Hva har skjedd med Victor?

Han ser unektelig ganske nusselig ut, sant?

Sånn i tilfelle du ikke skulle vite det, så er Victor kaninen min. Han på bildet, ja. Jeg skal ikke benekte at han har en suspekt seksuell bakgrunn, men det rettferdiggjør ikke hans merkelige oppførsel nå for tida. Meeen, jeg skjønner fryktelig godt om dere ikke henger helt med, så jeg akter herved å begynne fra begynnelsen.

Victor kom til verden, som sønn av Rulle (han i mailadressa mi, ja) og Celine, den 25. mai 2000. Alt var veldig, veldig fint i et par - tre månders tid, før vi blei nødt til å gi vekk kaninungene. Den eneste som blei igjen, var Bruse, som var fra seg av sorg, spiste ikke etc. Det var synd på ham.

Så gikk det noen måneder til, og så kom det en bil med ei dame i. Det var hun som hadde tatt Victor. Hun var ikke fornøyd, og kom for å levere ham tilbake. Pappa var litt oppgitt over oppførselen hennes - "det gåkke an!" osv., - men jeg var jo intet annet enn overlykkelig.

Så ja. Bruse var ikke like glad for å se broren sin igjen, og det blei slåssing og drama. Vi hadde dem i to forskjellige bur like ved siden av hverandre - men det fikk en litt merkelig effekt. Det er kanskje noe i ordtaket om at man ikke veit hva man har før man mister det, og etter at de to hadde blitt skilt fra hverandre, blei Victor forelska i sin egen bror.

Og det er der soga helt sikkert begynte. Homofili og incest på én gang var sikkert ikke bare greit å takle for en som bare så vidt hadde kommet i puberteten, og etter at Bruse døde (som bare var ett år etter), blei Victor aseksuell. Til tross for at han ikke er kastrert, ja. Og det er han vært siden.

Vel, helt fram til nå. Det foregikk en indre revolusjon, kall det ei seksuell frigjøring, i Victor mens jeg var i Granada, og da jeg kom tilbake, ville han ikke annet enn å parre. Per i dag går det ikke engang an å kose ham uten at han begynner å lage stønnelyder og prøver å jukke oppetter armen min. Jeg mener, han blir ni år i mai. Han er en eldre herre. En gammal gris! Hugh Hefner! Alle undertrykte hormoner har plutselig kommet til overflaten, og det går utover alt i umiddelbar nærhet - meg, Vibeke, vannflaska; det aller meste. Og det som før bare var sinnssykt underholdende, har nå blitt ekstremt irriterende. Hvor har det blitt av alle stundene med rolig klapp og kos? They have passed, like rain on the mountain.

Greit nok at det er vår, men hvorfor ikke før nå, liksom? Sukk.