I ♥ Huckabees (2004)

Naturvernmannen Albert har sett samme fyren tre ganger i løpet av kort tid - et faktum som friker ham mildly ut. For å komme til bunns i dette mysteriet, oppsøker han de eksistensielle detektivene Vivian og Bernard, som lover ekspertise i feltet. De mener at alt har en sammenheng, og at ingenting er tilfeldig. Albert blir gjennom dem kjent med en annen klient, Tommy, som på sin side har gått lei "ingenting er tilfeldig!"-maset deres. Han har gått over til the dark side, og oppsøkt den franske filosofen Caterine Vauban, som i bunn og i grunn mener det motsatte av de eksistensielle detektivene - nemlig at universet er meningsløst, kynisk og grusomt, og at alle dør alene. Sammen prøver de å finne fram til meninga med livet - og kanskje samtidig stikke kjepper i hjula for Alberts erkefiende, Brad Stand.

Dette virker jo faktisk kjempegøy. Det er det ikke. Folk er fine i rollene sine, men mangler et saftig manus å henge tenna i. Dessuten er den veldig rotete og short of rød tråd. Jeg innser jo til en viss grad at det kanskje nettopp er litt av poenget med filmen; du veit, randomness og alt det der. Men når filmen praktisk talt fôrer deg med drypp og setter på deg hodetelefoner som messer SE, DETTE ER EN JÆKLA RANDOM FILM. SE, DETTE ER EN JÆKLA RANDOM FILM. SE, DETTE ER EN JÆKLA RANDOM FILM. så blir det bare ikke moro. Randomnessen virker konstruert, og det skal det jo ikke virke.

Selvfølgelig har filmen sine øyeblikk. Det skjedde at jeg lo av egen fri vilje - fordi innimellom følte jeg at jeg liksom bare måtte le litt i sympati med regissøren - og sjøl om det riktignok ikke var snakk om hylfliring, så var det et umiskjennelig "høhø" der. Scener med deppa brannmenn som i distraksjon vanner plenen i stedet for huset, er faktisk ganske fornøyelige. Og som sagt, det er i det minste habile folk i alle rollene. Karakterene har sine særpreg, og kanskje det er nettopp derfor det er så synd å se dem brukes bort på ei kaotisk suppe som dette.

Så joda. Dette kunne ha blitt bra, men det blei det ikke. Det kan virke som om regissørmann David O. Russel prøver å være Wes Anderson og Michel Gondry på én gang, uten at det funker så veldig bra. Se heller en av deres filmer.

Dommeren har talt: 3