Nei, dette er ikke meg som poserer for kamera, dette er min helt genuine reaksjon. Så er også andreplass den beste plasseringa vi har fått til dags dato, så gliset er på sin plass.
Also wow, det er mange år siden jeg pleide å skrive blogginnlegg så korte som dette!
Opplevelser: Huskonsert med Bislett Kammerkor. Dranks med Trine og Martina på House of Nerds. Middag på Døgnvill med Vibeke. Disney-quiz på Proud Mary.
Innkjøp: Dere som følger meg på Instagram (og dere som leste dette innlegget) veit hvor utålmodig jeg har venta på å få Playstation 5 i posten, og rett over påske fikk jeg den endelig. På bildet under poserer den sammen med bæssmor og storebror ♥
TV-serie: Etter å ha fått den anbefalt av Vibeke, er jeg i disse dager i gang med den dystopiske sci-fi'en Silo, og dystopisk sci-fi ligger nå en gang hjertet mitt nært. Jeg er snart ferdig med første sesong og syns den er veldig god så langt. Den minner meg litt om den altfor undervurderte The Islandog har en steampunk-aktig estetikk som jeg har innmari sansen for.
Spill: Selvfølgelig var det første jeg gjorde etter å ha brukt tjuefire timer (!) på å overføre dataene fra PS4 til PS5 å laste ned Cyberpunk-tilleggspakka Phantom Liberty, og dere aner ikke hvor godt det er å endelig være tilbake igjen i Night City, som til gjengjeld er større og bedre enn noen gang. Siden jeg skreiv denne avhandlinga har jeg prøvd å tenke litt mer på nøyaktig hva det er som gjør at akkurat Cyberpunk føles så viktig for meg, på en måte spill ikke pleier å gjøre, til tross for at spillmediet generelt har en tendens til å oppsluke meg i en grad få andre måter å fortelle en historie på får til like lett. Jeg var vel litt inne på det sist òg, men mistenker at det blei litt borte i ordgrøten, for jeg hadde usedvanlig mye på hjertet, men jeg trur det handler om at Cyberpunk treffer en sweet spot mellom hvor gøy det er og hvor viktig det føles. Når jeg sier at det føles viktig, mener jeg at det i aller høyeste grad kjennes som at noe står på spill, at karakterene er så levende for meg at de kunne vært virkelige mennesker, og at jeg har en distinkt opplevelse av at alle valga jeg tar i spillet har reelle konsekvenser. The Last of Usvar for meg viktige spill i så måte, men det lineære gameplayet gjorde at selv om det å spille dem var gøy nok, var det fortsatt ikke fullt så gøy som et åpen verden-RPG (beste sjangeren!) som for eksempel Horizon-serien. Horizon var dritmoro, og jeg har tilbrakt mange hundretalls timer sammen med Aloy for å utforske ruiner (ref. det jeg sa om dystopisk sci-fi i avsnittet over), men jeg glemte aldri at jeg spilte et spill, jeg blei aldri redd for at det ikke skulle gå bra til slutt, og jeg likte Aloy godt som hovedperson, men hun føltes aldri som en forlengelse av meg eller som barnet mitt, og NPC'ene var plot devices for å fortelle en historie. Cyberpunk er et åpen verden-RPG og er dermed like gøy å spille som både Horizon og Fallout, men spillskaperne har klart å ta med seg karakterfokuset og de realistiske dialogene som The Last of Us briljerte med og putte det inn i et genuint underholdende choose-your-own-adventure – og når man skaper sin egen skjebne gjennom valga man tar, og de valga plutselig påvirker personer som virker å ha en sjel på samme måte som litteraturhistoriens mest minneverdige romankarakterer har, er det kanskje ikke så vanskelig å se hvorfor jeg har blitt fullstendig avhengig, ikke bare av dopaminet som det å game utløser, men like mye på grunn av en voldsom omsorg jeg har utvikla for hele spilluniverset og alle som befolker det. Det kjennes som at V og alle han omgås lever liva sine videre også når jeg ikke er der for å observere dem, at historiene deres peker langt utover rammene som spillet har plassert dem innafor. Og en annen viktig ting: i mange år nå har jeg lengta etter en fiktiv neonbelyst pastellfarga storby som føles som en framtidsfantasi, men en framtidsfantasi drømt fram på åttitallet, en eventyrby som er like mye Los Angeles som Tokyo. Gjengen bak Cyberpunk virker å ha kikka inn i hjernen min, studert hvilken fargepalett, hvilke estetiske vibber og hva slags musikk jeg liker, og på bakgrunn av det har de designa Night City, som er alle mine dagdrømmer og lengsler om Byen Jeg Vil Leve I Og Aldri Forlate konsentrert til en digital boltreplass jeg kan gjøre nesten hva jeg vil i. Dette spillet virker nesten som en konspirasjon mot min person, som et slags hemmelig våpen lagd spesielt for å ta over mitt liv spesifikt, for hvorfor ellers lar dere spilleren kjøre rundt i biler som denne gjennom en allé av palmer mens radioen spiller chill synthpop? Hvorfor ellers, når dere kunne tatt alle tenkelige valg i henhold til farger, design, musikk, karakterer, stemninger, valgte dere hver eneste gang det samme som jeg sjøl ville valgt om jeg hadde hatt sjansen? Og nå har også Kit introdusert meg for PS App, som gjør at skjermbildene jeg tar i spillet automatisk overføres til telefonen min, så værsågod, her er en visuell representasjon av de siste dagenes eventyr med V i Night City (jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg har en greie for bensinstasjoner):
Og ikke minst: her er noen av de nyeste meldingsutvekslingene mellom kjæresten min og meg ♥:
Film: John Wick, Beau Is Afraid, Terrifier og Mononoke the Movie: The Phantom in the Rain. Jeg innrømmer at den eneste grunnen til at jeg så John Wick, var at jeg nettopp hadde reist bort for å passe katt i påsken og savnet etter Cyberpunk var ekstra vondt fordi såret ennå var så ferskt, og siden Keanu Reeves låner både stemme og utseende til en av de viktigste karakterene i Cyberpunk (Johnny Silverhand, tøffingen på stranda ved siden av sommerklare V på det ene av skjermebildene mine), håpa jeg at å se ham være kul og banke opp skurker i halvannen time skulle døyve de verste smertene. Og det gjorde det! Nå er generelt ikke actionfilmer sånn helt min greie, og den ganske straight forwarde hevnhistorien i John Wick blei fort litt kjedelig for meg, men koreografien i slåssesekvensene var riktig så fengende, det var mye kul farge- og lysbruk, og Keanu Reeves var selvfølgelig så kul som bare han kan være.
Musikk: Som nevnt: Cyberpunk byr på mye fantastisk synthpop. Og I Really Want to Stay At Your House av Rosa Walton oppsummerer og balanserer så innmari perfekt både det melankolske og det ekstatiske som får eksistere side om side i symbiose, i denne låta så vel som i spillet:
