Iblard jikan (2007)

Her er det ikke håp om noen engelsk tittel, så dere får forholde dere til Iblard jikan, or face the consequences!!!111!! Som forøvrig ikke er så mange og farlige, annet enn at dere ikke forholder dere til den, og det er jo... vel, ditt problem.

I løpet av en helt nydelig halvtime blir du gjennom Iblard jikan tatt med direkte inn i maleria til Naohisa Inoue. De semi-akvarellaktige bildene hans blir akkompagnert av Studio Ghiblis flytende 3D-animasjon, og dermed følger vi ei flyvende jentes tur gjennom Iblard, en fantasiverden funnet på av Inoue-san. Det hele til drømmende musikk komponert av Komuro Kazuyoshi og Kiyonori Matsuo.

Dette er lite annet enn estetikk og poesi, til tross for at det ikke snakkes noe i filmen (med unntak av noen korte fraser filmens hovedperson utveksler med ei dame, men jeg så den på japansk og uten undertekst, og dessuten tviler jeg på at det tells i en nevneverdig grad). Derimot får man som tilskuer en slags egen indre opplevelse av den likevel, og vi står på mange måter fritt til å tolke - eller velge å ikke tolke - det vi ser og hører. Drar jenta samtidig gjennom tida (jikan = tid)? Kan toget være et symbol på noe annet? De skiftende årstidene - er de kanskje en påminnelse om alle tings forgjengelighet, i beste haikustil? Kan jentas evne til å fly løsrevet fra tid og sted være en slags hyllest til Einstein, eller hopi-indianerne for den saks skyld? Har jeg som tilskuer egentlig bare overtolka filmen, og vært i en slags framillusjonert åndelig tåke, og derfor bare snakker tull?

Ænivæis, om du velger å gå i transe mens du ser den, eller rett og slett studere den som noe ganske enkelt prangende visuelt, er uansett Iblard jikan en mektig opplevelse. Rett og slett et vakkert, surrealistisk eventyr.

Dommeren har talt: 5