Kristines digitale diktsamling: stjernedikt

Som noen av dere kanskje veit, er jeg veldig glad i astronomi. Sånn helt seriøst glad i, ikke "bare" interessert i eller opptatt av. Som en ganske naturlig konsekvens av dette, har stjerner blitt et gjennomgående motiv i dikta mine opp gjennom, særlig i de oversymbolske dikta mine fra gode gamle dager, men også i noen nyere tekster. Velbekomme.



Du er veldig mye som en stjerne

Du gråter 
men ingen ser det 
Du skriker 
men ingen hører det 
Du er 
veldig mye som tåke der du glir gjennom hverdagen 

Du lider 
men ingen merker det 
Du fryser 
men ingen varmer deg 
Du er 
veldig mye som et nedhugget tre alle tråkker på 

Men du? 
Stjernene skinner hver natt 
men det er ikke alltid stjerneklart

(27. september 2005)




Får jeg være din stjerne? - dedikert til Marte :-)

Hvor høyt kan du fly med brukne vinger? 

Det du ser om natten 
er av og til usynlig om dagen 
Stjernene, for eksempel 

Hvor langt kan du se med bind for øynene? 

Trærne med de 
tykkeste stammene 
har vokst i dårlig jord 

Hvor fort kan du løpe i oppoverbakke? 

Det må være som mørkest 
før solen atter kan skinne 
og da vil den skinne 
mer enn noensinne 

Du kan klatre de høyeste fjell i mørket 
så lenge det er stjerneklart 
og på din himmel vil stjernene alltid brenne 
natt som dag for deg 


Husk det

(16. november 2005)



Kaleidoskop av krystall

Husker du alle de gode tingene? 
Åpenbart ikke... 
Prøv, i alle fall 
Eller er du redd? 
Tørk tårene, dette skal gå bra 

Vi vinner ikke hvis vi ikke forsøker 
Iskalde minner kan varmes 
Lys kommer alltid etter mørke 

Ser du? 
Endene møtes i harmoni 
Istapper smelter i solen 
Regn er etterfulgt av godvær 
En stjerne fødes alltid for de som er villige til å se den

(23. desember 2005)



Kristines nyttårstanker

Det veldige mørke, det veldige blå; 
vi to i natten på himmelen så 
"Si meg", sa du, "hvis valget var ditt, 
ville du til et stjerneskudd ha blitt?" 

"Ja visst", var svaret, "det ville jeg. 
Ville du gjort det samme hvis du var meg?" 
"Det ville jeg ikke", svarte du da, 
"stjerneskudd er pene, men vet du hva? 

De blinker et øyeblikk, så er det slutt 
En stjerne, derimot, glimrer jevnt og trutt 
En kort tids glans er hva stjerneskuddet får 
men en stjerne kan skinne i mange år." 

Jeg ble stille etter det, og grunnet litt 
Noe skurret sterkt ved svaret ditt 
"Jeg er uenig", sa jeg derfor i stedet, 
"hva vet vel stjernen om livets glede? 

Den som ikke våger å risikere et grann 
som aldri seiler, men som blir på land 
Hvilke gleder får den da av livet? 
Hvor mye den gjør, blir til det positive? 

Et langt, kjedelig liv, eller kort og fantastisk? 
Stå stille og se på, eller gjøre noe drastisk?" 
Dette var mine ord før jeg gikk min vei 
og den som ble stille, det var nok deg 

Stjernen lever lenge, men lever den? 
En lang eksistens, hva får den igjen? 
Risiker å tape, prøv og ta sjanser 
Du har kun ett liv, så lev med alle sanser!

(1. januar 2006)

De største stjernene er ikke gule

Hvis noen sier du er 
vakker som et forråtnet lik 
eller 
rask som en skildpadde i kvikksand 
eller 
snill som C.S. Lewis’ hvite heks 
eller 
blid som en selvmordskandidat 
så ikke fortvil 
For meg vil du alltid være blå som en stjerne

(2. januar 2006)



Spero

Det finnes dager 
da tårene dine fryser til is før de når bakken 
Det finnes dager 
da fotsporene dine blir visket ut før du får satt dem 
Det finnes dager 
da alle fargeblyantene dine til sammen bare blir grå 
Men det finnes også stjerneklare netter 
og da vil et lite blikk mot himmelen minne deg på 
at jo mørkere det er, jo sterkere skinner de

(3. januar 2006)



Med løfte om en ny dag

På et blekt rosa lerret 
båret oppe av skystaffeli 
glimter et lyspunkt 

Frosten slynger seg ut 
av munnen min 
og gjør mønstre i luften 
og skaper maleriets ramme 

En enkel symfoni 
av stillhet og morgenstemning 
hvor verkets juvel 
skinner som lyskrystall 

Morgenstjerne 

Og om du ikke er noen stjerne 
egentlig 
lar jeg likevel himmelen hviske meg 
et løfte 


om magisk håp

(1. februar 2006)



Stjernetåke

De er så vakre 
alle sammen 
men hvis du måtte velge 
hvilken er din 
yndlingsstjerne? 

Det spørsmålet 
stilte vi hverandre 
der vi så på himmelen 
sammen 
idet natten 
sakte ble omgjort til 
dag 

Sirius 
var ditt svar 
”Den er den største 
og vakreste” 
sa du 
”De største stjernene 
lever kortest” 
sa jeg 
Du stod på ditt 

Da solen stod opp 
skimtet jeg et enslig lys 
i det fjerne 
før vi fortet oss 
til skolen 

og alle svermet om 
deg 
du, den populære 
som ble sett opp til 
elsket 
beundret 
og jeg 
den lille, annerledes 
som gjorde ting 
ingen andre ville 

Husker du 
at på spørsmålet vårt 
svarte jeg 
Venus, morgenstjernen? 
Den skinner 
når ingen andre 
tør skinne 
og som planet 
lever den lengre 

enn alle stjernene

(2. februar 2006)



Når lykken blir en sommerfugl

Tør du drømme? 

En ny vår 
og det du elsker mest 
skal blomstre på ny 

Tør du leve? 

Trådene møtes 
og de som før var lin 
er blitt til silke 

Tør du håpe? 

Din venns smil 
stråler av nyvunnet glede 
i tidlig oktober 

Tør du smile? 

For verden 
er et lite mirakel 

og himmelen som før var blå 

har nå fått stjerner

(13. oktober 2006)



Alfa omega

Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver. Fantasert om et liv på en fjern måne; vi kunne bygd et hus der og haika med en passerende komet hvis vi fikk hjemlengsel. Hver morgen kunne vi sett to soler stå opp over en horisont av ukjente mineraler, ledd av de svake gravitasjonskreftene, svevd i et iskaldt mørke opplyst av verdener langt borte. Og hvis vi en dag blei ramma av romsyke, kunne vi bare snudd teleskopet og reist inn i hverandre isteden; uendeligheten i DNA-molekylene, mysteriene og åpenbaringene, gravd oss ned til nøytroner, protoner og elektroner, opplevd kvarkene på nært hold, endelig; det store i det små.

(10. juni 2012)