje ti år den gangen, men jeg husker fortsatt overskriftene: de hadde oppdaga utenomjordisk liv for første gang, attpåtil i vårt eget solsystem.

Blir dette noen gang en roman?

Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte. 
   Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående. 
   Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin. 



(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)

Men hva spiser du egentlig? #12: Luksuspasta i en fei

Folkens, jeg ELSKER pasta. Det kan være så utrolig mye mer enn bare spaghetti med tomatsaus! Det er også i mange tilfeller sinnssykt lettvint, og det er lett å få det til å smake som noe som har tatt lang tid å lage uten at det har tatt noe særlig lenger enn et kvarters tid. Det er helt genialt, faktisk.

For et par uker siden var jeg sjuk, og da lagde Jørgen dette til meg:

(Beklager at bildet er ganske mørkt, men det er bortimot umulig å ta ålreite bilder av noe som helst på denne tida av året.)

Du trenger:

Pasta

Et halvt – helt glass grønn pesto (vi har kjøpt ferdig på butikken)
Et beger cherrytomater
En liten blomkål
Olje
Salt og pepper
Tørka oregano
Tørka timian

Eventuelt også:
Revet parmesan
Rista pinjekjerner
Fersk basilikum

Sett ovnen på omtrent 200 grader. Skjær eller riv blomkålen i små buketter og legg dem på et bakebrett med bakepapir. Del cherrytomatene i to og legg dem på bakebrettet sammen med blomkålen. Risle over olje, for eksempel olivenolje eller rapsolje, og kvern over salt og pepper, eventuelt også tørka oregano og tørka timian. La det bake i ovnen i omtrent ti minutter – kjenn litt på blomkålbukettene underveis, de skal bli gylne utapå og møre inni.

Kok pasta etter anvisning på pakka. Hell av kokevannet, behold eventuelt litt av det hvis du vil ha en tynnere og mer "sausete" pesto. Bland pestoen sammen med pastaen, og server sammen med de bakte blomkålbukettene og cherrytomatene. For ekstra luksus: strø over revet parmesan, noen friske basilikumblader og rista pinjekjerner. Du kan kjøpe pinjekjerner som allerede er rista, eller riste sjøl: bare steik dem noen få minutter i tørr panne på medium – høy varme til de har blitt gylne og nøtteaktige.

Denne oppskrifta kan varieres i det uendelige! Det er for eksempel også kjempegodt med bakt rosenkål istedenfor blomkål og cherrytomater, også fins det jo også både rød og gul (!) pesto i tillegg til den grønne. Nesten alle grønnsaker smaker best når de bakes, etter min mening. Prøv deg fram!

Oktober 2018

Opplevelser: Slippfest for Anne Oterholms Løgnhals. Kinotur. Treretters (!) middag på Olivia med Vibeke. Altern80s.

Innkjøp: Kjøpte en stereokabel til DJ-bruk som jeg endte opp med å ikke bruke, men det er vel cirka det eneste jeg kommer på utover husholdningsgreier.

TV-serie: Nye sesonger av Better Call Saul, Mr. Robot og Making a Murderer, men også HBOs nye Castle Rock, som, for dere som ikke veit det, ikke er basert på ei spesifikk Stephen King-bok, men på Stephen Kings univers og karakterer generelt, brakt til skjermen av blant annet mannen som har stått bak Lost og Westworld. Likte det godt, kule karakterer og passe spooky og mystisk småbystemning, men i kjent Lost- og Westworld-stil blir det i overkant mange tråder å holde styr på underveis. Anbefaler det likevel, altså, med ei oppfordring om å holde tunga rett i munnen mens du ser!

 


Film: The Death of Stalin, Florence Foster Jenkins, 1922 og It – og selvfølgelig Mandy, som jeg skreiv langt og utfyllende om her, så jeg trenger kanskje ikke å gjenta det. Likte de andre filmene jeg så denne måneden jevnt over ganske godt, uten at noen av dem utmerka seg på en måte som ga meg et intenst behov for å overbevise andre om å se den. Slenger likevel med en trailer til It, altså nyinnspillinga, fordi den snakka til hjertet mitt på samme måten som Stranger Things gjorde. Hadde kanskje gått fra å like denne filmen til å elske den om soundtracket hovedsakelig hadde bestått av retrowave-synthpop, men den er likevel morsom, fornøyelig og akkurat passe småskummel (få, om noen, jumpscares, for de som hater denslags) om en sjarmerende vennegjeng i trettenårsalderen som bor i en småby som bærer på en mørk hemmelighet. Året er 1989. Og hey, Bill Skarsgård og Chosen Jacobs i både denne og i Castle Rock!

 


Musikk: Har hatt litt sånn generelt hekta på spillelistene jeg lagde til Altern80s, jeg har liksom blitt litt mint på hvor godt jeg liker enkelte sanger. Her er et gledelig stykke pønk-shoegaze fra The Jesus and Mary Chain. Fuzzgitarene og feedbacken er hva drømmer er lagd av.