Hei vakker

Spasertur til Gulskogen

Dette begynner å bli lenge siden. Det var på den tida da det fortsatt blei mørkt når det skulle. Jeg besøkte Jørgen på Danvik, og vi gikk langs elva mens sola gikk ned.

Egentlig skulle vi til Gulskogen gård, men før vi kom så langt, oppdaga vi en stor, blå villa som så veldig ubebodd ut, med en overvokst hage og morkent treverk. Jeg prøvde å ta bilde av den, men bildet blei helt grått.

Huset hadde en åpen kjeller som vi bestemte oss for å utforske.

Fordi det var så mørkt og vi ikke hadde med oss lommelykt, fikk vi ikke gjort så altfor mye. Men noen dager etterpå gikk Jørgen dit igjen sammen med Kolbjørn, og de fant et helt enormt utvalg bøker, flere tusener, inni sjølve huset, som man kunne komme til via kjelleren. Bøker på omtrent alle mulige språk som fins, og originalutgaver fra... for lenge siden. De tok med seg noen hjem, siden noen tydeligvis hadde glemt dem bort.

Jeg elsker at det fortsatt fins sånne hus gjemt bort for de som gidder å leite.

Budapest 2012

Klikk her for flere bilder. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Rååsa

I dag har jeg lyst til å si tre ting.

Én. Jeg har fram til nå nylig vært blond i noe sånt som ett år og tre måneder. Jeg har ikke hatt den samme hårfargen så lenge av gangen siden før jeg begynte å farge håret, som var på ungdomsskolen en gang. Det er en personlig rekord jeg ikke er stolt av. Men nå! Ah! Det er fantastisk!

Takk til Ingrid for fargehjelp.

To. Jeg drar til Budapest i morra! Hurra!

Tre. I dag er jeg skikkelig fyllesjuk. I går var veldig gøy. Nå skal jeg drikke cola.

Deres tankespråk er askespråk, deres skanser blir til skanser av leire

Folkens! Folkens! Seee!

Det stemmer. Askespråk er i disse dager ute med sin debut-EP!

Det begynner i de mørke skogene på Nes og fortsetter under huden din. Askespråk er seig og vond svartmetall, det er frustrasjon og desperasjon, men ikke uten noe melankolsk i bunnen som det hele hviler på. Dette er den suicidale halvbroren til Sunn O))) eller Svarte Greiner sperra inne i en sentrifuge av støy. Vondt, vakkert og grimt.



Enda mer Askespråk kan høres og ses her og her. For å skaffe deg ditt eget eksemplar, kan du sikkert sende dem ei melding via Facebook-sida deres. De er egentlig greie gutter, selv om det høres ut som om de lider veldig.

Om å snike seg unna og så forsvinne

Jeg veit ikke helt, det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og det blir bare tydeligere med åra. Jeg begynner på noe, syns jeg får det bra til, men glipper taket, glipper, glipper, helt til angsten tar meg og jeg lusker vekk. Det gjelder nesten alt. Nettsamfunn som ymse forumer, Twitter, Facebook, bloggen min. Jeg starter alltid med friskt driv, og holder det gående, noen ganger i flere år, til interessen særdeles gradvis dabber av, helt til jeg ikke tør å kikke innom lenger, i frykt for å bli konfrontert med min egen visne tilværelse der.

Og hadde dette enda bare gjeldt nettsamfunn. Det er sånn med folk òg. Jeg vil jo egentlig ikke innrømme det, men det er få av vennene mine jeg har kjent noe særlig lenger enn to - tre år, og hver gang et nytt, fantastisk menneske kommer inn i livet mitt, er jeg alltid overbevist om at vi vil være bestevenner for alltid, men innerst inne veit jeg jo at det ikke er sånn; jeg glir fra dem, mister interessen, vil være aleine, får angst ved tanken på å møte dem, måtte snakke med dem, måtte forholde meg til skyggen jeg har blitt til, ser meg nødt til å kutte all kontakt og starte helt på nytt et annet sted - for bare å oppleve at historien gjentar seg. Det er slitsomt, og veldig trist.

Sånn sett er skrivinga det eneste som har vært konstant med meg. Jeg har hatt ørten forskjellige klesstiler, drevet med sport (!) som jeg har slutta med, har vært oppslukt av besettelser som har gått over, tatt ansvar, angra, latt være å møte opp, fått jobber, skulka, krøpet til korset, men jeg har alltid skrevet. Alltid. Helt siden før jeg faktisk kunne skrive, lagde jeg tegninger som jeg stifta sammen og fortalte historiene muntlig til mamma og pappa mens jeg bladde i arka.

Jeg veit ikke. Kanksje dette er unnskyldninga for at jeg ikke har blogga på to uker. Dét, og så det faktum at jeg livet mitt er innholds- og meningsløst. Jeg gjør ingenting om dagen. Jeg jobber, spiser, dusjer, vasker, sover. Orker ikke noe. Klarer ikke noe. Må vekk, men har ikke noe sted å dra, har ingen alternativer, tør ikke å prøve noe helt annet. Når jeg tenker på framtida mi, så nært som fra høsten av, blir jeg så frustrert at jeg bare har lyst til å gå i hi helt til alt ordner seg av seg sjøl.